Morten Magelssen var fagkonsulent for boken Aktiv dødshjelp – etikk ved livets slutt av Ole Martin Moen og Aksel Braanen Sterri. I forbindelse med utgivelsen nylig kom Magelssen med et essay i Morgenbladet med tanker rundt boken. Magelssen beskriver boken som redelig og god, at den gir dødshjelpstilhengerne (som jeg) et stødig intellektuelt fundament og at han som meningsmotstander kan kjenne seg igjen i måten motargumentene presenteres på. Men han konkluderer at de argumenterer skarpsynt, men enøyd.
[ Les også: Å leve eller velge døden ]
Boken konkluderer ikke slik Magelssen gjerne skulle ha sett, og den drøfter kanskje ikke enkelte forhold han gjerne skulle ha sett inkludert. Likevel har den en svært bred drøfting av de fleste vanlige argumenter mot dødshjelp. Bokens oppbygging gir i seg selv gir en god indikasjon på forfatternes vektlegging. Av bokens 130 sider brukes de 30 første til gjennomgang av det forfatterne mener er de viktigste argumentene for å legalisere aktiv dødshjelp. De neste 85 brukes til drøfting av motargumentene.
Boken største slagside, ifølge Magelssen, er at forfatterne ikke er helsepersonell. Dette er en helt uforståelig påstand. Hvis man ikke skal kunne ha en fullverdig verdi i en debatt med så mange innfallsvinkler som denne, uten å ha «hjemstavn» en særlig profesjon, blir debatten håpløs. Her må vi i likeverdig grad omfatte juss, politikk, psykologi, livssyn og etikk – eller filosofi som er forfatternes fagfelt. Selv mange «vanlige» mennesker har dyp innsikt i og kunnskap om tanker, følelser og lidelser hos mennesker i livets siste fase.
En annen innvending Magelssen trekker frem er at begge forfatterne er konsekvensetikere. Jeg er selv ikke noen stor teoretiker innenfor etikken. For Foreningen Retten til en verdig død er det viktigere at man, uten å måtte sette en særlig merkelapp på dette, har en etisk standard som i best mulig grad viser respekt for dem som ønsker hjelp til å dø i en uutholdelig situasjon.
Her drøfter Magelssen også etikken med tanke på dem som skal utføre dødshjelpen, og den belastningen dette vil kunne påføre helsepersonell. Magelssen mener boken tar for lett på den profesjonsetiske tilnærmingen til livets slutt. Ja, det er helt sikkert belastende å arbeide direkte som dødshjelper, og derfor er det få som har dette som sitt hovedarbeid i de land som åpner for dødshjelp. Magelssen gir noen eksempler fra blant annet Nederland om leger som føler ubehag. Men det blir enøyd ikke også å trekke frem de helsearbeiderne som finner dette vanskelig, men likevel svært meningsfylt. De som finner at dette ligger godt innenfor deres etiske standard om å gi lindring til håpløst syke og oppfylle deres ytterste ønske. Forfatterne Moen og Braanen Sterri tar også til orde for at helsepersonell, som for eksempel ved abort, må ha en reservasjonsrett, slik at den enkelte medarbeiders forhold til sin profesjonsetikk kan ivaretas.
Jeg synes allmennlege Edvin Schei gir en god beskrivelse i en artikkel i Dagens Medisin nylig av hva enkelte som står midt i dette føler. Etter å ha hørt på et foredrag av Lieke van der Scheer, en etiker som sitter i en av de fem regionale kontrollkomiteene for legeassisterte dødsfall i Nederland skriver han: «etter foredraget spurte jeg (henne) hva hun tenker og føler, innerst inne. Er hun urolig, ser hun tegn til utglidning, kynisme, fallende respekt for det hellige livet? Hun tenkte seg om. Så sa hun: «ingen systemer er perfekte. Men jeg har lest fem tusen saker. Og nesten hver gang tenker jeg: «Så godt at dette menneske fikk slippe».»
Det står stor respekt av Morten Magelssen integritet og saklighet i dødshjelpsdebatten, og han skal ha stor takk for å ha villet være fagkonsulent for denne boken skrevet av to som i utgangspunktet er hans meningsmotstandere. Men han bommer når han uttaler at den er enøyd. Moen og Braanen Sterri har tatt standpunkt – men det hindrer ikke at vi har fått et godt balansert innlegg i dødshjelpsdebatten. Forhåpentligvis vil det løfte debatten litt videre.
Olav Weyergang-Nielsen
Leder, Foreningen Retten til en verdig død