Har bruken av fossil energi skapt noe mer enn klimaendringer og kjempeprofitter for oljeselskapene? Har den ikke også lagt grunnlaget for moderniteten og gjort en befolkningsøkning til 7,5 milliarder mennesker mulig? Er oljedirektører onde, men ikke de som har nytte av alle de varer, tjenester og den infrastrukturen som den fossile energien understøtter?
Å harmdirrende fordømme en liten, og riktignok innflytelsesrik gruppe mennesker, skaper inntrykket av at den situasjonen vi har havnet i kunne vært løst bare denne eliten hadde vært like moralske og opplyste som dens kritikere. Finansielle investorer, oljetopper og klimafornektere har imidlertid bare en marginal betydning sammenlignet med vårt kollektive ansvar for tingenes tilstand. Hvis vi ikke ønsker de utslipp og miljøødeleggelser som er forbundet med energi- og ressursutvinning og masseproduksjon i industriell skala, er alt vi trenger å gjøre å slutte å forbruke, med den konsekvens at den globale økonomien ville brutt sammen.
For å skyve en allerede vaklende global økonomi inn i en bunnløs depresjon, som ville slått energiselskaper konkurs, og drastisk redusert utslippene av klimagasser, men også ført til katastrofale lidelser, er det sannsynligvis nok at alle miljø- og klimaengasjerte i verden kutter forbruket, slutter å få barn og ødelegger sine oppsparte midler.
Greta Thunbergs vrede bærer ved til polarisingsbålet, og fyrer opp under generasjonskonflikter og forestillingen om at en elite av rike og mektige er skyld i miljøødeleggelsen og klimakrisen. I stedet for refsende profeter, som hever sin moralske pekefinger mot andre, trenger vi en samtale om hvordan vi alle sammen er dypt medansvarlige for tingenes tilstand. Politikere og foreldre er ikke onde, bare mer eller mindre maktesløse.
Greta Thunberg og de klimastreikende ungdommene har imidlertid ikke gitt slipp på håpet om at de voksne og politikerne kan gjøre noe. De krever en trygg fremtid. Dette har jo politikerne lovet dem, og løftene er nedfelt i lover og konvensjoner, slik som FNs barnekonvensjon.
Sammen med ungdommer fra tolv ulike land har derfor den svenske klimaaktivisten klaget fem store utslippsland – Argentina, Brasil, Frankrike, Tyskland og Tyrkia – inn for FNs barnekomité, for brudd på retten til liv, helse og kultur (artikkel, 6, 24 og 30 i Barnekonvensjonen).
Å inkludere Brasil og Tyrkia på denne lista over land, som klimaaktivistene mener må gjennomføre større kutt i utslippet av klimagasser, fremstår både underlig og moralsk problematisk. I begge land lever store deler av befolkningen i en form for fattigdom, som er fjernt fra hva en svensk skoleungdom kan forestille seg.
I de siste årtiene har Brasil og Tyrkia, men også land som Malaysia, Thailand og Mexico, kunnet ta steget opp til å bli middelinntektsland, hovedsakelig takket være en industrialisering drevet av fossil energi. Sterk vekst i utslipp av CO2 har derfor gått hånd i hånd med en reduksjon av fattigdom.
Og i land som Kina og India har en tilsvarende industrialisering, basert på billig kull, ført til lavere spedbarnsdødelighet, desto høyere utslippene av klimagasser er blitt. Industrialiseringen har gitt flere moderne sykehus og økt tilgang til rent vann og sanitære systemer.
Det Greta Thunberg forakter, penger og økonomisk vekst, har for hennes jevnaldrende i disse landene betydd et lengre og bedre liv. En klimapolitikk som gjør bruken av fossil energi og dermed de fleste varer og tjenester dyrere, vil i mange lav- til middelinntektsland gjøre mange mennesker mye fattigere.
Sett fra land i den tredje verden, er det derfor ikke like opplagt at ulempene ved klimaforandringene er mye større enn ulempene ved å kvele den økonomiske veksten ved å avskaffe fordelene med billig energi. Sett fra det globale sør kan en klimaaktivisme, som forserer overgangen til fornybar energi, snarere fortone seg som et forsøk fra vestens side på å trekke stigen opp etter seg.