Vi liker å tro at pressen er uavhengig, kritisk til makthaverne, og alltid ønsker å belyse tvilsomme sider av en sak. Etter å ha lest det meste som er skrevet om Y-blokka, konstaterer jeg at de fleste journalister nøyer seg med overfladisk retorikk, gjentar statens eget narrativ om hvorfor bygget må rives, og tilsvarende hvor åpent og grønt det nye kvartalet vil bli. For oss som kjenner sakskomplekset godt, er dette uforståelig, all den tid saken åpenbart har både juridiske og prosessuelle sider som fortjener grundig og saklig debatt. For den som måtte gidde å skrape litt under overflaten, vil det komme frem alvorlige planfaglige problemstillinger som angår hele samfunnet. Dette er ikke «teknikaliteter», som Gaute Brochmann kaller det i en kommentar i Morgenbladet 8. april, men fundamentet for hvorfor og hvordan vi planlegger samfunnet – hvilke lover og idealer som skal gjelde, og tilliten vi kan ha til at politiske vedtak bygger på åpne prosesser og solid kunnskap.
Vi har vent oss til at det i alvorlige samfunnsspørsmål opportunt dras et skille mellom «idealister» og «realister», slik også Brochmann gjør, men dette er dessverre så forsimplende at det kun er egnet til å tåkelegge sakens innhold. De tyngste fagmiljøene i landet, med Riksantikvaren og Plan- og bygningsetaten i spissen, har gjentagende påpekt sakens alvorlige feil og mangler, noe som selvsagt ikke kan reduseres til et spørsmål om følelser.
Når det også påstås at engasjementet har kommet for sent, er det heller ikke riktig. For den som setter seg inn i saken, har det vært tydelig engasjement fra starten, men det tok tid før man for alvor forsto at staten faktisk hadde til hensikt å rive Y-blokka, på tross av at den knapt ble skadet 22. juli. Vi har heller ikke tradisjon for aksjonsdemokrati i dette landet, kanskje fordi vi stoler på staten, og forutsetter at politikerne tar riktige og kloke avgjørelser. Staten fremstiller sin prosessmal som et ideal for saksutredninger av denne typen. Problemet ar et malen er statisk og lineær, og at tunge beslutninger låses allerede før planarbeid og konsekvensanalyser er igangsatt. I en tid der samfunnet snus på hodet i løpet av uker, bør alle forstå at planlegging må være mer responsiv for å være relevant.
Da kampen om Alta-Kautokeino-vassdraget kulminerte med dom i Alta tingrett i desember 1980, slo retten fast at utbyggingen var lovlig. Altasaken viste at det på tross av et formidabelt og rettferdig engasjement, var umulig å vinne mot statens ressurser og makt. At Gro Harlem Brundtland bare få år senere sa at hun angret på utbyggingen, er et talende eksempel på at det alltid er verdt å tenke seg om. Høyesterett har da også senere fastslått at saker med omfattende konsekvenser skal utredes skikkelig. Det som ofte blir omtalt foraktelig som «omkamp», er derfor snarere en mulighet til å kunne absorbere ny kunnskap for å unngå uopprettelige feil.
Regjeringsadvokaten uttaler 7. april til Aftenposten «at det ikke er gjort noen feil på veien». Det er en hybris en regjeringsadvokat kan tillate seg etter at han har vunnet i retten, men samtidig ord han lett kan komme til å måtte bite i seg. Vi står nå foran et av de mest kostbare utbyggingsprosjektene i vår tid, som er estimert til nesten fem ganger dyrere per kvadratmeter enn et standard kontorbygg – en maktbastion midt i Oslo sentrum, som på grunn av sikkerhetskrav, legger begrensninger på forretningsdrift og folkeliv i vid omkrets. Vi har sett det før, og kan komme til å oppleve det igjen, at det blir politisk umulig å forsvare at staten begunstiger seg selv med fasiliteter ut av proporsjoner.
Nederlaget i Altasaken utløste et ras av dårlig samvittighet, spesielt for behandlingen av samene, med påfølgende stadfesting av lovrettigheter og oppbygging av sivilsamfunnet i Sápmi. Selv om Y-blokka er tapt, er det håp om at saken vil utløse refleksjoner som både politikere og fagmiljøer vil lære av. Men som ved tapet av Altaelva, er det bare så unødvendig å ødelegge et unikt kulturminne på veien.
Gisle Løkken