Er Kirken blitt både politisert og gudløs?

Prosessen med å skille kirke og stat har gjort kirken mer politisk, ser ut til å være Asle Tojes hovedbudskap i hans kommentar i Morgenbladet 26. februar. Toje tar feil.

Den norske kirke engasjerte seg for eksempel sterkt i kampen mot apartheid i Sør-Afrika i 80-årene. Her sto ikke kirken alene, men fikk støtte fra politisk hold av ulike fargenyanser. Fremst i kampen sto biskop i den anglikanske kirke i Sør-Afrika, Desmond Tutu, som senere fikk Nobels fredspris for sitt sterke engasjement. De norske biskopene engasjerte seg allerede i 1969 for klima og miljø. Dette ble fulgt opp med rapporten «Forbrukersamfunnet som etisk utfordring» fra bispemøtet i 1992 og Kirkemøtets vedtak om «Forbruk og rettferd» i 1996.

Kirkens engasjement i samfunnsdebatten er ikke endret etter grunnlovsendringene i 2012. Påstanden om at kirkens ledelse er blitt sosialistisk, tyder mer på en karikerende polemikk og behov for oppmerksomhet enn faglig innsikt i hva man snakker om. Mener Toje at de vedtak som gjøres av kirkens ledelse viser at de styrende organer preges av sosialistiske ledere? En gjennomgang av Kirkerådets eller Kirkemøtets vedtak viser ingen endring i en slik retning. Og de to i Kirkerådet med bakgrunn som stortingsrepresentanter, satt begge for borgerlige partier (H og KrF).

Kirken går selvsagt vesentlig lengre tilbake for å hente inspirasjon og forankring for sin forkynnelse og sitt verdigrunnlag. De bibelske tekstene taler mye om omsorgen for de fremmede og forpliktelsen i forhold til de fattige. Det ligger i etikkens vesen å søke konkretisering og praktiske uttrykk for sitt verdigrunnlag. Selvsagt vil dette stadig berøre sentrale debatter i ethvert samfunn og menneskeliv. Naturligvis vil og skal etikken utfordre politikk og makt både på individ og samfunnsplan.

Når Toje ønsker at kirken konsentrerer seg om det som er troens kjerne, er det ikke vanskelig å være enig i hans anliggende. De eksistensielle spørsmålene er på dagsordenen i konfirmasjonsundervisningen, Guds ord blir lest og prekt over hver søndag, og både syndsbekjennelse, tilgivelse for syndene og trosbekjennelsen er en naturlig del av enhver gudstjeneste. Det er bare sjelden disse temaene blir gjenstand for den samme oppmerksomhet som når kirken eller kirkens folk sier noe av mer politisk karakter.

Men hvis Toje mener at kirken må begrenses til kirkerommet, eller at troen er teoretisk/filosofisk og lite relevant for politiske valg, må vi protestere. Bibelen er tydelig på at tro uten gjerninger er en død tro. Handlinger og engasjement for mennesker i vanskelige livssituasjoner skal være et av kjennetegnene for den kristne kirke. Det er i vår tid særlig tre store utfordringer som utfordrer oss som verdenssamfunn. Det er fattigdom og urettferdig fordeling, krig og konflikter, og klimaendringer og miljøødeleggelser. Og alle disse henger igjen sammen med flyktningsituasjonen vi nå ser. I tillegg er livsutfordringene på individ og nærrelasjoner vesentlig for kirkens veiledning og forkynnelse.

Når kirken framholder menneskeverd, likeverd, nestekjærlighet og gjestfrihet, så har vi ikke hentet begrepene fra den politiske verden, men fra Bibelen. Dette hører til kjernen i vår kristne tro og lære, og var etablerte følger av kristen tro lenge før sosialismen, konservatismen eller liberalismen oppsto som begreper. Kamp mot urettferdighet og vern om skaperverket er en del av definisjonen av kirkens diakonale oppdrag. Når kirken forkynner dette, snakker vi ikke om svevende idealer, men konkrete verdier som utfordrer til valg og handling både for enkeltmennesker og for samfunn.

Kirkens budskap har alltid utfordret makthavere. Det skal vi fortsette med. Dette gjør vi sammen med den globale kirke, med andre trossamfunn, og med alle mennesker «av god vilje». Kirken svikter sitt oppdrag i verden om vi tier om urett og ikke gjør noe med de store utfordringene som truer skaperverk og menneskeverd.

Paul Erik Wirgenes er avdelingsdirektør i Kirkerådet.