Derfor trenger vi en objektiv moral

I en overraskende nedlatende lederartikkel i Morgenbladet 20. oktober skriver Espen Hauglid, redaksjonssekretær for kultur, om de siste ukers debatt om objektiv moral. Det burde han latt være. Artikkelen inneholder frisk retorikk, men røper liten innsikt i en århundrelang debatt om moralens grunnlag.

Min påstand om at ateister «får problemer med å fastholde en objektiv moral» har åpenbart falt Hauglid tungt for brystet. Særlig fordi denne påstanden, som jeg først fremsatte i Aftenposten, har fått støtte av skarpskodde filosofer som Torstein Tollefsen og Henrik Syse. Hauglids svar er ren anti-intellektualisme – som det er underlig å møte i Morgenbladet. Istedenfor å gå inn i argumentene, feier han debatten bort ved å snakke om at motparten benytter «fagfilosofiske finurligheter». Henrik Syse har allerede gitt et godt svar til lederartikkelen. Her er noen flere aspekter.

Det ser ut til at Hauglid mener at det faktisk finnes en objektiv moral. Han kaller «sekulariseringen av samfunnet» for «det største fremskrittet i Norge etter krigen». Det betyr formodentlig at han opererer med en eller annen form for objektiv målestokk som kan brukes for å fastslå at norsk sekulær moral er bedre enn «trangsynt, bakstreversk religiøsitet» som han beskylder meg for å fremme. Uansett er vi antagelig enige om at objektiv moral eksisterer.

Mer uklart er det hvordan Hauglid forklarer og begrunner sine moralske overbevisninger. Han skriver at det er freidig å hevde at de som forankrer sin moral i Bibelen, «har en mer solid moral enn alle som prøver å oppføre seg ordentlig på grunn av en forpliktelse overfor de menneskene, dyrene og plantene som beviselig finnes rundt oss». Men en slik setning lager nye spørsmål istedenfor å gi svar. For hvor kommer forpliktelsen han viser til fra? Er den noe rent subjektivt? Hvordan vil Hauglid argumentere overfor dem som avviser at de har en eneste forpliktelse utover å nyte livet?

Jeg er altså overbevist om at Hauglid sliter med å begrunne en objektiv moral hvis han tenker rent sekulært. Langt flere enn overbeviste kristne har en slik vurdering. Filosofen Friedrich Nietzsche tenkte slik på 1800-tallet. Og den ateistiske filosofen Alex Rosenberg slår fast i boken An atheist's guide to the universe at ateister må være moralske nihilister: «Nihilismen avviser forskjellen mellom handlinger som er moralsk tillatte, moralsk forbudt og moralsk nødvendige (…) Nihilisme avviser at det finnes noe som er godt i seg selv, eller for den saks skyld, ondt i seg selv. Nihilisme kan ikke fordømme Hitler, Stalin, Mao, Pol Pot …»

De fleste synes moralsk nihilisme både er et lite intuitivt og et plagsomt standpunkt, og jeg forstår godt at Hauglid vil ha et annet alternativ. Men istedenfor å vise hva dette kan være, etterlever han mantraet «angrep er det beste forsvar». Hauglid tar nemlig for gitt at kristne henter alle sine moralske overbevisninger fra Bibelen. Derfor kan han få seg til å bruke som argument at «Guds moralske rådgivning ikke er hundre prosent entydig» er et slags argument.

Realiteten er imidlertid at kristne mener at Gud har utstyrt alle mennesker, også dem som ikke tror, med en mulighet for å navigere moralsk: de er utstyrt med fornuft og følelser, samvittighet og empati. Derfor forventer jeg at Hauglid og jeg faktisk vil være enige i ganske mange etiske spørsmål.

Likevel kan det være vanskelig å navigere moralsk. Ofte må vi veie ulike hensyn mot hverandre, og da oppstår dilemmaer. Men debatten om hva som er rett eller galt i ulike situasjoner, er altså en annen debatt enn den som handler hvorvidt moral kan reduseres til holdninger som bare skyldes våre gener (og følelser), eller bør bygge på flertallets konklusjoner – og som godt kunne vært annerledes.

Mitt inntrykk er at en slik moralforståelse er på fremmarsj i et samfunn nettopp på grunn av sekulariseringen. Det tror jeg at kan få uheldige konsekvenser. For hvis moral bare er uttrykk for subjektive vurderinger eller følelser, vil moralske påstander med nødvendighet oppleves som nedlatende moralisme.