Den mørke menyen av statlig vold som bys innbyggerne i Russland og Belarus, må kontres med håp

Journalisten Raman Pratasievitsj er kidnappet og arrestert. Opposisjonspolitikeren Aleksej Navalnyj er forgiftet og fengslet. Fabrikkerte anklager og skuerettssaker mot historikeren Jurij Dmitrijev, kunstneren Julija Tsvetkova og andre menneskerettighetsaktivister. Rettssak og straffeleir for redaktørene av studentavisen Doxa. Hundrevis av fredelige demonstranter er arrestert og torturert. Flere politiske aktivister er myrdet. Fortsatt okkupasjon av deler av Ukraina. Trusler om anholdelse, overgrep og død for de hundretusener som våger å stå opp mot denne fremferden.

Dette er den sjokkerende mørke menyen av brutal statlig vold som russiske og belarusiske myndigheter byr sine innbyggere. Politiske ledere verden over har fordømt denne volden. Eksperter overvåker menneskerettighetsbrudd, nasjonale lover og internasjonale avtaler. Men stengte flyrom, forsøk på boikott og medfølende støtteuttalelser er ikke nok. Det vi trenger er en helhetlig tilnærming som utfyller tradisjonell politikk, og som kan engasjere borgere snarere enn regjeringer, som kan skape nye muligheter snarere enn å begrense eksisterende relasjoner.

Kort sagt, vi trenger mer gulrot, mindre pisk.

EU og medlemsstatene bør revurdere sin politikk rettet mot naboene i øst, og revitalisere eksisterende organisasjoner som Europarådet og programmer som Det østlige partnerskap. Ambisjonene der bør revideres, myndighetsområdet utvides og ressursene styrkes. Nøkkelen til suksess er å interagere direkte med folket i Belarus, Russland og andre naboer i øst. Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (undertegnet av Russland, men ikke av Belarus) garanterer rettighetene og verdigheten til disse innbyggerne. Det østlige partnerskap (der Belarus er med, men ikke Russland) angir det å «engasjere seg i sivilsamfunnet … og investere i folk og samfunn» blant sine hovedformål.

Dessverre settes ikke slike tiltak ut i livet. Mer enn noen gang står det nå klart at det å fremme utdanning, helse og mobilitet blant medborgerne i nabostatene er helt essensielt for europeisk stabilitet.

Mens antallet uskyldig arresterte og torturerte vokser med uhyggelig fart, ber vi innstendig våre politiske ledere om å gå ut over solidaritetserklæringene. Sanksjoner kan utgjøre en forskjell, men de er rettet mot maktregimet og enkeltpersoner, mens de for innbyggerne er betydningsløse – eller til og med kan medføre lidelse. I lys av situasjonen ber vi om at deler av de EU-midlene som nå er frosset, brukes til tiltak for sivilbefolkningen for å støtte utdanning og mobilitet. Vi trenger en sjenerøs visumpolitikk, finansiell støtte og stipender til innreise på akademisk, helserelatert og humanitært grunnlag. Vi må være ambisiøse og kreative i forsøk på å etablerere nye veier for medborgerdiplomati, nye institusjoner for utdanningssamarbeid og større muligheter for produktivt arbeid.

Rystet av ugjerningene til det belarusiske regimet, av Russlands fortsatte okkupasjon av deler av Ukraina, av tegn på demodernisering i Russland, må vi svare ved å gjøre våre grenser og grenseområder mer gjestfrie og fruktbare. Vi må skape muligheter for ungdommen i Russland, Belarus og andre autoritære land. Vi må tenne et håp for neste generasjon.

På bakgrunn av gode erfaringer fra transnasjonale høyere utdanningsinstitusjoner som European University Institute, Central European University, European University Viadrina Frankfurt, European Humanities University, College of Europe, og Civica (en allianse av åtte europeiske universiteter innenfor samfunnsvitenskap), må vi opprette et nytt østeuropeisk universitet, lagt til et av EUs medlemsland. Akademikerne som har undertegnet dette brevet oppfordrer offentlige og private aktører til å være med på å finansiere og huse en slik utdanningsinstitusjon. Den vil skape nye muligheter for dem som er blitt oppsagt, utsatt for press og tvunget til å forlate sitt hjemland, og for dem som ønsker å lære og studere på et høyt europeisk nivå. Vi skal bidra med vår erfaring, intellektuelle ressurser og lederskap til å opprette et slikt universitet.

Ellen Rutten, slavistikk og kulturstudier, Universitetet i Amsterdam

Alexander Etkind, historie, European University Institute, Firenze

Jan Claas Behrends, historie, Leibnizsenteret for samtidshistorie (ZZF), Potsdam & Viadrina-Universitet, Frankfurt and der Oder

Ernst van Alphen, litteraturvitenskap, Universitetet i Leiden

Alexander Astrov, internasjonale relasjoner, CEU Wien

Mieke Bal, kulturanalyse, Universitetet i Amsterdam

Dorothee Bohle, sammenlignende politikk, European University Institute and Universitetet i Wien

Judith Butler, filosofi, University of California, Berkeley

Dmitrii Bykov, forfatter, Moskva

Wolfgang Eichwede, historie, Forskningssenteret for Øst-Europa, Universitetet i Bremen

Sergei Erofeev, sosiologi, Rutgers University, USA

Nancy Fraser, filosofi, New School for Social Research, New York

Juliane Fürst, historie, Leibnizsenteret for samtidshistorie (ZZF), Potsdam

Masha Gessen, Distinguished Writer in Residence, Bard College USA

Simon Goldhill, klassiske fag, Cambridge University

Leonid Gozman, psykologi, Det frie universitet, Moskva

Boris Groys, filosofi, New York University

Sergei Guriev, økonomi, Instituts d’études politiques/Sciences Po, Paris

Gasan Gusejnov, filologi, Det frie universitetet, Moskva

Marianne Hirsch, sammenlignende litteraturvitenskap, Columbia University, New York

Eva Illouz, sosiologi & kommunikasjon, Bezalel Academy of Arts & Design, Jerusalem

Lola Kantor-Kazovsky, kunsthistorie, The Hebrew University of Jerusalem

Michael Kemper, østeuropastudier, Universitetet i Amsterdam

Ulrike Kistner, filosofi, University of Pretoria, South Africa

Leszek Koczanowicz, filosofi, SWPS Samfunnsvitenskapelig og humanistisk universitet, Wroclaw

Pavel Kolar, historie, Universitetet i Konstanz

Ivan Krastev, sammenlignende politikk, Institut für die Wissenschaften vom Menschen, Wien

Geert Lovink, kultur- og mediestudier, Amsterdam University of Applied Sciences, Institute of Network Cultures, Amsterdam

Edward Lucas, journalist, Center for European Policy Analysis, London

Ingunn Lunde, russisk, Universitetet i Bergen

Luciano Mecacci, psykologi & historie, Universitetet i Firenze

Mikhail Minakov, filosofi, Kennan Institute, Washington DC & tidsskriftet Ideology & Politics, Kyjiv

Aleksandr Morozov, journalist, direktør, Boris Nemtsov-senteret for russlandstudier, Moskva & Karsuniversitetet, Praha

Susan Neiman, filosofi, Einstein Forum, Potsdam

Elena Nemirovskaja, sammenlignende politikk, School of Civic Enlightenment, Riga

Zjanna Nemtsova, journalist, direktør ved Boris Nemtsov-senteret for russlandstudier, Moskva

Joy Neumeyer, historie, European University Institute, Firenze

Andrzej Nowak, historie, Det jagellonske universitet, Krakow

Julia Obertreis, Universitetet i Nürnberg-Erlangen, Tyskland

Luisa Passerini, historie, Universitetet i Milano

Andrea Petö, Central European University, Wien

Kevin Platt, Edmund J. and Louise W. Kahn Term Professor in the Humanities, University of Pennsylvania

Serhii Plokhii, historie, Harvard University

Matthew Rojansky, direktør ved Wilson Center’s Kennan Institute, Washington DC

Elizabeth Roosevelt Moore, kulturstudier, Cambridge University

Lev Rubinstein, forfatter, Moskva

Manfred Sapper, redaktør, Osteuropa, Berlin

Saskia Sassen, sosiologi, Columbia University, New York

Jos Schaeken, slavistikk og lingvistikk, Universitetet i Leiden

Yurii Senokosov, sammenlignende politikk, School of Civic Enlightenment, Riga

Timothy Snyder, historie, Yale University

Olga Tokarczuk, forfatter & nobelprisvinner, Krajanow, Polen

Jay Winter, historie, Yale University

Eli Zaretsky, historie, New School for Social Research, New York

Boris Zilber, matematikk, Oxford University

Slavoj Žižek, filosofi, Universitetet i Ljubljana, Slovenia