Debatt

Et spørsmål om sak, ikke retorikk

Konflikten mellom ulike former for islam eksisterer ikke for Helland, som bare er opptatt av etnisk og religiøs gruppeidentitet.

I Morgenbladet 15. november presenterer Frode Helland sin bok Rasismens retorikk, og han hevder at blant annet undertegnede har en retorikk som minner om klassisk antisemittisme.

Grunnen skal være at jeg i en del avisartikler for fire-fem år siden kritiserer mainstream- eller konservativ islam for ikke å ha tatt inn over seg opplysningstidens tanke på statsborgernes politiske autonomi eller rasjonelle selvstyre. I stedet finner man kilden til samfunnets lover i gamle, hellige tekster, skriver jeg, altså i en form for fremmedstyre. Dermed betrakter jeg ifølge Helland muslimer som umyndige mennesker, og åpner for å frata dem deres status som fullverdige statsborgere.

Denne kritikken stiller jeg meg fullstendig uforstående til. Jeg har ikke vært i nærheten av å formulere meg som om ikke religiøse fundamentalister skal ha fulle statsborgerretter. Og jeg understreker ved flere anledninger at vi må skille mellom den jevne, fredelige og mer eller mindre sekulariserte muslim og innholdet av religionen islam slik det forvaltes av teologer og rettslærde. Stadig flere eks-muslimer og reform-muslimer hevder at sentrale deler av denne teologien er uforenlig med den moderne autonomi-tanken, og i artiklene peker jeg på noen ting som tyder på at de har rett.

Hellands tilnærming vil derimot gjøre det forkastelig å kritisere en ideologi som ufornuftig, fordi man da retorisk impliserer at mennesker som får seg til å tro på den er irrasjonelle, eller til og med illojale borgere.

Men for det første: Opplysningstanken er at alle mennesker har en fornuftsevne som vi i dag mener gjør statsborgere likeverdige. For det andre: Når likevel en del religiøse fundamentalister lar være å bruke denne evnen til å tenke selv om innholdet av hellige tekster, opptrer de i Immanuel Kants terminologi som «umyndige» individer. Det kan gjelde både kristne og muslimer, og å kritisere religionen deres er da nettopp å omgås dem som voksne, myndige mennesker, til forskjell fra som umodne, umyndige barn.

På den måten forholder man seg til troende mennesker som individer, ikke primært som medlemmer av en religiøs gruppe. Dermed er det også viktig etter beste evne å ta stilling til striden mellom reform- og mer ortodokse muslimer. Men denne konflikten eksisterer ikke for Helland, som bare er opptatt av etnisk og religiøs gruppeidentitet. Slik sett er det han som bidrar til å sementere skillet mellom «oss» og «dem», og når han samtidig mener at dette er den beste måten å bekjempe rasisme på, har vi å gjøre med en dyp uenighet om sak – og ikke om retorikk.

Mer om saken finner man i de nevnte avisartiklene. Jeg forsøker der å unngå tom retorikk og heller tydeliggjøre hvordan jeg tenker om disse spørsmålene slik at andre kan ta stilling til det; noen ganger polemisk-tilspisset, men da nettopp som en utfordring til dialog. Hvorvidt jeg lykkes med det? Hellands bidrag kan jo få en til å tvile, men les og døm selv – for eksempel i Aftenposten 6. mai 2015; noe mer utførlige i den flerkulturelle nettavisen Utrop 8. mai 2015 eller i Klassekampen 14. juli 2015.


Truls Wyller

Mer fra Debatt