Ni norske forskere (Svendsen o.a.) skriver i denne avisen 21. august at min «utbroderende ransakelse av problemene med kritisk raseteori fremstår som relativt uvitende». Etter en bred lesning av sentrale forfattere innen kritisk raseteori (CRT), slår det meg at det er lite i teksten deres som tyder på at de forstår hva CRT handler om, langt mindre hvilke faglige konsekvenser en slik verdensanskuelse har.
De svarer ikke på min bekymring om at forskning inspirert av CRT ofte mangler en nødvendig nysgjerrighet, hvor man er genuint åpen for at observasjon av verden kan gi andre svar enn man regnet med. Eller om at det aggressive språket som ofte benyttes, stenger for dialog og felles mål. Eller om at man innen utdanningsforskning har fått en kritisk tradisjon som har et nærmest metafysisk utgangspunkt om at skolen innebærer undertrykking av svarte og brune barn. Når perspektivene til CRT innføres i norsk skoleforskning, tror jeg det tilslører og forvirrer mer enn det opplyser. De svarer heller ikke på min bekymring om at begreper fra CRT koloniserer norsk dagligspråk med begreper fra det som startet som en særegen amerikansk fagtradisjon innen rettsvitenskap.
I stedet vil kronikkforfatterne vise hvordan kritisk raseteori kan hjelpe oss å forstå skjulte strukturer, og de peker derfor på hvordan David Goldberg har avdekket hvordan Europas holdning til rase «er preget av et tabu» som forhindrer oss i å snakke om rase. Jeg antar at de her tenker på Goldbergs innflytelsesrike artikkel «Racial Europeanization» fra 2006. I så fall er lesningen deres i beste fall overfladisk: Goldbergs forståelse av regional rasisme kan brukes til å kritisere nettopp den typen banale forståelser av rase og rasisme som kronikkforfatterne representerer. Goldberg er for eksempel kritisk til begrepet rasialisering, et begrep som dukker opp ikke mindre enn fire ganger i Svendsen o.a. sin tekst i Morgenbladet. Den samme Goldberg skrev i 2005: «All too often the use of 'racialization' determines an answer in the absence of analysis.»
Dette er en kritikk som direkte rammer forskningen til flere blant Svendsen o.a. fordi de har en tendens til å ha svarene på spørsmålene sine innebygget i begrepene de bruker for å stille dem. De snakker nettopp om «rasialiserte minoriteter» uten å undersøke om noen egentlig oppfatter minoritetene som raser i en rimelig forstand av ordet, og gjerne uten å problematisere kategorier som minoriteter. Slik mangel på etterrettelighet gjennomskues også utenfor forskningen når den formidles. Jeg tror det skaper mistenksomhet og skepsis til forskning i samfunnet for øvrig.
Så langt det faglige. Det er kjipt, men ikke overraskende, når forskerne dreier det hele over på et personlig spor ved å skrive følgende: «Vi vil oppmuntre Brekke til å i fremtiden tydeligere kommunisere hvordan hans egen forskning konkret bidrar til en slik antirasistisk politikk som han etterspør.» Den sarkastiske oppmuntringen deres inneholder en anklage om at jeg bagatelliserer rasisme, og ikke skjønner den. Den føyer seg dermed inn i rekken av anklager man uunngåelig får dersom man ikke mener «det rette». Jo da, jeg har også fått høre at jeg er rasist, i likhet med mange andre i denne debatten. Dermed har jeg ikke annet valg enn å svare kort på dette med to kjappe eksempler på «hvordan min forskning bidrar»:
For det første har jeg vært én av to ledere for området ideologi og identitet ved Senter for ekstremismeforskning (C-REX) på UiO siden oppstarten i 2016. Dette er verdens største senter for forskning og formidling om høyreekstrem ideologi og vold, inkludert rasisme. For det andre leder jeg (sammen med Professor Iselin Frydenlund ved MF) et stort forskningsprosjekt med støtte fra Norges forskningsråd om globale antimuslimske holdninger og handlinger. Svendsen o.a. kan gjøre seg kjent med den pågående og planlagte forskningen her: https://www.intersectingflows.com.
Jeg kunne fortsette min personlige liste, men Svendsen o.a. fører oss faktisk inn på galt spor. Ved å trekke i tvil moralen til meningsmotstandere, bekrefter de én av bekymringene jeg har knyttet til både kritisk raseteori spesielt og rasismedebatten generelt. Det som kunne vært en viktig debatt om diskriminering, og om hvordan vi skal analysere den, blir i stedet en kamp om å signalisere egen godhet. Men slik godhetsposering bidrar ganske sikkert ikke til å bekjempe diskriminering.
Torkel Brekke