I Morgenbladet 4. juni skriver Maria B. Reinertsen at min kritikk av Mariana Mazzucato gjør samfunnsøkonomifaget mindre enn det fortjener. Hun begrunner dette med at jeg skal ha betegnet forslag om økt statlig styring som økonomisk kvakksalveri.
Kvakksalveri er Reinertsens ord, og det er selvsagt helt legitimt å argumentere for økt statlig styring. Men skal man som forsker utfordre etablerte sammenhenger i et fag, bør man enten bruke fagets etablerte vitenskapelige metoder, eller formidle kunnskapsstatusen på en noenlunde ordentlig og etterrettelig måte.
Samfunnsøkonomisk teori anvender formelle modeller som klargjør premissene for argumentene og holder rede på kompleksiteten i avveiningene. Ved empiriske studier stiller man strenge krav til identifisering av årsakssammenhenger.
Mazzucato gjør ingen av delene. Hennes metode er eksempler, case-studier og essayistiske refleksjoner. Dette kan for så vidt ha en funksjon i debattbøker og i policy-tidsskrift, men det når ikke opp til de krav som stilles i moderne samfunnsøkonomisk forskning.
Ved å påpeke åpenbare metodiske svakheter hos Mazzucato og andre gjør en ikke faget mindre. Tvert imot. Faget har gjennom en årrekke blitt større nettopp ved at forskere anvender stadig bedre og strengere metoder på et stadig bredere sett av problemstillinger. Fra alternative økonomer ser vi nå forsøk på det motsatte: Anvende utdaterte metoder på helt sentrale økonomiske problemstillinger. Det er dette som gjør faget mindre.