I boken Rasismens retorikk analyserer jeg flere former for rasistisk retorikk som er i omløp i norsk offentlighet i dag, og Truls Wyllers tekster mot islam og norske muslimer er blant eksemplene. I sitt innlegg i Morgenbladet 22. november, stiller han seg «fullstendig uforstående» til mine påpekninger, og hevder at han aldri har «vært i nærheten av å formulere» seg slik han faktisk har formulert seg.
Dette faktum bekreftes interessant nok av hans eget forsvarsinnlegg. Også i sitt tilsvar til meg resirkulerer han nemlig forestillingen om at «mainstream islam» er det samme som religiøs ekstremisme. Dessuten gjentar han påstandene om at «mainstream-islam», altså det han hevder den gjengse norske muslim tror på, innebærer at de er «umyndige individer». Han tillegger dermed norske muslimer holdninger og tankesett som utdefinerer dem fra den rasjonelle, opplyste diskurs. Slik reproduserer og styrker han fordommer mot en norsk minoritet, fordommer som historien ha vist oss kan være farlige.
Dette blir ikke mindre illevarslende av at Wyller hevder at «mainstream» muslimer er «umyndige» i «Immanuel Kants terminologi». Det finnes nemlig en helt spesifikk «religionskritikk» hos Kant som faktisk har store likhetstrekk med den kantianeren Wyller serverer. Kant kritiserer en rekke steder én bestemt religion nettopp for å være uforenlig med autonomi og opplysning, fordi den påstås å være bokstavtro og stå for heteronomiens prinsipp, den utgjør «et teokrati» og vil detaljstyre hverdagsliv og samfunnsliv gjennom arkaiske ritualer. Den religionen Kant «kritiserer» på denne måten, er jødedommen.
Immanuel Kant inntar en viktig plass i enhver noenlunde grundig fremstilling av tysk antisemittisme, blant annet fordi han på mange måter innvarsler en ny type jødehat, nettopp gjennom sin tilsynelatende rasjonelle og opplyste argumentasjon. Og for ordens skyld: religionskritikk er jeg for. Men dette er noe helt annet.
Derfor peker jeg i boken på strukturlikheten mellom Kants «kritikk» av jødedommen og Wyllers «kritikk» av islam. Wyller hevder, helt parallelt med Kants «kritikk» av jødedommen, at «mainstream islam» innebærer dogmatisk bokstavtro, for eksempel på gamle straffemetoder, som i stedet for autonomi og selvstendig tenkning setter en «blind lydighet» som er «identisk med politisk ufrihet», og dermed utelukker «moralloven», eller den selvstendige «moralske sans» som er nødvendig for oss «borgere av vestlige land», som han uttrykker det. I begge tilfeller avskrives en minoritet, den frakjennes full menneskelighet.
Frode Helland