Det er gode tider for «alternativ» samfunnstenkning, med mange bidrag i norsk presse om hvilke perspektiver som åpner seg for et liv etter korona. Med reportasjen 7. august og Sven Egil Omdals kronikk 14. august legger nå Morgenbladet opp til en grundig debatt om alternativet borgerlønn, altså betingelsesløs grunninntekt for alle voksne borgere av en stat.
Dette vil jeg gjerne følge opp med noen filosofiske refleksjoner om forholdet mellom arbeidslønn og arbeidsfri inntekt. Behovet for slike refleksjoner dukker opp ganske raskt i debatter om temaet, gjennom en motforestilling som mange spontant vil dele: Borgerlønn åpner for et liv som gratispassasjer, og det er uverdig for et menneske å nyte uten å yte.
Mitt svar vil være at borgerlønn så langt fra å redusere borgerne til passive nytere, heller kan oppvurdere deres status som ytere, uavhengig av dagens konkurranse om jobber i stat og næringsliv. Når fullverdig deltakelse i arbeidslivet kanaliseres inn i denne typen konkurranse, skaper det en nedverdigende ekskludering – all den stund rollen i arbeidslivet samtidig bestemmer ens status som samfunnsborger.
At denne rollen gjør det, er en tanke i den politiske liberalismen som vi blant annet finner hos den innflytelsesrike amerikanske filosofen John Rawls (1921-2002): Full menneskelig selvrealisering forutsetter en rettferdig, sosial arbeidsdeling, og liberal rettferdighet er basert på at borgerne oppfatter samfunnet som et samarbeidsprosjekt for frie og like individer.
La meg dvele kort ved bakgrunnen for denne politiske filosofien, før jeg fortsetter med å peke på et uløst problem i den.
Hos opplysningstenkeren Immanuel Kant (1724-1804) betyr ikke rettferdighet å fordele flest mulig goder til flest mulig mennesker, men at vi respekterer hverandres rettigheter som aktive og rasjonelle borgere. Det kan illustreres med forskjellen på det å ønske seg noe og å sette seg noe som mål. Begge deler handler om behovstilfredsstillelse, men det er en avgjørende forskjell som en nøkkel-episode i Agnar Mykles roman Lasso rundt fru Luna kan illustrere. Jeg tenker på scenen der hovedpersonen Ask Burlefots lillebror Balder spør hvorfor man ikke kan kaste en lasso rundt månen:
«Går det an å kaste en lasso rundt månen?»
«Tøys,» sier den eldre broren.
«Hvis du sto på et høyt fjell,» sier Balder.
«Tøys,» gjentar Ask, sterkere.
Selv om vi føler stor sympati med Balder i denne scenen, må vi gi Ask rett i at det er tøys. Om vi aldri så mye ønsker det, kan vi jo ikke sette oss som mål å kaste lasso rundt månen, for det er ikke slik at vi først setter oss mål og deretter vurderer om vi har midler til å nå dem. Det er omvendt, målene begrenses av kroppen vår og andre midler. Men bare fantasien setter grenser for våre ønsker, og det er ikke meningsløst å ha et ønske om å vandre rundt på månen.
Dette enkle skillet er sentralt i Kants filosofi: Menneskeverdet bunner ikke i evnen til å nyte, altså til å få våre ønsker tilfredsstilt. Den bunner i evnen til å sette oss rasjonelle mål for våre liv, og en rettsstat er basert på borgernes gjensidige respekt for hverandres frie bruk av denne evnen.
Slik sett er ikke det å leve et verdig liv sammen med andre et spørsmål om hvilke ønsker og behov kongen, staten eller Gud måtte finne støtteverdige. Det er et spørsmål om hva man gjør, som fullverdige deltakere i sosialt, økonomisk og politisk liv, med tilhørende rettigheter og plikter. Den samme tankegangen kommer til uttrykk i Rawls' forestilling om samfunnet som et samarbeidsprosjekt.
Men om alt dette er og har vært entydige fremskritt sammenliknet med før-moderne forestillinger om tildeling av goder som herskernes nådegaver, rommer det også et uløst problem. For å kunne sam-arbeide, må man kunne arbeide, og det kan man ikke uten videre i den markedsøkonomien vi i dag stor sett tar for gitt i våre politiske teoretiseringer. Ingen har vel sett det klarere enn Karl Marx (1818-1883):
Til dem som taper i konkurransen på arbeidsmarkedet er samfunnets budskap: «Beklager, men vi har ikke bruk for deg. Skaff deg heller en hobby.»
For å sette seg selvstendige, økonomiske mål må ikke et menneske bare, som Kant pekte på, ha en kropp. Det må også ha tilgang på arbeidsbetingelser i vid forstand; på jord, råstoffer, redskaper og andre arbeidsmidler. Men det er ikke noe arbeidere i en kapitalistisk markedsøkonomi uten videre «har», det er noe man først «får», gjennom salg av arbeidskraft til kapitaleiere. Til forskjell fra vårt ubetingede menneskeverd er dermed deltakelsen i samfunnet gjennom arbeid betinget av muligheten til å bruke våre medfødte evner i konkurransen med andre.
Til dem som taper i konkurransen på arbeidsmarkedet er samfunnets budskap: «Beklager, men vi har ikke bruk for deg. Du skal få penger til å holde deg i live samt en smule nytelse, men du har ingen ytelse å bidra med til det økonomiske liv. Skaff deg heller en – rimelig – hobby.» Så om man aldri så gjerne vil bidra til fellesskapet, har man ingen anledning til å gjøre det, og slik kommer det liberale ytelsesprinsippet i motstrid med seg selv: Man må yte for å kunne nyte, men alle som vil, får ikke yte.
I deler av den moderne arbeiderbevegelsen har svaret på dette problemet vært tanken på en kommunistisk planøkonomi som sikrer alle både rett og plikt til arbeid. Men selv om vi forkaster den løsningen, er ikke det noen grunn til å benekte problemet: I en kapitalistisk markedsøkonomi vil alltid en stor mengde mennesker falle utenfor fullverdig deltakelse i samfunnslivet.
Hvis nå det er problemet, kan løsningen være borgerlønn. I stedet for at de som ikke makter en «normal» åtte timers arbeidsdag, underkastes et ydmykende statlig kontrollregime, blir det mulig for alle som vil, å bidra med sitt til samfunnet de er en del av.
Prinsippet for borgerlønn kan vi dermed tenke oss som en ny form for frihet og verdighet, formulert i en samfunnskontrakt der samtlige borgere sier til de som – helt legitimt – vil delta i den konkurranseutsatte delen av næringslivet: «Dere får rettslig vern om en økonomisk sektor som mange av oss i praksis utelukkes fra å delta i. Til gjengjeld lar dere resten av oss leve et fullverdig sosialt liv utenfor denne sektoren.» Det siste dekkes av en skattefinansiert borgerlønn på et nivå som gjøres til gjenstand for vedvarende politisk debatt.
Dette er et prinsipp for borgernes felles, frie regulering av sin deltakelse i samfunnet, noe som i praksis kan anta ulike former. Det kan være deltids- eller periodisk arbeid, gratis eller billig tjenesteyting, arbeid i frivillige organisasjoner – alt sammen med grunnlag i en romslig «arbeidsfri» inntekt som sikrer et verdig liv. I mange tilfeller vil det føre til flytende skiller mellom arbeid og fritid.
Fortsatt vil sikkert lønnsarbeid være et vanlig supplement til grunninntekt. Men i stedet for at trygden som i dag må være lav nok til at det skal lønne seg å arbeide, må nå lønnen være høy nok for samme formål. Både nasjonale og internasjonale selskaper må da tilby anstendige arbeidsvilkår for sine ansatte, noe fagbevegelsen skulle ha en klar interesse av å støtte opp om.
Så gjenstår selvfølgelig spørsmålet om dette virkelig er et realistisk mål å sette seg for fremtidens samfunn – eller om det er like «tøysete» og livsfjernt som å ville kaste lasso etter månen.
Det er klart at all alternativ samfunnstenkning må forholde seg til økonomiske realiteter, men utgjør sakens finansielle side et reelt problem? Flere hundre tusen mennesker i dagens Norge lever av trygd, sosialhjelp og arbeidsavklaringspenger. Borgerlønn vil medføre en radikal forenkling av utbetalinger, med tilsvarende reduksjon av utgifter til trygdebyråkratiet. En rekke stipend- og låneordninger til studenter, kunstnere og intellektuelle kan også avskaffes eller forenkles, med tilsvarende reduksjon i antallet offentlig ansatte.
Borgerlønn vil medføre en radikal forenkling av utbetalinger, med tilsvarende reduksjon av utgifter til trygdebyråkratiet.
Mange har også pekt på at befolkningens allmenne, fysiske helsetilstand vil bedres i et slikt samfunn, med tilsvarende reduksjon i utgifter. Og hva med den mentale helsen? Borgerlønn vil fjerne en grunnleggende angst for ens sosiale eksistens, og vil ikke det medføre en radikal nedgang i behovet for profesjonelle psykologer?
Økonomer vil imidlertid ha mer å si om dette, og mitt hovedanliggende er ikke det finansielle, men det filosofiske: Tanken på borgerlønn trenger ikke være en ønskedrøm om at goder en vakker dag faller ned som manna fra himmelen. Det er heller snakk om å innfri både drømmen om mer fritid og den politiske liberalismens rettferdighetsideal om samfunnet som et samarbeidsprosjekt for likeverdige deltakere.
Er det ikke likevel et problem at ordningen beror på skatteinntekter fra et konkurransedyktig næringsliv? Mens arbeiderne i denne delen av økonomien kan organisere seg og sikre sine interesser gjennom streik, blir ikke mottakerne av borgerlønn nettopp det – mottakere av andres overskudd, med en tilsvarende, uverdig avhengighet av andres vilje?
Ikke minst dette spørsmålet viser at vi ikke kommer utenom filosofiske svar. Det handler om vår menneskelige selvforståelse, altså om «hvem vi er» – ikke i kraft av en gruppeidentitet, men som borgere av en stat basert på universelle retter. I samsvar med denne selvforståelsen kan borgerlønn grunnlovsfestes, slik at ethvert forsøk på å bryte med den blir møtt med legitime, massive protester. Slik må det være mulig å se for seg at en nasjons borgere kollektivt gjør seg til herre over det økonomiske liv.
Truls Wyller