Morgenbladets Maria Berg Reinertsen referer 14. februar til at førsteamanuensis Jon Christian Fløysvik Nordrum ved Det juridiske fakultet ved UiO kritiserer at mange viktige utredninger ikke utgis i NOU-er. Det er en ikke ny, men like fullt berettiget kritikk.
I intervjuet vises det til at både Gunnar Mathisen og Nordrum har ledet utredninger som de ikke lyktes med å få trykt i en NOU. Det finnes flere eksempler på det. Jeg kan her nevne utredningen fra Objektsikkerhetsutvalget, «Forebyggende sikring av objekter mot terror- og sabotasjehandlinger», av 24. mai 2002. Utvalget mente at utredningen burde tas inn i en NOU, noe som også ble lovet fra Forsvarsdepartementet, blant annet under overrekkelsen. Likevel ble ikke utredningen utgitt i NOU-format. Årsaken var neppe at den ikke var viktig nok.
Det regjeringsoppnevnte Næringslovutvalget, som ble oppnevnt den 2. februar 1990 av Syse-regjeringen etter forslag fra et enstemmig storting, utga kun én NOU i løpet de ti årene utvalget eksisterte. Det var NOU-en «Matsikkerhet 1996: 10 Én lov – ett departement – ett statlig tilsyn». Dette til tross for at utvalget samlet leverte over 40 utredninger. Flere av disse egnet seg for NOU-formatet og burde vært utgitt som det.
Det kritikkverdige er når departementer og regjeringen forhindrer NOU-utgivelse av politiske grunner. Det finnes sikkert også flere eksempler på at administrasjonen i departementer ikke ønsker at kritiske utredninger utgis i form av NOU.
Det fremgår samme sted at Nordrum gir uttrykk for at grunnen til at utredning om straff og sanksjoner i oppdrettsnæringen sjelden blir vist til er på grunn av at den ikke ble tatt inn i en NOU. Det er mulig, men det sentrale dokumentet når det gjelder forarbeider til lover er proposisjonen og ikke utvalgsutredningen. Trass det bør utredninger tas inn i Lovdata uavhengig av om den er tatt inn i en NOU eller ikke.
Søk på Lovdata over straffeloven viser at det er inntatt 15 NOU-er om denne loven. For andre lover glimrer utredninger med sitt fravær, slik Nordrum poengterer. En kan ikke se bort fra at det eksisterer et hierarki mellom ulike regulerings-/lovområder og at det kan være noe av forklaringen på hvorfor utredninger ikke tas inn i NOU-format til tross for at det burde vært gjort. Et annet uttrykk for slikt hierarki er når visse utvalg benevnes som kommisjoner. Det er bare tull.
Universitetsbiblioteket har tatt inn alle NOU-er fra og med 1972 på sine nettsider. Det er bra, men bør dette samordnes bedre med Lovdata? Og hvor er de andre utredningene, de som gjerne omtales som «grå»-rapporter? Er det meningen at de skal glemmes og bli borte i svarte hull?
Jeg har inntrykk av at man de senere år har redusert bruken av regjeringsoppnevnte utvalg til fordel for såkalte ekspertutredninger kombinert med korte frister. Faren med det er at vi får mindre grundige utredninger, samt at slike ikke blir utgitt som NOU-er.
Det kan se ut til at det er behov for et utvalg med mandat til å utrede fremtidig utrednings- og publiseringspolicy. Lykke til.
Brynjar Mørkved