Krig i Persiabukta

Som den svenske diplomaten Rolf Ekéus og Nupi-forsker Kjetil Selvik påpeker i Tove Gravdals siste artikkel om konflikten USA-Iran, kan det gå mot krig. Men et evig problem preger artikkelen: Diplomater og forskere har altfor lett for å overse militære fakta. Noen få jordnære momenter kan belyse det.

For det første er situasjonen så hverdagslig banal at USA er dårlig forberedt fordi de væpnede styrkene mangler personell. Spesielt flyvåpenet plages av en stadig mer alvorlig mangel på teknikere, rett og slett fordi disse spesialistene er gått lei av hyppig utenlandstjeneste. De vil ha tid med familien og gjør som den russiske tsarens soldater i 1916–17 og «stemmer med føttene», slutter i flyvåpenet og springer hjem til barna sine. Iran er en langt større affære enn Saddams Irak var. Faren er at US Air Force ikke vil stå en lengre krig, uansett hvordan president Trump bærer seg.

Da Obama fikk sin atomavtale og lettet på sanksjonene, førte fremgang i Irans økonomi raskt til økt støtte til Hizbollah, Hamas og andre stedfortredere i Irans krig mot Israel. Spørsmålet man ikke bør hoppe over, er om den mektige iranske revolusjonsgarden egentlig vil ha krig mot USA, eller heller en skjerpet krig mot Israel som det vil være mulig å styre og dimensjonere etter taktiske vurderinger. I så fall, og hvis garden vinner frem med sin linje, må Iran forventes å prøve å spille slik at Trump må bite i det sure eplet og gi substansielle lettelser i sanksjonene i bytte for en ny og presumptivt bedre atomavtale. Iran vil, hvis de kommer noen vei med dette, søke å tyne Trump til det ytterste.

Dette vil selvsagt ikke Israel, som spesielt frykter at et ressurssterkt Hizbollah skal vende hjem til Libanon. Duellen mellom Israel og Iran, spesielt mellom de hemmelige tjenestene MOIS og Mossad, er påtagelig underrapportert i norske medier. For Israel handler det på den ene side om å forhindre at Iran får atomvåpen og på den andre å forhindre en avtale der Iran avstår fra atomvåpen og blir kvitt Trumps sanksjoner! Da vil jo både Hizbollah og Hamas få mye penger.

Den militære sjefsnemd (Joint Chiefs of Staff) i USA har fremholdt for Trump at de knapt kan klare en storkrig av noen varighet, grunnet personellmangel og problemer som at fly- og helikopterpark og annet utstyr er gammelt og veldig slitent etter mange års krig i Afghanistan, Irak og Syria. Endeløse forsinkelser med F-35 er også en av årsakene. USA opererer fremdeles fly som ble bygget da presidenten het Eisenhower eller Kennedy.

Et storangrep med presisjonsvåpen der USA svarer opp basert på den såkalte «countervailing», strategien som ble meddelt Sovjetunionens ledere fra omtrent 1980 av, «mot de maktstrukturer dere er mest avhengige av og helst ikke vil miste», er en mulighet. Dette kan være en grunn til at nettopp Revolusjonsgarden ikke vil ha for mye bråk. En av feilene USA gjorde i den første krigen mot Saddam, i 1991 etter okkupasjonen av Kuwait, var å påføre hæren større tap enn Republikanergarden. Maktforholdet mellom hæren og garden ble forrykket og følgelig festet Saddam og garden grepet.

Et noe mindre «straffeangrep» er også tenkelig, men det må i så fall frata iranerne deres kapasitet til å bruke ballistiske missiler og kryssermissiler til å gjengjelde mot USAs allierte i regionen. Det blir ikke lett.

Mest sannsynlig er det at Iran får fortsette sitt «brinkmanship» (enda et uttrykk fra den kalde krigen: spill helt på randen), i håp om at såpass mange av USAs venner verden over etter hvert skal få så dårlig nattesøvn at USA på en eller annen måte blir tvunget til større lettelser i sanksjonene, uten at Iran må gi så altfor mye. Så får vi i så fall se om det vil oppmuntre Iran til å spille videre, i håp om å oppnå mer. Og så har vi alle de uforutsette tingene som alltid kan skje. Men at USA går til overveid storkrig? Neppe. Eller at Revolusjonsgarden feilvurderer totalt og slår til? Tja.

John Berg