Da Ytringsfrihetskommisjonen ble oppnevnt 14. februar i år uttalte kulturminister Abid Raja til NRK at «kommisjonens medlemmer skal gjenspeile mangfoldet i det norske samfunnet». Da jeg etterlyste en begrunnelse for valget om å utelate mennesker med funksjonsnedsettelser i kommisjonen viste Kulturdepartementet (KUD) til at «et moderne samfunn er så mangfoldig at det alltid vil være andre grupper og interesser som gjerne også skulle ha vært representert». «I stedet», skriver de, «er det utvalgt medlemmer som har et sterkt engasjement for ytringsfriheten og har markert seg i samfunnsdebatten fra ulike ståsteder».
Som forsker betrakter jeg begrunnelsen fra KUD som i seg selv betydningsfulle data om ytringsfrihetens kår i Norge. Måten representativitet praktiseres her er tankevekkende: Rajas «bredt sammensatte kommisjon» ekskluderer de rundt 20 prosent av befolkningen med funksjonsnedsettelser. Mennesker med funksjonsnedsettelser synes ut ifra denne logikken ikke bare diskvalifisert av logistiske grunner, men også fordi de ikke har demonstrert sterkt samfunnsengasjement. Her ser KUD bort fra at det selvsagt er kvasse stemmer i denne som i andre grupper. For funksjonshemmede foreligger også særlige barrierer for å utvise «et sterkt engasjement for ytringsfriheten» – barrierer som er høyst relevante for kommisjonens mandat om å fremme bred deltagelse.
Diskrepansen mellom kulturministerens lanseringstale og faktisk representativitet har paralleller i norsk ytringsfrihetshistorie. Professor Anders Johansson (2019) påpeker i boken Å komme til orde at flertallet i 1814 ikke hadde en reell demokratisk stemme, i kontrast til feiringen av 1814 som overgangen til et bona fide demokrati. I Norge i dag er mennesker med funksjonsnedsettelser innbyggere av det Johansson kaller «de stummes leir». KUDs begrunnelse for å utelate denne gruppen fra en sentral gjennomgang av vilkårene for debatt er i seg selv et vitnesbyrd om at mennesker med funksjonsnedsettelse er en tapt minoritet i norsk politisk offentlighet. Vi gjenkjenner heldigvis i noen grad andre eksklusjonspraksiser som eksempelvis «hvite» og «heteronormative». Når det gjelder mennesker med funksjonsnedsettelser er eksklusjon fortsatt innafor.
For to år siden falt jeg ned trappa, ble ryggmargsskadet og erfarte hvordan endret kropp førte til et dramatisk forventningsfall fra det offentlige til hva jeg kan bidra med i samfunnet. Mitt medborgerskap etter ulykken ble definert ikke gjennom plikter, men gjennom min avhengighet til tjenester, reflektert i at jeg nå per kommunalt lingo var blitt bruker, mens de som kom hjem til meg ble betegnet som ressurs. Bydelen jeg sognet til mente at jeg i stedet for å utøve yrket mitt som forsker og psykolog, engasjert i behandlingsutvikling for suicidale pasienter, skulle holde meg hjemme og satse på å mestre «funksjonelle oppgaver» som å håndtere oppvaskmaskinen.
Slike praksiser gir sterke signaler fra systemhold om ens plass i verden, og de har et navn. I psykologien betegnes slike signaler som selvforminskningskrav. Noen er eksplisitte, noen implisitte, noen kunnskapsløse, men det underliggende budskapet er det samme: Funksjonshemmet – bli ved din lest, det vil si; funksjonsnedsettelsen. Mennesker med funksjonsnedsettelser skal i tillegg kvalifisere som «verdige trengende», være beskjedne og takknemlige, noe som kan føre til selvpålagte begrensninger i hvordan man uttrykker seg. Slik belyser denne gruppa særlige ytringsbegrensninger.
KUD forsikrer at mens alle grupper kan være trygge på at «deres erfaringer og perspektiver vil bli hørt og ivaretatt», er ikke direkte representasjon aktuelt. Men kvaliteten på innhentede data er aldri bedre enn spørsmålene vi stiller. Det er derfor en avgjørende forskjell på å innhente opplysninger, og direkte representasjon. Vår forestillingsevne, sier den irsk-britiske forfatteren Iris Murdoch, er begrenset av vår forståelseshorisont. Vi kan bare fatte beslutninger om det vi kan forestille oss. Et viktig spørsmål når kulturminister Raja påberoper seg en «bredt sammensatt» kommisjon blir derfor, hvem kan best bidra til å belyse erfaringene med å delta i den offentlige samtalen med en kropp som ikke er A4 i Norge?
Professor Trond Berg Eriksen har uttalt at det er lite som er så ideologisk ladet som bruken av ordet «naturlig». I dag behandler vi ikke de facto marginalisering av mennesker med funksjonsnedsettelser med samme grad av alvor som vi ofte behandler andre former for eksklusjon fordi signalene om hvilke kropper som er verdifulle og har en legitim plass i offentligheten er subtile og tatt for gitt. KUDs eksklusjon bekrefter det «naturlige» i at denne gruppa ikke er med i sentrale regjeringsoppnevnte kommisjoner om et tema som angår oss alle. KUD opprettholder her narrativet om mennesker med funksjonsnedsettelser primært som en kostnad og ikke som potensielle kraftfulle og viktige stemmer. Kulturminister Raja: Dette er ikke en god look. Mennesker med funksjonsnedsettelser må sitte ved voksenbordet når ytringsfriheten legges under lupen.
Bergljot Gjelsvik