En moralsk dom er ikke en litterær dom

Det sier mye om vår tids hysteriske samfunnsklima når Lolita nå blir gjenstand for ny debatt. Ny sjefredaktør i tidsskriftet Fett, Hanne Linn Skogvang fortalte i et intervju med Morgenbladet at hun ikke hadde lyst til å lese Lolita, men at hun tross alt ble positivt overrasket over «romanen som lar hovedpersonen Humbert stå ganske avkledd igjen som en fæl fyr. Men jeg klarte liksom ikke å like boken, selv om jeg jo ser at den har mange kvaliteter.»

Debatten fremstår mer enn noe annet som en avsporing fra det litterære. Som Martin Amis kommenterte da en av hans bøker ble anmeldt kritisk, kan vi ikke ha det slik at en moralsk dom over en romanfigurs karakter samtidig brukes som en bedømmelse av bokens litterære kvalitet. En amoralsk romanfigur, rasist eller pedofil, har ingenting med hverken form, stil eller struktur å gjøre. Visst kan det være ubehagelig, men hva så?

Å besudle Nabokovs Lolita med simpel identitetspolitikk er ikke bare en litterær forgripelse, men det røsker kunsten ut av sin egen verden og gjør den politisk – nedlesset med egne meninger og moralsk domfellelse. Som Vladimir Nabokov beskrev i sine forelesninger ved Cornell, er det for en leser essensielt å «kjæle med detaljene». «Hvis man begynner med ferdig generalisering, begynner man i feil ende og forlater boken før man forstår den.»

Slik må vi også angripe litteraturen, med nærlesning på tekstens premisser. Enhver står fritt til ikke å lese Lolita, men moralske beveggrunner for ikke å ta den i sin hånd er å gjøre seg selv og samfunnsdebatten en bjørnetjeneste. Å fortelle at «dette liker jeg ikke», gir ingen litterær refleksjon av verdi.

Å kaste Lolita på historiens bokbål fordi man synes den er ubehagelig å ta stilling til, er som ikke å gå ut i solen i frykt for å få kreft. Det er kun gjennom å lese vår beste litteratur med henblikk på form, stil, funksjon og det mer mystiske begrepet kvalitet, at verdenslitteraturen gir oss dypere forståelse av oss selv. Å legge vekk de vi ikke liker, minner meg om bruken av soma i Brave New World:

«Å svelge det en halv time før stengetid, den andre dosen med soma reiser en ugjennomtrengelig vegg mellom selve universet og hjernene deres.»

Litteraturen gir oss et vindu inn i andres sinn enn våre egne. I vår tids hysteriske debattklima med hærskarer av interessegrupper i hver sin falanks, er dette en intellektuell øvelse i empati de fleste har godt av.

Sumaya Jirde Ali skriver om høstens Lolita-debatt at romanen nok har gitt kjøtt på benet til populariseringen av pornokategorier som «teens». Utover det faktum at dette både er en søkt og samtidig uverifiserbar påstand, er det et eksempel på hvordan man kan lese litteratur og ekstrahere mening og tolkning til inntekt for egne kjepphester.

Det er en politisering av kunst og litteratur som skader samfunnsdebatten. Enda verre er det at litteraturen brukes i identitetspolitikkens ærend. Det er å injisere vårt samfunn med minst to bruksdoser soma, og distanserer oss fra hverandre i en allerede distansert verden.

Tom Christer Ruud