En natt uten kamp

Frankly, my dear, I don't give a damn. I 2005 ble dette sitatet fra Tatt av vinden kåret til filmhistoriens mest slående replikk noensinne, både fordi språkbruken var usannsynlig dristig i 1939 og fordi Rhett Butlers (Clark Gable) siste ord til den bortskjemte og selvopptatte Scarlett O'Hara (Vivien Lee) var det endelige, og i publikums øyne, kjærkomne beviset på at han var ferdig med henne. Replikken er et symbol på hans løsrivelse, initiert av utallige skuffelser og avvisninger – negative knekkpunkter – som over år har bidratt til nedbyggingen av Rhetts hengivenhet overfor Scarlett. Selvfølgelig oppdager hun i samme sekund at hun egentlig har elsket ham hele veien. For sent. Hans svar på hennes gråtkvalte: «Rhett, hvis du drar, hvor skal jeg dra? Hva skal jeg gjøre?», er den resignertes: «Sant og si, kjære, det gir jeg faen i.» Alle varme følelser for henne er borte, medfølelsen likeså. Han er utslitt, desillusjonert og stiller seg likegyldig til hva som skjer med henne. Han vil bare bort for å redde det som er igjen av sin menneskelige verdighet.

I den virkelige verden bidrar også knekkpunkter til å bygge ned hengivenhet. For tiden leter jeg etter de onde vendepunktene i parforhold, forhold som for lengst er begravd. Hva forårsaket kjærlighetens død? Hvorfor ble det forholdet som begynte så godt, transformert til noe i nærheten av et torturkammer for den ene parten? De fleste som forteller meg sine historier, husker knekkpunktene – de mange episodene med sårende ord, taushet, unnvikelse, stahet, manipulering – øyeblikk der de husker at de hardnet, der håpet deres døde og de begynte å orientere seg bort fra partneren for alvor.

I jakten pådisaffection-tegn, den gradvise nedbrytingen av den emosjonelle tilknytningen til partneren og den svekkede følelsen av å bry seg om ham eller henne, leter jeg også etter eksempler i norsk samtidslitteratur. I forfatter Karl Ove Knausgårds litterære storverk Min kamp finnes det meste, også gripende fortellinger om parforhold på randen. Som mange vil ha fått med seg, skrev han seksbindsverket sitt etter at han traff den svenske forfatteren Linda Bostrøm Knausgård, og bøkene er nådeløst utleverende. Knausgårds far, venner, tidligere kjærester, hans ekskone, hans nåværende kone Linda, deres felles barn, hans svigermor – ingen blir spart i disse bøkene, heller ikke forfatteren. Meningene om hans utleveringer av andre, etikken i dette, har vært mange og sterke. Jeg tar ikke stilling til det her. På samme måte som jeg har lyttet til mine informanter som har forlatt sine forhold, lytter jeg utelukkende til Knausgårds romanstemme. Det er karakteren Karl Ove og hans opplevelse som interesserer meg. Det han forteller om opptakten til det kritiske punktet i ekteskapet med Linda, punktet der alt snur, er det som er relevant i min sammenheng.

Karl Ove og Linda har fått tre barn ganske raskt. Det er ingenting han har ønsket seg mer enn å få barn med henne, hun er hans livs kjærlighet, men det har angivelig tappet henne for alle krefter. Hun orker ingenting. Karl Ove må gjøre alt, i tillegg til å forsøke å skrive og forsørge familien. Han bekjenner at han er ulykkelig dag og natt, han føler seg innestengt og utslitt, og følelsen hans av å befinne seg i en tvangssituasjon er ikke ulik den mange av dem jeg har intervjuet, forteller om. Han ville tålt alt, får vi vite, de tusen oppgavene som småbarnsfar; bleieskift, middagslaging, skytteltrafikken mellom hjemmet og barnehagen med tre små barn, oppvask, klesvask, alt hadde han greid ved siden av skrivingen, hadde det ikke vært for Lindas kontinuerlige misnøye og bebreidelser, at han aldri gjør nok, at det han gjør aldri er riktig, og at den største forbrytelsen hans er at han setter skrivingen over henne og familien. Han opplever det som en absurd anklage; han skriver aldri mer enn fem timer om dagen, og bare når barna er i barnehagen, han skriver aldri i helgene, for det er forbudt, i realiteten jobber han minimalt med det som drar inn penger og maksimalt med alt det andre. Slik er livet i flere år. Det gjør ham gal. Konfrontasjonene mellom ham og Linda utvikler seg til en repetitiv, pinefull grunnscene. Han tenker daglig på å gå fra henne: «Jeg ble kjærlighetsløs, avvisende, gjorde det jeg måtte av plikt, lot frustrasjonen gå ut over henne, var ironisk, sarkastisk, til hun fikk nok og møtte det med et raseriutbrudd som var det mest skremmende jeg visste.»

Linda har i flere år ønsket at de skal gå i terapi, men der er Karl Ove urokkelig: «Hun visste at jeg heller ville dø enn å gå i parterapi, og at jeg faktisk mente det. Stod valget mellom parterapi eller døden, ville jeg ha valgt døden, uten tvil.» Han er ikke alene. Jeg har hørt mange si det samme. Selvavsløringer hos et vilt fremmed menneske er for mange helt utenkelig.

Vendepunktet inntreffer etter at Linda har fått lese manuskriptet til Min kamp 1. Det er opprivende lesning, forholdes frynsete tilstand og Karl Oves kvaler avsløres for all verden. Dette kunne selvsagt blitt hennes knekkpunkt, hun kunne følt seg så forrådt, utlevert og skjendet at hun kunne sagt takk for seg, men det motsatte skjer. De snakker sammen hele natten etter hennes lesning, de er helt oppriktige og åpne overfor hverandre. Det er tydeligvis en natt uten kamp, uten skriking, kaos, rygging og unnvikelse. Det er en natt der de er helt ute av grunnscenen og greier å vise hverandre ubetinget tillit.

Umiddelbart etter denne natten skriver Linda et brev til Karl Ove der hun gjør store innrømmelser. Hun skriver at hun har krevd for mye av ham, villet at han skulle være alt for henne, at hun har vært et barn som nå vil bli voksen. Hun elsker ham uendelig, han og barna er et under som har skjedd i hennes liv. Hun skriver at hun forstår hvor tungt det må ha vært for ham å måtte bære alle hennes lengsler. Hun skriver at hun vil gjøre noe ut av sitt eget liv, elske ham på en måte som er bra for dem begge, at hun vil orke å være sammen med barna, og hun aner en vei, selv om hun er redd, hun står på bunnen og vet at hun må begynne å leve. Etter denne natten og etter at han har lest Lindas brev føler Karl Ove det som om han og Linda skulle ha gjennomlevd et år på de siste to dagene: «Jeg var helt utslitt, det var hun også, men samtidig var det noe som skalv i meg, og jeg kjente den følelsen, det var lykke.»

Karl Ove Knausgårds nakne, personlige avsløringer har gitt støtet til mange diskusjoner, ikke minst i litterære fora. I tidsskriftet Vinduet nr 1 2014 skriver forfatter Vigdis Hjorth en artikkel med tittelen «Jeg-ets botsgang. Om Knausgårds litterære jeg». Det er Min kamp 6, der de ovennevnte passasjene er hentet fra, som i Hjorths øyne er Karl Ove Knausgårds botsgang. Bind 6 er en bok med dårlig samvittighet, skriver hun, en bok som forteller om en mann som er sliten av konflikt og som ønsker fred. Hun savner det litterære jeg-ets desperate eksistensielle kamp fra de tidligere bindene, for her i bind 6 mener hun at jeg-et gjør avbikt og blir servilt, leseren blir servert en «forsert forsoningsvilje». Hjorth savner brannen i Knausgård, og hun presenterer «et uhørt ønske som det er uanstendig å fremføre» – at Knausgård setter seg ned og skriver en brutalt ærlig bok om parets skilsmisse, (når og hvis den kommer), en bok som ennå ikke finnes i norsk samtidslitteratur, «en nådeløs og reflektert roman om skilsmisse sett fra den moderne mannens synspunkt (…) som kanskje kunne levert en forsoning til å tro på.» Hjorth er hardhendt her, men jeg liker henne, for hun har aldri spart seg selv i sine egne romaner, men jeg liker Karl Ove Knausgårds forsoningsskrift minst like godt. Han har beskrevet et parforholds ville ferd bedre enn de fleste dramatikere, uten at noen av partene ender i fossen eller tvinges til å sette seg en kule for pannen i siste scene eller bare fortsetter å holde hverandre fast i en strindbergsk evig dødsdans. Jeg liker den mer håpefulle løsningen i bind 6, den løsningen en psykolog gjerne vil se at par kommer frem til, i eller utenfor terapirommet.

For meg som terapeut er det mest interessante i Vigdis Hjorths artikkel hennes dom over Lindas brev. Hjorth betrakter brevet som et ydmykende tegn på underkastelse, et skriftemål som en mottager måtte føle skam over å få, for hvem ønsker at en partner skal gjøre seg så liten, skriver hun, og hvordan kan en mann skjelve av lykke over innholdet i et slikt brev, det er jo bare smertefullt å se et menneske legge seg slik ned for et annet, skriver Hjorth.

Jeg leser dette annerledes. Det er nettopp brevet og den foregående natten som får alt til å snu i dette forholdet. Lindas brev handler i mine øyne ikke om underkastelse, men om positiv overgivelse. I alle år har begge parter ført en voldsom kamp for å bli sett og anerkjent av den andre – slik uendelig mange andre par gjør hver dag – og når vi leser at Karl Ove skjelver av lykke, kan det være fordi han opplever at Linda endelig bekrefter at hun har sett hans anstrengelser og forstått at hun har vært delaktig i å skape deres fastlåsthet. Vigdis Hjorth etterlyser hva disse to har snakket om den natten som ble så forandrende, hun skriver: «Vi har fått intime detaljer om onani og død og svigermors alkoholvaner, om de minste følelsesforandringer i forfatterens sjel, om ambivalens i forhold til bror og tidligere kjærester, men fra denne avgjørende nattlige samtalen får vi null og niks. Og det er synd, for det ville vært gull verdt for alle ulykkelige par og alle landets samlivsterapeuter.» Det er riktig, vi har ikke fått detaljene, men vi kan ane dem, og i brevet får vi bekreftelsen. Det forteller hva de to gjorde den natten. De har overgitt seg til hverandre, utlevert sine innerste, mest sårbare følelser, blitt ufarlige for hverandre, og derfor kan Linda endelig si: Jeg har vært et barn som har krevd alt av deg, jeg har hverken tatt et voksent anvsvar for meg selv eller for å anerkjenne den du er og hva du trenger og derfor har du vært dypt ulykkelig.

Når mennesker greier å komme med slike innrømmelser, skjer det mirakler. Det kan være vanskelig å tro det før man har sett det, men jeg er så heldig at jeg har observert mange slike «softening moments», som psykolog Sue Johnson benevner slike vendepunkter, derfor tror jeg på dem. Identitetsbekreftelse – å bli sett, anerkjent og forstått – betyr all verden i et forhold. Opplever vi det motsatte i år etter år, kan vi føle oss som syke og døende, ensomme, utraderte og ødelagte. Det er mye som taler for at det er denne utraderingsfølelsen Karl Ove stadig forteller leseren om. Den nattlige samtalen da han og Linda snakket sammen i full åpenhet, en åpenhet som ofte betyr å blottstille egne sårbare følelser som skam, tristhet og frykt og samtidig anerkjenne den andres, uten anklager, dette, sammen med Lindas brev, gjør at Karl Oves opplevelse av ensomhet og av å bli ødelagt opphører. Derfor lykkefølelsen.

Kan hende blir det virkelige paret Linda Bostrøm Knausgård og Karl Ove Knausgård skilt en gang fordi påkjenningene ble for store, men fordi jeg er mer psykolog enn forfatter, har jeg nærmest programmert meg selv til å bejuble ethvert tilløp til forsoning mellom mennesker. En parterapeut kan ikke ønske at et forhold skal brenne ned fordi det vil skape bedre litteratur. At en forfatter tillater seg å tenke høyt om den muligheten, synes jeg imidlertid er innenfor rammen.

La meg avslutte med et innblikk i terapeuthverdagen: Par oppfører seg som om de ikke skulle ane hvilken sterk påvirkning de har på hverandre. De sier ting uten å ta inn over seg at budskapet vil sende partneren rett i veggen. Tilstrekkelig mange slike episoder, og nedbyggingsprosessen er i gang uten at de forstår det. Det eventyrlige er imidlertid at ett eneste øyeblikk der paret kjenner seg i inderlig kontakt, kan få det hele til å begynne å snu.

I min praksis jakter jeg derfor på slike mykgjørende glimt der parets ødeleggende grunnscene punkteres og de to partene kan se hverandre som sårede mennesker, ikke farlige motstandere. Jeg venter ikke passivt, jeg jobber aktivt for å bringe dem akkurat dit. Å se opptakene av en slik parsamtale kan sjokkere enkelte strengt kognitivt eller systemisk orienterte kolleger: «Du driver jo med suggesjon!» Jo, ja, som om ikke all terapi har et element av dette i seg. Den terapeuten som påberoper seg å være nøytral, må skynde seg å kontakte sin veileder. Men jeg innrømmer at vi som arbeider med emosjonsfokusert parterapi, vi går langt for å skape en situasjon som er trygg.

Vi skal ikke bare holde ett menneske, noe enhver terapeut vet er krevende nok, vi skal holde to, der den enes heving av øyebrynet eller en liten endring i tonefall setter i gang et følelsesras i den andre som kan kaste begge ut i den destruktive, repetitive grunnscenen deres på brøkdelen av et sekund. Derfor styrer vi kommunikasjonen mellom dem nokså direkte for å få tilgang til underliggende ikke-erkjente følelser som sorg, ensomhetsfølelse og frykt. Vi gjør det med kroppen. Vi lener oss frem mot paret, vi fjerner ofte bordet mellom oss og dem, vi sitter så nær dem at vi kjenner at de puster, vi kan til og med finne på å ta forsiktig på dem, ytterst på kneet eller underarmen, for å stagge en ny eskalering av negative følelser gjennom fysisk å stoppe dem og be dem om å gå tilbake til det som utløste følelsen. Vi senker stemmen, vi snakker langsomt og repeterende om det vi ser, spiller en langsom film som partene greier å være i uten å flykte eller angripe. Vi hjelper dem til å formidle sine innerste følelser og sine lengsler til hverandre, noe mange aldri noensinne har gjort før. Å lese dette vil få mange til å stønne av knausgårdsk parterapi-aversjon fordi det høres klissete og invaderende ut. De som tar sjansen på å melde seg på en slik reise, får seg derimot en overraskelse. Turbulensen avtar. Piloten styrer flyet. Sikkerhetssystemet fungerer. Reisemålet er tydelig. Kaffen blir servert.

Sissel Gran

Har skrevet bøkene Det er slutt. Historier om løsrivelse (2016), Hekta på et håp om kjærlighet (med Nora Skaug, 2010), Kjærlighetens tre porter, Vendepunkter i nye og gamle forhold (2007) og Kjærlighet i hastighetens tid (2004).