Empirisk forklaringsproblem

GRØNN VEKST

Siden i høst har det versert en debatt om hvorvidt liberale demokratier er i stand til å løse klimakrisen. Den økonomiske siden av problemstillingen har havnet litt i skyggen. Det er derfor fortjenestefullt at Nikolai Astrup i en kronikk 21. desember tar opp temaet grønn vekst, selv om han tar feil på mange punkter.

Astrups røde tråd i kronikken er at det ikke er noen «motsetning mellom vekst og bærekraftig utvikling». Dette er en påstand som må belegges empirisk, og noe ingen foreløpig har klart på en overbevisende måte. At den såkalte utslippsintensiteten har gått ned i vestlige land skyldes i stor grad vi har flyttet det meste av produksjonen vår til Østen. De totale utslippene i verden øker år for år, og det finnes ikke noe godt svar på hvordan vi kan hindre dette innenfor et vekstregime der imperativet er høyere levestandard for alle, inkludert de rikeste.

Astrup forsøker å sette likhetstegn mellom kritikk av dagens vekstmodell og «parallelle» feil begått i tidligere tider. En slik stråmannsargumentasjon har lite for seg. At Malthus undervurderte menneskets tilpasningsevne for 200 år siden, kan i liten grad opplyse dagens utfordringer på klimafeltet. Jeg utfordrer i stedet Astrup på å lese den empirien som faktisk finnes på feltet. Da vil han se at prognosene for fremtidige klimaendringer med katastrofale følger blir stadig mer alarmerende. Da er kanskje ikke mer av samme medisin den beste løsningen.

Videre kritiserer han Randers for å undervurdere den teknologiske utviklingen og politikernes beslutningsevne. Er det noe som i liten grad preger dagens klimadebatt, er det en undervurdering av teknologisk utvikling. Snarere er det slik at luftige teknologiske visjoner er trumfkortet de som tror på ubegrenset vekst trekker opp av ermet i enhver debatt. Det er ikke teknologipessimisme, men realisme å påpeke at å lene seg på teknologi som kanskje vil bli utviklet, er et høyt spill med fremtidige generasjoner i potten.

«Ubegrenset vekst i en begrenset verden er en absurditet» er slagordet til den franske vekstkritikk-bevegelsen. Det er imidlertid ikke bare gamle sekstiåttere som tenker i slike baner. 13 av 20 økonomer den danske avisen Information har snakket med mener at planetens fysiske barrierer setter grenser for fortsatt vekst. En av professorene uttaler: «Det er viktig å utvikle politikk som kan gi omstilling til et velfungerende samfunn med lav eller ingen vekst». Ren matematikk tilsier at en vekst med materielle innsatsfaktorer har sine fysiske begrensninger. De som hevder noe annet forfekter i realiteten en empirisk svakt belagt ideologi. I en situasjon der klimagassutslippene vokser uavbrutt, vil jeg utfordre talspersonene for denne til å komme opp med konkrete eksempler på hvordan de får dette regnestykket til å gå opp.

Eirik Frøhaug Swensen
Stipendiat i teknologi og vitenskapsstudier, NTNU