Bekymringen som Benedicte Høgberg reiser i Morgenbladet 7. august, nemlig at det er tøft å være ung i dag, er en bekymring vi må ta på alvor. I motsetning til Høgberg, tror jeg ikke universiteter og høgskoler gjør dette best ved å gå tilbake til en tid hvor det ikke ble stilt andre krav til studentene enn at de måte møte opp til eksamen. Jeg var selv student på UiO i omtrent samme tidsperiode som Høgberg, og jeg husker godt at jeg titt og ofte ergret meg over manglende krav. Ett av mine semestre på grunnfag i statsvitenskap var det kun tilbud om én forelesning i uken (2x45 min), resten av uken skulle vi selv utvikle våre ferdigheter, uten tilbakemeldinger og korrigeringer. Vi lærte mye, men vi kunne lært mer.
Da jeg kom til Boston-universitetet for å ta min doktorgrad ble jeg møtt med en helt annen måte å tenke om undervisning enn den norske. Her var oppmøte, på alle nivå, obligatorisk, det var innleveringer i de fleste kurs omtrent annenhver uke. Hver innlevering utgjorde en del av sluttkarakteren. Målet med hyppige innleveringer var at studentene skulle få tilbakemelding på sine sterke og svake sider for så å utvikle seg for å få frem det beste av sine ferdigheter. Jeg følte meg snytt for at mine lærere på UiO har sittet inne med dyrebar kunnskap som de ikke delte med meg.
Da jeg kom tilbake til Norge og jobbet en liten stund ved Ex.phil. på UiO – da det var obligatorisk å komme på seminar – fikk jeg ofte tilbakemeldinger fra studenter om at de likte oppmøtekravet, de lærte mye og noen av dem sa til og med at de kom til å savne faget. En student fortalte at hun tok to BA-grader samtidig og hun hadde en deltidsjobb, alt fordi det ikke ble stilt særlig krav til hennes prestasjoner. Hun savnet mer undervisning og flere krav slik at hun kunne yte sitt beste.
Læring er en dynamisk prosess. Dette stiller krav til lærer og student, og begge må bidra til at læring finner sted. Vår kjære filosof Platon viser dette tydelig dialogen Menon: her jobber lærer og student sammen for at studenten skal forstå. Læreren må formidle kunnskapen slik at studenten forstår, og studenten må formidle sin tankegang slik at læreren kan tilpasse formidlingen til studenten, nettopp for å oppnå kunnskap.
Høgberg er bekymret for at studenter ofte føler seg ensomme. Krav om oppmøte til undervisning vil kunne bøte på dette. Som student bør seminarrommet være et sted man kan utforske kunnskapens verden i trygge rammer, hvor læreren er like nysgjerrig som studenten. Her skal det være lov å ta feil og å misforstå, fordi dette er det som til syvende og sist fører til læring.
UH-sektoren må ha nok midler til sørge for dynamisk læring. Karaktersystemet må forandres slik at studentens læringsprosess faktisk reflekteres i den avsluttende karakteren. Dette vil føre til mer kunnskap hos de uteksaminerte, og de vil ikke føle seg snytt for at vi som har kunnskapen ikke har delt den med dem. Kanskje vil studentene (og lærerne) også føle seg noe mindre ensomme.
Hege Cathrine Finholt
Førsteamanuensis, MF vitenskapelig høyskole