Engelsk språkpress? So what?

Språk

Språkmeldingen «Mål og meining» får stor oppmerksomhet. I Morgenbladet 1. august argumenterer Kjell Lars Berge for at meldingen er preget av en ensidig, til dels gammeldags, måte å tenke språk på. Han har rett.

Det mest urovekkende i meldingen er det som står om engelsk språk og dets påvirkning på norsk. Når jeg leser det, får jeg en følelse av at jeg som engelskfilolog har vært med på et gedigent undergravingsarbeid i norsk utdannelse. For jeg har med glød og overbevisning fremmet det som språkmeldingen med skepsis kaller «engelskspråklege kulturimpulsar». Det bekjenner jeg, uten skam.

Mot all den negative omtalen av engelsk er det nødvendig å si fra om at engelsk språk har åpnet opp en ny verden for mange av oss, en verden som få nordmenn før oss hadde tilgang til. I språkmeldingen hevdes det at engelsk språk utgjør en fare og et press. Derfor må norsk språk vernes. Det er i orden, men vernetanken styrer forbausende mye av meldingen. Det gjør at norsk språk ofte beskrives som et avmektig offer for press utenfra.

For oss som vokste opp i Norge i tiden etter andre verdenskrig var det å lære seg engelsk en del av en språklig frigjøring. Denne delen av kulturhistorien er ikke med i språkmeldingen. Da vi som barn på 1950-tallet, i sjette klasse på folkeskolen, forsiktig la i vei med engelske pronomener, var vi med på noe som få i våre familier hadde lært seg å mestre. Senere, på gymnasets engelsklinje, fortsatte vi vårt inntog i engelsk basert på leseverket fra Sørensen, Smidt, Sirevåg.

Som ungdom gikk vi rett fra skolens allsang med Alle fugler små de er til Rock me through the night. Det var en genuin (og ypperlig) språklig frigjøring! Noe av dette har jeg senere prøvd å formidle i min undervisning i engelsk på universitet og høyskole i over tredve år. Jeg kan ikke minnes at noen av mine studenter har hevdet at det å bli dyktig til å bruke engelsk kan føre til at norsk oppleves som «sært», «andrerangs» eller «mindreverdig, gammelmodig». Det er ikke der problemet ligger. Meldingens omtale av engelsk språk bør presiseres og skrives om. Den er altfor opptatt av engelsk som negativt press og maktspråk.

De som har laget meldingen har liten sans for at innlevelse i det engelske språket har gitt mange av oss store muligheter, uten at vi dermed har vraket vårt norske språk og vår identitet.

Det engelske språkpresset som kommer «nedanfra» (!), altså fra massene, blir mistenkeliggjort ved begrep som «angloamerikanske subkulturar». So what? Her bygger språkmeldingen opp en negativ ordbruk, uten å se at denne kulturen kan ha hatt noen som helst positiv innvirkning på norsk. Det er i beste fall problematisk.

Det står videre at engelsk påfører oss frykt for «domenetap». «Domenetap» er språkmeldingens kodeord. På godt norsk betyr det at vi står i fare for å miste terreng, eller stadig flere bruksområder, til engelsk. Det er godt ment, men det er for lettvint.

Hvis vi lærer å forholde oss til og skrive om Walt Whitmans eller Bob Dylans dikt på engelsk i Norge, så er det er en stor fordel, også for språk i Norge. Vi kan sikkert innføre et etterord på norsk i det vi måtte skrive på engelsk, slik det foreslås. Men det er ikke problemet.

Jeg støtter fullt ut norsk som akademisk språk, og er glad for at språkmeldingen tar det så alvorlig som den gjør. Vi har dessverre fått ordninger som på kunstig og unødvendig vis fremmer engelsk som fagspråk og næringslivsspråk. Men ordningene er slett ikke resultat av et ytre press fra engelsk språk. De er, som Berge viser, opplest og vedtatt av dem som administrerer høyere utdannelse i dette landet, og velsignet av departementet.

Fremfor alt gjelder det de såkalte «produksjonspoeng», altså en måte å telle resultater på som gir norske universitet og høyskoler en form for bonus for publisert forskning. Når jeg publiserer en artikkel i Årbok for Helgeland, på norsk, og for norske lesere, gir det null poeng. Men hvis jeg skriver samme artikkel på engelsk og publiserer den i et amerikansk tidsskrift, vil det høyst sannsynlig gi poeng. Det er den slags språklig og kulturelt jåleri vi må vekk fra.

Jeg vet ikke hvem eller hvor mange som har ført språkmeldingen i pennen. Den er i alle fall et produkt uten faglig innsikt fra norske engelskfilologer.

Øyvind T. Gulliksen

Professor i amerikansk litteratur og kultur, Høgskolen i Telemark, Bø