Hvis et ransoffer blir valgt på grunn av hudfargen, eller hvis ranet ledsages av sjikane rettet mot hudfargen, er det rasistisk, også hvis offeret har majoritetsbakgrunn. Politi og påtalemyndighet må straffeforfølge slik kriminalitet ut fra de relevante bestemmelsene i straffeloven. Hvis eksempelvis vold er rasistisk motivert, skal det regnes som straffeskjerpende.
I sin artikkel i Morgenbladet 22. november skriver Asle Toje om en hendelse hvor en 16 år gammel majoritetsgutt er blitt brutalt ranet og sjikanert på grunn av sin hudfarge. Dette er en sak som selvsagt burde vært anmeldt. Når noen utsetter andre for slik brutalitet, har samfunnet en plikt til å følge opp, både for å ivareta offeret og for å sørge for at gjerningspersonene møter klare reaksjoner. Hvis offeret ønsker bistand, må han gjerne kontakte oss.
Toje foretar imidlertid en direkte overgang fra en konkret hendelse til noen svært sveipende uttalelser: «Det er tenåringer med utenlandsk bakgrunn som plyndrer nordmenn». Uten å nøle slår Toje her fast at «nordmenn» er ensbetydende med majoritetsnordmenn, noe som innebærer en markant inndeling mellom de som er innenfor og de som er utenfor i Tojes definisjon av «norsk». Vel så alvorlig er det at han ikke gir noe bredere faktamessig grunnlag for en så generaliserende uttalelse.
Det man vet, er både at ungdom med majoritetsbakgrunn inngår i flere av gruppene som har begått ran, og at ofrene har både majoritets- og minoritetsbakgrunn. Dette er det reelle og langt mer sammensatte bildet. Det er helst slik at faktaene bør komme først, konklusjonene etterpå. I Tojes innlegg er det stort sett bare konklusjoner.
På den ene siden ville det være uansvarlig, og et svik mot ofrene, ikke å ta tak i en sak som den Toje har omtalt. På den andre siden er det også uansvarlig å slå fast uten forbehold at det skulle dreie seg om en bølge av rasistisk motivert kriminalitet mot ungdom med majoritetsbakgrunn.
Med like lite belegg fortsetter Toje: «Våre barn og unge er nå målet i en voksende kriminalitet som får et sterkere grep om det norske samfunnet.» Ut fra hva Toje har skrevet ovenfor, spør man seg hvem Toje regner som «våre barn og unge». Jeg håper at han vil regne med alle ungdommer som blir ofre for kriminalitet, uavhengig av bakgrunn.
Også gjerningspersonene er «våre», uansett bakgrunn. Man vet at kriminalitet begått av ungdom ofte er forbundet med en sosialt utsatt bakgrunn. Dette fritar ikke gjerningspersonene for ansvar. Realiteten er likevel at vi trenger både politi, ungdomsarbeidere og en politikk som klarer å heve barn og unge opp fra fattigdom, hvis vi skal komme utfordringene til livs.
Jeg har ellers til gode å oppleve at en eneste debatt blir bedre av at man skrur opp formuleringene til populistisk nivå. Vi er ikke et samfunn i kriminalitetens vold, og ingen av oss har noe ønske om at vi skal utvikle oss i den retningen.
Rune Berglund Steen