Den bio­teknologiske skruestikken strammes til

Regjeringen forbereder en revisjon av norsk bioteknologi i en tid da de bioteknologiske utfordringene og dilemmaene står i kø: eggdonasjon, sortering og surrogati. Fostre og barn blir varer som kjøpes og selges, men bare hvis det er god kvalitet. Det er ingen grunn til å tro at disse problemstillingene vil bli mindre med tiden.

For noen år siden vakte det oppsikt da det ble rapportert at man hadde laget blandingsembryoer av dyr og menneske. I dag er det knapt noen som løfter på øyebrynet når slikt rapporteres. Da det for tretti år siden ble tillatt i England å dyrke frem embryoer i reagensrør i to uker fordi det skulle være nyttig, visste alle at man før eller senere ville ta dette ett skritt videre, og så ett skritt videre, kanskje til man prøver å dyrke frem et ferdig menneske. Nå presses det på for å endre denne to ukers grensen.

Debatten om sortering har egentlig bare så vidt begynt, hvis det fortsatt finnes vilje til å forstå at utviklingen kan ha fundamentale konsekvenser for vår kultur og den enkeltes liv.

I Norge har den bioteknologiske sorteringsskruen blitt strammet til av den nåværende regjering og stortingsflertallet. I desember 2016 ble det fattet et vedtak i Stortinget med mulig vidtrekkende konsekvenser. Stortingsflertallet slo fast at reduksjon av et friskt tvillingfoster er tillatt etter norsk lov. Dette legger forholdene til rette for å føre Norge i fremste linje i retning av et sorteringssamfunn. For det er ikke så enkelt som Aftenposten 23. mars skriver i en lederkommentar om at fosterreduksjon bare dreier seg om få (færre enn ti per år), og at det er viktig at fosterreduksjon godkjennes for å forsvare abortloven.

Arbeiderpartipolitikere har gått hardt ut mot dem som har tillatt seg å ytre kritikk mot fosterreduksjon av friske tvillinger. Samtidig lovprises Mark Evans, den amerikanske fosterlegen som var en av de første til å beskrive tvilling- og flerlingreduksjon. Hva står Evans for? I de siste årene har hans praksis blitt mer og mer pågående med tanke på kartlegging av fostrene. Ved 12 uker undersøker han fosterdelen av morkakene med tanke på Downs syndrom og fire andre kjente kromosomfeil. Resultatene foreligger dagen etter, og han fjerner da fostre som har en av disse kromosomfeilene. Evans anbefaler ikke å oppgi kjønnet på fosteret, men han forteller at presset for å få vite kjønn øker. Med bedre teknikker vil Evans diagnostiske repertoar raskt kunne økes til å omfatte et utall av tilstander.

I motsetning til enkelte norske debattanter forstår Evans at fosterreduksjon er kontroversielt, og han har observert at holdninger til dette ikke følger den vanlige skarpe abortfrontlinjen i USA. Min egen erfaring fra den norske debatten er at mange reagerer negativt på metoden, til tross for et liberalt syn på abort for øvrig. Det er derfor uheldig når enkelte, som Aftenposten, prøver å gjøre dette til en ny abortdebatt. Vår førti år gamle abortlov kan ikke for evig og alltid sette munnkurv på diskusjoner rundt nye problemstillinger som dukker opp.

Er det noen grunn til å tro at man om ikke så lenge vil forlange å gjøre samme genetiske undersøkelser av fostrene som i USA, og etter hvert enda flere undersøkelser, for så å velge ut det «beste» til å leve? Selv frykter jeg at Stortingsflertallet har åpnet for en ekstrem sortering, stikk i strid med det Stortinget tidligere har vedtatt.

Tvillingreduksjon må sees i sammenheng med et annet tema som debatteres, nemlig eggdonasjon. Dette er på mange måter en motsats til fosterreduksjon fordi man inderlig ønsker seg et barn. Men medaljen har en bakside. Den ene er at kvinnen som avgir et egg blir utsatt for en hormonbehandling som kan gi henne skader, i noen tilfeller alvorlig sykdom. Den andre bygger på erfaringene fra USA. Det er gjerne kvinner i det eldre fertile sjikt som ønsker eggdonasjon som en siste sjanse til å bli mor. Dette er et godt motiv. Men det viser seg at mange av disse bare ønsker seg ett barn. Derfor er reduksjon av friske tvillinger et alternativ til denne økende gruppen. Evans mener at ønsket om fosterreduksjon vil øke i årene som kommer.

Ønsket om eutanasi (aktiv dødshjelp) og sortering av mennesker med visse egenskaper og sykdom har stått sterkt i det norske samfunnet helt fra 1930-tallet. Argumentene til eutanasitilhengerne i dag er til forveksling lik de man fremførte i 1920-årene i Tyskland hvor store deler av legestanden støttet eutanasi. Man skulle slippe å lide.

Da eutanasi ble tillatt i Nederland i 2002, ble det presisert at det ikke skulle omfatte barn. Det varte imidlertid ikke lenge før eutanasi ble utført på barn og til og med nyfødte. De senere årene er det blitt hevdet at eutanasi av nederlandske nyfødte knapt praktiseres. Det viser seg imidlertid at man har skiftet praksis. Nå avlives nyfødte barn som har alvorlige sykdommer med en kombinasjon av morfin og muskellammende stoffer. Dette er en grusom måte å dø på, man får ikke puste. Men denne metoden registreres ikke som eutanasi i offentlige statistikker. En av lederne bak eutanasiprogrammet i Nederland fortalte meg nylig at han ikke lot barn leve opp som hadde utsikter til å få en IQ under 70. Et helt samfunn er i ferd med å bli ufølsomme for en slik brutalitet.

Utviklingen går fort, og presset for å flytte grenser øker. Men politikerne plikter å se sammenhenger som går ut over kortsiktige krav om rettigheter for spesielle grupper. De må skjønne at det i noen tilfeller truer rettighetene til andre grupper, ofte de svakeste, og til syvende og sist truer det kanskje oss alle. Ingen av våre politikere skal i ettertid kunne si at de ikke visste.

Ola Didrik Saugstad er professor i Barnesykdommer Universitetet i Oslo.