Debatt

Myter om norsk strenghet

Er nordmenn konforme og lite tolerante overfor folk som oppfører seg annerledes?

Ja, skal vi tro leder av Civita-akademiet og Prio-forsker Torkel Brekke. I et innlegg i Morgenbladet 16. mai beskriver han Norge som et strengt samfunn der «handlingene våre overvåkes og vurderes av andre», og pandemien er i ferd med å gjøre oss enda strengere. «Å se stygt på dem som ikke bruker munnbind og baksnakke bekjente som har en gjest for mye på besøk», er den nye normalen.

Brekke er ikke den eneste som forklarer den norske koronasuksessen med streng sosial kontroll. «Bygdedyret hadde fortjent årets navn for koronainnsatsen», skrev Anne Marte Blindheim i Morgenbladet 5. januar. Når lydige innbyggere setter regelbrytere i skammekroken, er det ikke rart vi er verdensmestre i smittebekjempelse.

Begge fremhever konformitetens fordeler, men medaljen har altså en bakside. Hvis institusjonene våre feiler og populismen får overtaket, «er det faktisk få eller ingen nasjonale kulturer i den vestlige verden som er mer egnet til å skape et autoritært samfunn enn den norske kulturen», skriver Brekke.

Det er en spenstig påstand. Men Brekke mener å ha vitenskapelig belegg for den. Nærmere bestemt to studier. Den ene, fra 1960, av den berømte psykologen Stanley Milgram. Den andre, fra 2011, signert kulturpsykologen Michele J. Gelfand og kolleger. Sammen bekrefter de en forestilling om nordmenn som et folk som slår hardt ned på avvikende adferd, og hvor de fleste derfor føyer seg etter flokken.

Men hvor overbevisende er egentlig disse studiene?

Milgrams konformitetsstudie ble gjort i Norge og Frankrike. Deltagerne fikk høre to toner etter hverandre, og skulle avgjøre hvilken som varte lengst. Den ene tonen varte tydelig lenger enn den andre, men for å se om deltagerne lot seg påvirke av andre, hadde Milgram regissert fem statister som avga feil svar. I eksperimentene ga de norske deltagerne oftere etter for flertallet enn de franske.

Denne studien har funnet veien til lærebøker ved norske høyskoler, og trekkes med jevne mellomrom frem i mediene som bevis for at nordmenn er konforme. Men som en årvåken mastergradsstudent har påpekt, konkluderte aldri Milgram med dette selv. Utvalget var for lite, og eksperimentenes overføringsverdi til det virkelige liv var usikker. Hadde man brukt moralske eller politiske spørsmål i stedet for tonelengder, kunne resultatet vært et annet.

Men hva med Michele Gelfands studie?

Gelfand undersøkte normer og sosial adferd i 33 land ved hjelp av spørreundersøkelser, og plasserte landene på en skala fra «løs» til «stram». «Stramme kulturer» har strenge sosiale normer og lav toleranse for avvikende adferd. «Løse kulturer» har svake normer og høy toleranse.

Ikke overraskende finner vi land med autoritære regimer, som Pakistan, Malaysia og India, blant de strammeste kulturene. Mer overraskende er det at Norge også er i toppen (6. plass). Norge var klart strammest av de vestlige landene i studien. Og siden stramme kulturer har sterkere autoritære tendenser enn løse, bør vi være på vakt, mener Brekke.

Men Gelfands studie etterlater seg flere spørsmål. Brekke har rett i at de 250 norske respondentene som deltok (halvparten av dem studenter ved NHH i Bergen), mente at normene i Norge er strenge. De svarte bekreftende på påstander av typen «folk i dette landet retter seg nesten alltid etter sosiale normer». Men som Gelfand og hennes norske medforsker, Vidar Schei, påpeker i en forklarende artikkel, opplevde de ikke at normene var strenge i praksis. Da de norske respondentene skulle ta stilling til sosial kontroll i konkrete situasjoner, for eksempel om det er greit å synge i en park, opplevde de stort handlingsrom. Her var Norge blant de løseste kulturene.

Når det kommer til brudd på smittevernregler, er heller ikke moralpolitiet så strengt som mange tror. I en undersøkelse fra Institutt for samfunnsforskning fra oktober i fjor svarte bare 0,6 prosent av nordmenn at de «ofte» var blitt irettesatt for ikke å følge smittevernreglene. Mens hele 76 prosent aldri hadde opplevd det. 63 prosent hadde heller aldri observert andre bli irettesatt – igjen svarte bare 0,6 prosent «ofte». Tre av fire var dessuten enige i at «de fleste gjør det de kan for å begrense smittespredning», noe som kan tyde på at baksnakking om andres regelbrudd ikke er noen nasjonalsport.

Det kan altså virke som om det er et gap mellom forestillingen vi har om oss selv og hvordan vi faktisk opptrer. Vi tror folk er strenge, men når det kommer til stykket, har vi ikke opplevd at de er strenge selv.

Hva kan forklare dette paradokset?

Er det Sandemose som har dreid selvforståelsen vår? Mange av oss tenker på Janteloven som typisk norsk, men få er klar over at det finnes varianter av den i andre kulturer også, og ikke bare i de «stramme». «Tall poppy syndrome» kalles det i New Zealand («løs»). «Maaiveldcultur» i Nederland («løs»). «Å slå ned spikeren som stikker ut», sier man i Japan («stram»). «Jeg kjente faren din», i Skottland («løs»).

Kanskje dreier det seg om selvpisking for eget hovmod. Ikke i noe land i Vest-Europa er det flere som synes «sin egen kultur er overlegen andres», enn i Norge. Men vi misliker selvdiggingen. I en Norstat-undersøkelse for Brille, der folk ble spurt «hva som kjennetegner nordmenn», var «selvgode» det ordet som ble mest brukt. For å jekke oss selv litt ned igjen ikler vi oss kanskje noen negative egenskaper: Ja, vi er nok konforme og strenge.

Eller handler dette om «Norwegian stiffness»-syndrom? Nordmenn er jo ikke akkurat løse i snippen. Vi prater ikke med fremmede på bussen, og holdt god avstand lenge før korona. På overflaten kan det derfor se ut som om vi har strenge normer for adferd. Men dette er først og fremst et uttrykk for individualisme. Av alle norske verdier er kanskje «uavhengighet» den som står sterkest. Folk må få gjøre som de selv vil, og derfor lar vi dem i fred. Vi plager ikke fremmede med tomprat. Når det kommer til adferd som ikke er til sjenanse for andre, er vi imidlertid blant de mest tolerante i verden.

Studiene til Milgram og Gelfand kan selvfølgelig vise seg å stemme, men de bør ikke bli stående som sannheten om nordmenn helt ennå. Før man begynner å snakke om nordmenns autoritære disposisjoner, bør man i hvert fall merke seg at veldig mye peker i motsatt retning.

I World Values Survey (2017-20), som i motsetning til Gelfands studie er befolkningsrepresentativ, spør man folk om det å ha en sterk politisk leder som slipper å bry seg om Stortinget og politiske valg, er en god måte å styre landet på. Her havner Norge på 75. plass av de 79 landene som deltar i studien. Til sammenligning kommer den løseste kulturen i Gelfands studie, Ukraina, på 27. plass. Nordmenn fremstår heller ikke påfallende servile overfor myndighetene. På spørsmål om det er viktig for demokratiet at folk adlyder sine politiske ledere, havner vi på 57. plass.

The Inglehart–Welzel cultural map

I grafen øverst har forskerne Ronald Inglehart og Christian Welzel ved WVS sortert land langs to verdidimensjoner. Frigjørings-/overlevelsesverdier handler om verdier som «toleranse», «likestilling» og «ytringsfrihet». Sekulære/tradisjonelle verdier handler om betydningen av religion, familie, og autoriteter. Som dere ser, befinner Norge og de andre skandinaviske landene seg ytterst i høyre hjørne. Vi er med andre ord blant de mest tolerante og minst autoritetstro folkene i verden.

Vi tror Brekke og andre som bekymrer seg for demokratiet i Norge, kan senke pulsen. Vekstforholdene for et autoritært samfunn ser heldigvis ganske skrinne ut.


Ole Martin Ihle er forfatter og tv-programskaper, blant annet «Hjernevask», «Brille» og «Sånn er Norge».

Dag Wollebæk er statsviter (ph.d.) og forsker ved Institutt for samfunnsforskning og tilknyttet Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor.

Tallene fra ISF er hentet fra forskningsprosjektet «Pandemic Rhetoric, Trust and Social Media», og er ennå ikke publisert. Spørsmål kan rettes til: dag.wollebak@samfunnsforskning.no

Mer fra Debatt