Arne Johan Vetlesen undrer seg over at han ikke får en «debatt om nyliberalismen» med norsk høyreside (Morgenbladet 8. november). Vetlesen fikk svar fra Torbjørn Røe Isaksen 29. november, men han er ikke fornøyd. Vetlesen etterlyser derfor nok en gang et svar fra Røe Isaksen (Morgenbladet 13. desember).
Siden også mitt navn er nevnt blant dem som, ifølge Vetlesen, ikke vil diskutere, skal jeg forsøke å forklare hvorfor det er vanskelig å få til en debatt med Vetlesen: Vetlesen vil ikke lytte, og han tar ikke det vi sier og skriver alvorlig. Både Røe Isaksen og jeg har tidligere debattert nyliberalisme med Vetlesen og Thomas Hylland-Eriksen i Morgenbladets spalter. Men denne debatten gjelder tydeligvis ikke. Vetlesen argumenterer ikke mot det vi skriver – han bare avviser det.
Vetlesen overdriver og er unyansert. Hvis for eksempel «ansvar for egen læring», som jeg selv tok et oppgjør med som utdanningsminister, er nyliberalisme, må han forklare hvorfor, og han må forklare hvorfor det er høyresiden som skal svare på hvorfor dette begrepet fikk så stor innflytelse i norsk skole.
Vetlesen vil bare diskutere ideologi på et overordnet, for ikke å si overfladisk, plan. Men vi kommer ikke videre uten også å diskutere substans og økonomi. Jeg har respekt for at dette ikke er Vetlesens fagfelt, men han må ha respekt for at også andre fagfelt enn hans eget er relevant. Det burde være innlysende, siden Vetlesen selv ofte henviser til reformer som er samfunnsøkonomisk begrunnet når han skal liste opp nyliberalismens påståtte herjinger.
Vetlesen vil bare diskutere ideologi på et overordnet, for ikke å si overfladisk, plan.
Vetlesen argumenterer mot stråmenn, og da er det vanskelig å få til en debatt. Jeg vet for eksempel ikke om noen som mener at «uregulerte markeder løser alle problemer av betydning», slik Vetlesen mener at jeg, «nyliberalister» eller kanskje norsk høyreside mener.
Disse problemene ved Vetlesens måte å argumentere på illustreres veldig godt i hans siste artikkel (13.12.). Der hagler det med overdrivelser og udokumenterte påstander – og det er ikke spor av refleksjon eller drøfting av hvorfor noe skjedde eller hva som var eller er alternativet. Presisjonsnivået er lavt, og artikkelen er dessuten skrevet i en respektløs tone.
Det er alt dette som gjør at det er så vanskelig å diskutere med Vetlesen.
Hvis Vetlesen vil ha en debatt, må han nesten også være villig til å diskutere og reflektere over følgende perspektiv:
Etter annen verdenskrig hadde Norge en form for planøkonomi eller i hvert fall det man kan kalle en reguleringsøkonomi. Det gikk etter hvert veldig dårlig. Mot slutten av 1970-tallet hadde Norge store problemer som daværende finansminister Per Kleppe prøvde å redde oss ut av med de såkalte Kleppe-pakkene.
Men det hjalp ikke. Det trengtes en omlegging av selve politikken, og den fikk vi på 1980- og 90-tallet. Einar Lie, som blant annet har skrevet Finansdepartementets historie, har vist hvordan denne kursendringen i liten grad var ideologisk drevet. Det handlet om å sikre bærekraftige arbeidsplasser og et konkurransedyktig næringsliv, som kunne finansiere en voksende og omfattende velferdsstat.
Reformene på 1980- og 90-tallet ga oss et nytt økonomisk system. Men systemet er ikke slik Vetlesen fremstiller det, for han tegner en karikatur. Vi har ikke en uregulert markedsøkonomi, men en velregulert markedsøkonomi. Og vi har bare innført en flik av det som kalles New Public Management-reformer i offentlig sektor.
Har dette nye økonomiske systemet og de nye styringssystemene i offentlig sektor tjent oss godt? Og er de bedre enn den detaljreguleringen og planøkonomien vi forlot?
Etter min mening ja.
Norge er i dag et de rikeste, likeste, frieste, lykkeligste og mest tillitsfulle landene i verden – enda vi er mer utsatt for global påvirkning og konkurranse enn noen gang før. Produktivitetsveksten (som er det vi lever av) har vært så sterk at vi har vært i stand til å bygge opp verdens mest sjenerøse velferdsstat. Og om man liker det eller ei: Norge har, blant demokratiske land, verdens største offentlige sektor.
Det er delte meninger om hvorvidt klimaproblemene løses best med eller uten økonomisk vekst. Men det er ingenting som tyder på at et planøkonomisk system kan løse klimaproblemene bedre enn en åpen og velfungerende markedsøkonomi.
Det er selvsagt ingen systemer eller samfunn som er perfekte, og alt er ikke bedre i dag enn det var før.
Men etter min mening er det aller meste bedre i dag enn det var før.
Kristin Clemet