Morgenbladet skrev i sommer om allemannsretten og om problemer som følge av privatisering av strandlinja dels ved bygg og dels ved andre tiltak slik som gjerder og andre innretninger, herunder plassering av møbler. Artikkelen tok utgangspunkt i indre Oslofjord, hvor problemet er størst sammen med enkelte andre områder. Av den grunn er også reguleringsbehovet størst her.
Det er et kjent problem at myndighetene ikke evner å tilpasse reguleringer til varierende reguleringsbehov. Det medfører gjerne at det blir «under»-regulering i pressområder og «over»-regulering i mer grisgrendte strøk. Et eksempel på det er forbudet mot ild i utmark etter 15. april. Da ligger det snø i store deler av landet.
En annen utfordring er å plassere myndighet på et optimalt nivå, det vil si sentralt, regionalt/fylke eller lokalt/kommunalt. Det er en tendens til å flytte på dette nivået ettersom problemer oppstår. Saken er at problemer vil oppstå så lenge en ikke har lokalt tilpassede reguleringer.
Det er grunn til å stille spørsmål om hvorvidt analysene av problemene og løsningsalternativene er tilstrekkelige. Kritiske analyser har på mange reguleringsområder vist at utredningene som har ligget til grunn for ulike lover, har vært mangelfulle. Er det også tilfelle for regulering av vern av fri- og strandområder? Jeg sikter her til byggeforbudet i 100-meterssona. Eller er det bevisste politiske valg som får uheldige konsekvenser? Hvis det er tilfelle, så er det et spørsmål om ulike politiske partier flagger sine synspunkter tilstrekkelig klart og at velgerne velger ut fra hva de ønsker.
Eller er det slik at det er mulig at partiene kan bli enige om å bli enige om prinsipper for regulering slik at utfordringen blir iverksettelsen av reguleringene? Er det reguleringene eller forvaltningen som skaper problemer her? Og blir allemannsretten vektlagt tilstrekkelig i saker som omhandler bygging i strandsona?
Vernet av allemannsretten i friluftsloven er ikke er et tilstrekkelig vern. I et lengre perspektiv er det også grunn til å spørre om plassering av vern av allemannsretten på lovnivå er tilstrekkelig. Lover kan som kjent både endres og oppheves.
Det er ikke politisk stemning for å svekke eller fjerne allemannsretten, men dette kan endre seg i tida som kommer. Allemannsretten er en av flere vitale interesser i det norske samfunnet og den fortjener et sterkt vern. Det tilsier etter mitt syn vern i grunnloven. Flere andre interesser er vernet der slik som ytringsfrihet, odel, samisk kultur og så videre. Allemannsretten fortjener vern på linje med disse.
Tilsvarende er tilfelle for våre eldste immaterielle kulturminner som er stedsnavnene. Disse er regulert og vernet av stadnamnlova hvor det blant annet framgår at stedsnavn er kulturminner. Erfaring fra de siste årene viser at stadnamnlova ikke gir et tilstrekkelig vern. Jeg sikter her til at Solberg-regjeringa sendte ut høringsutkast til lovendring før jul i 2017 hvor det ble foreslått at kommuner fritt skulle kunne fjerne og erstatte nedarva stedsnavn. Forslaget ble trukket tilbake etter massiv motstand. Hendelsen viser at lovvern ikke er tilstrekkelig.
En annen hendelse fra i fjor er at regjeringa Solberg vedtok å endre navnet på Hengsåsen naturreservat på Bygdøy i Oslo kommune til Prinsesseåsen naturreservat. Dette til tross for at Hengsåsen er at nedarva navn fra eldre tider. Etter mitt syn var forskriftsvedtaket i strid med stadnamnlova. Uansett hva som er rettslig sett korrekt i denne saka, så viser den at sentrale myndigheter ikke respekterer nedarva navn når de kommer i strid med andre interesser. I dette tilfellet var det regjeringas ønske om å gi en gave til prinsesse Ingrid Alexandra i forbindelse med hennes konfirmasjon. Etter mitt syn bør ikke stedsnavn ofres når regjeringa skal gi gaver til medlemmer av kongefamilien. Enda verre er det om det foreligger brudd på loven. Kongefamilien fortjener ikke det.
Jeg kan heller ikke forstå hvorfor samiske stedsnavn skal være de eneste som fortjener vern i Grunnloven, jamfør paragraf 108. Ved siste endring av stadnamnlova i 2019 ble vern av norske stedsnavn likestilt med vernet av samiske og kvenske/ skogfinske navn. Det gjenstår at dette kommer til uttrykk i Grunnloven.
Disse eksemplene viser at nåværende lovvern av stedsnavnene ikke er tilstrekkelig. Tilsvarende vil kunne vise seg å skje med lovvernet av allemannsretten. Vernet av begge bør derfor plasseres på grunnlovsnivå.
Det bør også nevnes at det er en nær forbindelse mellom allemannsretten og stedsnavn. Våre eldste stedsnavn gir kvaliteter til naturen vi oppsøker når vi benytter oss av allemannsretten i utmarka. God tur.
Brynjar Mørkved
Advokat