Det handler ikke om hvordan du har det …

… men hvordan du tar det. Eventuelt: enhver er sin egen lykkes smed. Politikere står maktesløse i møte med ensomhet, skrev Lars Fr. H. Svendsen i et essay 2. oktober. Flere hender i eldreomsorgen er bare en floskel uten særlig effekt, skal vi ledes til å tro. Men blir man arbeidsledig, mister man et viktig sosialt nettverk, og kan ende i det Svendsen kaller situasjonsbestemt ensomhet. Da er det jo tiltak for å få folk i jobb som forhindrer den vonde ensomheten.

Er det likegyldig om trygd og sosialhjelp gir rom for sosiale aktiviteter? Skal vi ha lavterskeltilbud til unge som sliter psykisk, eller skal det skrives ut mer antidepressiva? Ensomhet som følelse må alle lære seg å leve med, men årsaker og konsekvenser kan vi få hjelp til å gjøre noe med.

Et mer grunnleggende politisk spørsmål er hva slags samfunn vi har valgt å leve i. Noen vil hevde at det vekstbaserte forbrukersamfunnet har en isolerende effekt. At kjøpesenteret er en dårlig sosial møteplass, og at økende ensomhet er et symptom på et samfunnsproblem. Politikk er handling i fellesskap, men nettopp fellesskapsfølelsen kan i dag være vanskelig å få øye på.

At en filosof ansatt i Civita vil gjøre ensomhet til en privatsak er ikke overraskende, fordi dette er en del av et politisk prosjekt. Men politisk mobilisering for et samfunn mindre preget av konkurranse og individualisme er langt ifra så håpløst som Lars Fr. H. Svendsen påstår.

Kristian Larsen Bredal er student.