Morgenbladet har hatt flere artikler om livsmestring, og om bakgrunnen for at dette nå er et skolefag: Barn og unge rapporterer i økende grad om psykiske plager, særlig angst og stress. I et intervju om blant annet hvorfor stressrelaterte lidelser stadig blir mer utbredt, hevder psykolog Ole Jacob Madsen at man burde se nærmere på strukturelle årsaker til at barn og unge i tiltagende grad sliter psykisk og nevner økonomi og boforhold.
Én struktur som ingen hittil har viet oppmerksomhet, er de siste tyve årenes institusjonalisering av ettåringenes omsorg: Er det tenkelig at tidlig barnehagestart kan ha negative følger for barnas psykiske helse senere i livet?
I løpet av 25 år er det for ettåringene skjedd et skifte fra hjemmeomsorg til barnehage, og de aller fleste begynner nå 10–12 måneder gamle. Satsingen på full barnehagedekning kombinert med økonomiske insentiver som lave barnehagesatser, har gitt resultater: I 1995 gikk 31 prosent av ettåringene i barnehage, i 2003, 44 prosent og i 2019, 84 prosent av ettåringene, de aller fleste har lange dager, med opptil 41 timer i uken i barnehagen. Kristin Halvorsens «Kinderegg» – ettåringer i barnehage, begge foreldre i jobb – er realisert.
Mulig risiko for barnet, knyttet til institusjonell omsorg fra ett års alder, er ikke blitt problematisert til tross for at både norske og utenlandske studier har avdekket at så små barn reagerer med stress på den daglige lange adskillelsen fra foreldrene.
Stressreaksjonen gir seg uttrykk i et forhøyet kortisolnivå de dagene barnet er i barnehagen. Det normale for små barn er at kortisolnivået stiger raskt etter at barnet våkner, for så å synke gjennom dagen. De ulike studiene har vist at når ettåringene er i barnehagen, synker ikke barnets kortisolnivå, men er jevnt stigende og forhøyet gjennom hele dagen. En norsk studie viser dessuten at ettåringer med lange dager i barnehagen har et mer forhøyet kortisolnivå enn barna med kortere dager. Mens alle barna har et normalt kortisolnivå de dagene de er sammen med sine foreldre.
I tillegg er det vist at denne stressreaksjonen inntrer uavhengig av om ettåringen er i store eller små barnegrupper, familiebarnehage eller basebarnehage. Det er fraværet av barnets primære omsorgspersoner som skaper stressreaksjonen; utfordringen det er for det lille barnet å være i barnehagen uten den tryggheten som mors og fars nærvær gir. Foreldrenes fravær fører til en alarmberedskap i barnet som gir seg utslag i et målbart forhøyet stressnivå.
Dette ansees ikke som positivt for barnet. Forhøyet nivå av kortisol omtales i denne stressforskningen som en negativ faktor. Det blir påpekt at vedvarende forhøyet stressnivå i tidlig barndom kan gi økt sårbarhet for stress gjennom hele livet.
Kan det være en sammenheng mellom tidlig barnehagestart for stadig flere ettåringer og økende forekomst av angst og stresslidelser blant barn og unge? Fulltids barnehage fra ett års alder er tidenes største omlegging av små barns omsorg. Denne strukturendringen ble igangsatt etter barnehageforliket i 2003, uten forutgående utredning, gjort av fagfolk med små barns utvikling og behov som spesialfelt, og uten følgeforskning som kunne gitt kunnskap om eventuelle negative effekter av et så tidlig skifte i primæromsorgen for så små barn.
Først i 2012 kom en norsk rapport om ett- og toåringenes nye omsorgssituasjon: Hva betyr livet i barnehagen for barn under tre år? Her presenteres internasjonal forskning som viser at høy barnehagekvalitet, i form av god og kvalifisert bemanning samt små barnegrupper, er avgjørende for barnets utvikling og trivsel. Og det blir understreket at små barn synes ekstra sårbare for lav kvalitet.
Vi vet nå at barnehagene for de minste har lav kvalitet. Samlet kunnskap om kvaliteten i norske småbarnsavdelinger forelå i 2017, med den landsomfattende studien «Blikk for barn». Kvaliteten i barnehagene for ettåringer ble målt etter en internasjonal skala for måling av barnehagekvalitet og lå i gjennomsnitt på nedre del av skalaen. Da en rekke studier har vist at lav barnehagekvalitet kan ha negativ effekt på små barns psykiske utvikling, skulle man tro at resultatet av den norske studien ville bli slått stort opp slik tilfellet er med dårlige Pisa-resultater i skolen. I stedet ble den alarmerende nye kunnskapen om ettåringenes barnehagehverdag knapt viet oppmerksomhet i mediene.
Vi vet nå at barnehagene for de minste har lav kvalitet.
Dagens omsorgssituasjon for ettåringer er mulig å endre. Hvis hjemmeomsorg i to år kan bidra til å forebygge stresslidelser hos barna senere i livet, kan kostnaden knyttet til å forlenge foreldrepermisjonen bli en besparelse på sikt. Gamle dagers fellesskap med støtte og kunnskapsoverføring til nybakte foreldre fra naboer og slektninger, er borte, men kan erstattes av nye fellesskap.
For eksempel er det i England etablert rådgivnings- og hjelpesentre, et lavterskeltilbud der småbarnsforeldre kan få veiledning og individuell hjelp, enten det gjelder søvn- og måltidsrytmer eller å få til en god kommunikasjon som gjør at samspillet mellom foreldre og barn kommer inn i gode sirkler.
Disse sentrene blir omtalt i psykoterapeuten Sue Gerhardt's bok Why love matters som nå kommer på norsk. Gerhardt anbefaler at foreldrene tar hånd om barnet frem til to års alder når dette er mulig, og understreker betydningen av mors og fars tilstedeværelse, omsorg og kjærlighet i de to første leveårene, betydningen for barnets trivsel og barnets fysiske og psykiske utvikling og helse.
Tidlig barnehagestart er blitt en «tung» struktur, men er mulig å endre. Et første skritt kan være å gjøre foreldre og politikere oppmerksomme på den langvarige stressreaksjonen ettåringene utsettes for i hele det første barnehageåret, og de mulige følgene denne belastningen kan ha for barnas psykiske helse, blant annet økt sårbarhet for stress gjennom hele livet.
Hanne Weisser