Et forsvarsskrift for utbrytere

Min far døde i desember, 94 år gammel. Noe av det siste han spurte meg om var dette: «Vi hadde det vel bra, mor og jeg?» Han husket henne knapt, annet enn at hun hadde vært pen og at han mente at han hadde vært svært forelsket i henne. Jeg sa: «Dere hadde et veldig godt ekteskap, med mange gleder.» Han sukket tilfreds. «Det var godt. Det var det jeg trodde.» Hva annet kunne jeg si? Det jeg mente var sannheten? At de hadde hatt et ganske hardt ekteskap? At jeg vokste opp med foreldre som ikke kunne snakke sammen? At det var skremmende å være to søstre som alltid lurte på hva foreldrene følte og tenkte bak tause South State-røykskyer, bak fars nervøse rasling med avisen og mors hissige skramling med kasseroller? At vi ofte tenkte «hva skal de med hverandre, hvorfor kan de ikke skille seg hvis de er så ulykkelige sammen?» Jeg kunne selvsagt ikke si det til en mann på 94 år som snart skulle dø. Og hva vet man egentlig om sine foreldres hemmelige forbund, dette stedet som man ikke har tilgang til, selv om man tror det? Det må jo ha vært lykke der, for med så mye innestengt sinne, må det ha vært skuffelse, og derfor en stor, forgangen glede.

På de gamle bildene i albumet, da de var unge sammen, stråler de jo mot hverandre, slik mange parforhold begynner, med henvendthet og stor lykke. På ett eller annet punkt snur det for mange, de færreste kan sette fingeren på akkurat når. Et parforholds emosjonelle nedbyggingsprosess er gjerne en langsom film, slik den sannsynligvis var for mine foreldre. Jeg vet ikke hva som skjedde med dem, jeg bare aner det, men at det handlet om min mors skuffelse og forlatthetsfølelse, er hevet over tvil. De giftet seg i 1947 og levde sammen til mor døde, 80 år gammel. Nå lever vi i en helt annen tid. Kvinner arbeider, menn lager middag, men i 2015 forteller mange om den samme smerten som jeg tror mor opplevde i store deler av sitt ekteskap.

Jeg spør: Kan du huske en slags hovedfølelse som stadig meldte seg og bidro til at du ville skilles? Mannen jeg snakker med er tidlig i førtiårene. Han svarer: Jeg følte meg ensom i årevis – fordi hun aldri så meg, aldri egentlig interesserte seg for meg som menneske. Jeg følte meg overlatt til meg selv. Som på enecelle i et fengsel. Etter hvert fikk jeg nesten panikk. Jeg følte at jeg måtte ut av dette, ellers ville jeg dø.

Når jeg snakker med utbrytere – kvinner og menn som har forlatt sin partner – hører jeg de samme ordene om og om igjen: Jeg følte meg som et dyr i bur. Det var klaustrofobisk. Jeg følte meg kvalt. Tom. Usynlig. Druknet. Utslettet. Ensom. Som på en øde øy. Jeg følte at jeg døde. Det kunne vært torturofre fra Guantánamo som beskriver sitt helvete på jord her, men det er bare ganske vanlige mennesker som forteller om sin eksistensielle nød i parforhold og ekteskap de forlot. Overdramatiserer de fullstendig? Er beskrivelsene deres helt ute av proporsjoner? Lider de av en realitetsbrist? Eller var de psykopatofre? Var deres partnere manipulasjonsmaskiner? Nei. De er nøkterne, stille når de snakker, for de har brukt tid og krefter på å tenke over det som skjedde. De svartmaler ikke sine partnere, de forteller at de levde i forhold uten ondskap, fyll eller vold, at det handlet mer om hjelpeløshet fra begges side, men de følte at de svant hen, at de følte seg – utraderte.

Og hvorfor føler man seg utradert? Det er egentlig ikke noe mysterium. Mennesket er et sosialt dyr. Fravær av anerkjennelse og identitetsbekreftende tegn over tid vil hos mange utløse en uhyggelig, krypende følelse av å bli fremmed for seg selv, av å bli tilintetgjort. Opplevelsen av å bli avvist av partneren kan rokke ved manges identitetsfølelse og gjøre dem livredde.

Samtalen som følger, er et eksempel på en type ord- og kroppsspråksutveksling som har form av en identitetsdestruerende dialog. Det er lite sannsynlig at noen av partene her er ute etter å skade, men begge er selvsentrerte og uempatiske og forstår ikke hva de setter i gang i den andre:

Hun: Hvorfor kan du ikke høre etter, hvorfor kan vi ikke snakke om dette her!?

Han: (Taus)

Hun: Så svar, da, ikke bare ignorer meg!

Han: Fordi det ikke kommer noe ut av det, det er kontraproduktivt, sier jeg!

Hun: (Foraktfullt, høyt) Kontraproduktivt, for helvete! For et jævla tåpelig ord! Kan du ikke snakke som et normalt menneske, må du bruke det bedritne konsulentspråket ditt på meg!

Han: (Løfter hånden avvergende, ser i taket) Hva var det jeg sa, vi kommer ingen vei med dette her.

Hun: Det er fordi du ikke vil, fordi du er så utrolig feig!

Han: Ok, så er jeg feig, da. Jeg er i alle fall ikke helt hysterisk, sånn som deg.

Hun: (Høyere) Er det rart jeg blir hysterisk! Dette ekteskapet er i ferd med å gå opp i liminga, og du gir helt faen!

Han: Jeg gir ikke faen, jeg aksepterer bare ikke å bli skreket til (reiser seg og går mot døren).

Hun: (Gråter og roper høyt) Hva vil du vi skal gjøre da? Skilles? Er det det du vil?

Han: Nei, det har jeg ikke sagt. Jeg bare orker ikke dette her (går ut).

Når par krangler på denne måten, kan det høres stygt ut, og det er det også. Ordene de bruker er ofte nedvurderende og ekstremt sårende. Den pågående parten er ofte hardest i klypa og rister den andre verbalt for å få respons, men bak den tilsynelatende styrken skjuler det seg avmakt og desperasjon. Kvinnen her når ikke frem til mannen, og hun aner ikke hva hun skal gjøre for å få ham på banen. Hun føler seg stengt ute og er i ferd med å få panikk. Når han reiser seg og går, skriker hun høyt av fortvilelse og forlatthetsfølelse. Hun opplever at han ikke er glad i henne lenger og at han egentlig vil ut av ­ekteskapet.

Det er rå separasjonsangst som river i henne, og hun har i flere år lidd sterkt under tapet av fortrolighet mellom dem og fravær av emosjonell respons fra mannen. Han på sin side føler seg avskydd, forfulgt og foraktet og kan ikke begripe at hun kan være glad i ham lenger når hun snakker så nedsettende til ham. I flere år har han prøvd å avskjære diskusjoner som kan føre til konfrontasjon, og han får høy puls hver gang hun hever stemmen. Alt i ham trekker ham vekk, ut av situasjonen. På henne virker han likegyldig og hard, mens de underliggende følelsene hans er utilstrekkelighet, hjelpeløshet og tomhet. Når han reiser seg og går, kjenner han seg nummen i kroppen, har gips i hjernen og det flimrer for øynene. Han lider egentlig av overveldelse, men er ute av stand til å formidle det, og kona er ikke i stand til å fange det opp. Hun forstår like lite av hva som egentlig skjer, som ham. Det vil koste dem mye å bryte denne grunnscenen, for det krever både selverkjennelse og blottstillelse av hva som egentlig foregår i dem. Det er stor sannsynlighet for at de ikke makter det. Begges selvfølelse er skamfert, tilliten mellom dem er borte, og de føler seg ødelagte og ensomme begge to.

Jeg holder en knapp på at det er han som kommer til å gå. Den emosjonelle nedbyggingsprosessen har kommet lenger i ham enn i henne: Han har distansert seg mer, for kranglingen og det han opplever som angrep på alt han står for, har fått ham til å trekke seg unna i flere år. Han virker resignert og uten håp. Han bedriver hva psykolog John Gottman kaller stonewalling for å beskytte seg, men også fordi han har begynt å føle forakt for partneren, en følelse som skaper stor emosjonell avstand. Han famler etter en vei ut, og dersom en redningsplanke flyter forbi, kan han komme til å kaste seg etter den.

Jeg kan føle meg trist når jeg ser par som piner hverandre på denne måten, for jeg vet at det finnes løsninger på floken, men jeg forstår at den ene eller begge gir opp. Alle parforhold skal ikke vare, de er ikke ubrytelige, hellige forbindelser. Det som nesten bare er vondt, er ikke verdt å ofre livet for. De fleste gjør så godt de kan, men vi kan ikke ville kjærlighet. Vi kan ikke tvinge oss selv til å føle de riktige følelsene. Hvis partnerens væremåte, handlinger og utsagn stadig trigger en følelse av at man er verdiløs eller i fare, aktiveres overlevelsessystemet i den som føler seg såret, og mange vil trekke seg unna for å redde seg selv. I et tilbakeblikk beskriver en kvinne i begynnelsen av femtiårene de siste årene i ekteskapet sitt slik:

Hovedfølelsen var «Jeg utsletter meg selv». Det var kunstig åndedrett. Jeg følte jeg bare holdt ut, at jeg ventet på å slippe ut av respiratoren og få puste selv. Det var et eneste stort skrik i meg etter å finne et liv som var mitt, som var Meg. Jeg ga avkall på den jeg var, følte meg som en løve i bur, men jeg bestemte meg for å bli. Samvittigheten min forlangte at jeg måtte holde ut – helst til begge barna var myndige. Jeg sluttet å le og ble helt «borte».

Hun slapp ut av «respiratoren» etter sytten år, eller rettere sagt, slet seg løs, for ektemannen ønsket ikke bruddet. I dag har hun en ny partner, en person som hun beskriver som «et hjem». Ideen om at dårlige valg forfølger oss, er ikke riktig. For mange som går, venter det faktisk et nytt og bedre liv.

Beslutningen om å bryte ut sitter langt inne hos de fleste, for tilvenningen til emosjonell deprivasjon er langsom. Mange tenker at dette vel er normaltilstanden, dette er vel det jeg kan regne med, jeg må slutte med å være så kravstor, andre har det verre. For å ta en beslutning om bryte, må derfor smerten ved å bli kjennes større enn smerten ved å forlate.

Vi kan holde ut lenge for barnas skyld, for pengenes, på grunn av huset, landstedet, fasaden, plikten, ansvarsfølelsen, løftene vi ga, håpet som kommer og går, omsorgen for partneren, frykten for å være alene – men til slutt er ikke noe av dette nok. Hvis et menneske føler at det dør en langsom død i parforholdet, bærer det ut, på ett eller annet tidspunkt. Nedbyggings­prosessen kan ta tre år, syv år, femten år eller mer, men til slutt handler det om ren overlevelse, om å redde sitt døende selv.

I filmenSkal vi danse?fra 2004, en nyinnspilling av en japansk film fra 1996, begynner John (Richard Gere), en vellykket advokat med en like vellykket kone (Susan Sarandon), å føle at noe mangler i livet. Ekteskapet er godt, men han føler at han går litt i stå og at han og kona er glidd fra hverandre. Fortroligheten mellom dem er ikke der lenger, og han lengter etter noe eller noen, han vet ikke riktig hva. Hver dag når han tar toget hjem fra arbeidet, ser han inn i vinduene på et dansestudio der en vakker kvinne (Jennifer Lopez) ofte står og ser ut med et fortapt uttrykk. En dag hopper han av toget, går opp trappene til dansestudioet og melder seg på et kurs i håp om å få kontakt med henne. Kvinnen er profesjonell danser og avviser kontant Johns romantiske interesse, men hun lærer ham å danse, og Johns opplevelse av hvem han er, endres. Han blir en mann som kan danse selskapsdans. Kona er urolig for hans stadige fravær, for John har ikke fortalt henne om sin nye beskjeftigelse. Hun engasjerer en privatdetektiv for å finne ut om mannen er utro. I en avsluttende samtale med etterforskeren kan han forsikre henne om at mannen ikke bedrar henne, men at han danser. Hun blir lettet, men forundret. Hun spør etterforskeren hvorfor han tror at folk gifter seg. «På grunn av lidenskap», sier etterforskeren. Hun svarer: «Nei, det er ikke derfor. Det er fordi vi trenger et livsvitne. Vi lever i en verden med milliarder av mennesker, hva betyr ett liv? Vi trenger én der som sier at livet ditt betyr noe. I et ekteskap lover vi å bry oss om alt som skjer – det gode, det vonde. Ditt liv går ikke upåaktet hen, for jeg skal legge merke til det.»

Jeg vet ikke hvem som har lagt denne replikken i munnen på skuespiller Susan Sarandon, om det er manusforfatteren, regissøren eller en poet, men det er uansett godt tenkt. Uten å bli sett og anerkjent er det vanskelig å utvikle og holde fast ved en identitet, en kontinuitet i opplevelsen av hvem man dypest sett er for seg selv og for andre.

Når vi leter etter en partner, leter vi etter en som ser vår unikhet og som vil være reisefølge gjennom livsfasene våre. Foreldre og opprinnelsesfamilie former vår tidlige opplevelse av hvem vi er. Siden er det utdannelsen vi tar, arbeidet vi hengir oss til, interessene våre, vennekretsen, hvor vi bor, hva vi leser, hva vi lytter til og hva vi spiser som er med på stadig å rekonstruere og bekrefte vår identitetsfølelse.

I voksen alder er imidlertid den og det vi har størst forventninger til som identitetsbekreftende faktorer i våre liv, partneren og parforholdet. En partner som virkelig kjenner oss, vil også vite hvem vi føler at vi er og ønsker å være, og vil kunne passe på å bekrefte dette. Han eller hun vil kunne hjelpe oss til å motvirke selv-tvil og selv-oppgivelse og holde oss oppe i perioder med motgang og kriser. Vi kan mislykkes i et jobbprosjekt, vi kan stryke til en eksamen, vi kan miste et vennskap, vi kan bli syke. Følelsen av å være verdifull kan rokkes ved. Hele livet arbeider vi med å oppsøke mennesker og situasjoner som kan bekrefte oss, noen ganger justere oss og hjelpe oss til å bli en bedre utgave av oss selv. Ikke noe annet eller noen andre skårer høyere på rankingen over betydningsfull input enn partneren. Å bidra til å bekrefte vår identitet gjennom å heie på oss, støtte oss i våre anstrengelser for å nå våre mål, utfordre, anerkjenne oss og respektere oss, dette er parforholdets hovedoppgave nummer to, nest etter å fungere som en base, vårt trygge sted og vårt tilknytningspunkt i nød og lyst.

Mine foreldres ekteskap har satt dype spor i meg. Hver gang jeg leser om eller møter taushet, bitterhet og kamp i kjærlighetsforhold, blir jeg minnet på min barndoms erfaring med to foreldre som slet seg ut på hverandre, men likevel elsket hverandre, på underfundig og anstrengende vis. Jeg har lært å føle stor respekt for parforholdets evne til å romme smerte. Men likevel. Den dagen vi ikke lenger er hverandres livsvitne, den dagen vi ikke lenger bekrefter hverandres identitet og er hverandres trygge sted, men heller er en kilde til hverandres skam, uro, ensomhet og angst – den dagen er parforholdets hensikt borte og den emosjonelle kontrakten brutt. Da går folk. Jeg forsvarer det. Det er vondt for ungene, vondt for de forlatte, vondt for dem som går, men forståelig. Livet er kort. Lidelsen er lang.

Sissel Gran

Har skrevet bøkene Det er slutt. Historier om løsrivelse (2016), Hekta på et håp om kjærlighet (med Nora Skaug, 2010), Kjærlighetens tre porter, Vendepunkter i nye og gamle forhold (2007) og Kjærlighet i hastighetens tid (2004).