1.
Bakgrunnen for dette åpne brevet til Per Sandberg er at jeg i januar i år ble kontaktet av Morgenbladet. Avisen ønsket at fiskeriminister Per Sandberg og jeg skulle gjennomføre en brevduell. Jeg sa ja, men det gjorde ikke han.
2.
Norske fjorder er verdensberømte. Vi markedsfører dem som det mest spektakulære og unike vi har. I utlandet viser vi dronefilmer av vakre og rene fjorder, og responsen er enorm. Utlendinger flokker til dem, og internasjonale reisemagasiner omtaler dem som vidunderlige. Ikke bare er fjordene etter manges mening det fineste og mest verdifulle i Norge. I tillegg svømmer noen av havets mest imponerende skapninger rundt i mange av dem. Atlanterhavslaksen (Salmo Salar) har svimlende egenskaper hva kraft, orienteringsevne og livssyklus angår. Den fødes i elver innerst i fjordene, og jager rundt store deler av Atlanterhavet, før den finner tilbake til elvene for å gyte. En villaks ligner omtrent like mye på en oppdrettslaks som en ulv ligner på en kongepuddel.
Dermed skulle man tro at vi vokter over fjordene, beskytter økosystemene mot forurensning og andre skader? Ja, det skulle man tro. Men slik er det ikke. Fjordene er fulle av merder med titalls millioner oppdrettslaks. I merdene produseres det milliarder av resistente lus som tar livet av smolt og laks på vei fra elvene til havet, eller tilbake.
En villaks ligner omtrent like mye på en oppdrettslaks som en ulv ligner på en kongepuddel.
At villaksbestandene er truet av oppdrett har veldig mange i Norge vært klar over lenge. Mange innflytelsesrike og pengesterke folk driver med laksefiske, og vet å få sin stemme hørt. Dette er vel og bra. Men villaksen er tross alt bare én av veldig mange utrolige skapninger som har levd i norske fjorder i evigheter. Alle har sin plass i fjordenes økologi.
Og mange norske fjorder er i en katastrofal tilstand. Fra Masfjorden i Rogaland til Laksefjorden i Finnmark, og veldig mange steder imellom, kommer det urovekkende rapporter, som denne (iFinnmark): «Havbunn ødelagt på bare fire måneder. Miljøet er sterkt påvirket av oppdrettsanleggene i Eidmolla og Kvitelv. På et sted er gjennomstrømmingen så dårlig at dyrelivet forsvant. Ingen dyr levde i de ti prøvene som ble tatt under anlegget i Eidmolla. Samtlige prøver luktet sterkt. Sedimentet er oksygenfritt og har myk konsistens.» [1]
Mange oppdrettsfjorder er terskelfjorder. Det vil si at det tar flere år før de nedre vannlagene skiftes ut, mens overflatestrømmene går i sirkel. De fylles opp med laksekloakk, og bunnen rundt merdene er døde soner. I fjor døde 53 millioner laks i merdene, ifølge Fiskeridirektoratets statistikk. Noen blir sakte spist levende av lus, til hodene er hudløse, åpne sår. Giftstoffene tar sannsynligvis livet av hele økosystemer i nærheten, og en god del av laksen som skal kureres. Lusa er den som klarer behandlingen best.
Det benyttes enorme mengder kjemikalier, i form av avlusningsmidler. Et stort og «ansvarlig» selskap (Salmar) har til og med benyttet formalin til avlusning («vi var i en akutt situasjon»), et kreftfremkallende stoff som ellers brukes når man skal oppbevare allerede døde dyr på glass. [2] Andre «seriøse» aktører, som Lerøy, er blitt tatt i å brenne sin lusedokumentasjon, og det eneste plausible motivet var å skjule lovbrudd. [3] Er det ikke slik gangstere holder på i amerikanske filmer når politiet banker på døren? Alle vet at det jukses med egenrapporteringen hva lus, rømming og miljøtilstand angår, og at risikoen for å bli avslørt er relativt liten.
Som regel er bøtene som gis til bransjen, mindre enn det konsernene har tjent på forbrytelsen. Ikke på noen andre områder er det slik. Om en bankraner hadde fått med seg en million kroner, men etterpå blitt tatt, ville ikke straffen vært at han skulle levere tilbake 500 000 kroner. Dette ville brutt med den allmenne rettsoppfatningen.
Hva oppdrett angår, insisterer man på at det ikke heter «bøter», men «gebyr».
Oppdrettsbransjen er ikke som andre bransjer. På land er miljøforskriftene blitt ekstremt strenge. Man risikerer straffeforfølging om man slenger fra seg et spann med formalin i en grøft. Utbygginger av boligfelt stanses om det oppdages noen sjeldne rumpetroll i nærheten. Veitraseer blir lagt om for å skåne noen villrabarbraer.
Gjennom alle år har oppdretterne tømt hundrevis av millioner liter lusegift rett i sjøen, ofte i eller i nærheten av rekefelt. Denne praksisen har egentlig vært ulovlig, for brønnbåtene har ikke hatt utslippstillatelse overhodet. Men ingen kommer til å bli straffet. [4] Sakene er blitt henlagt «fordi alle gjør det». [5]
Myndighetenes offisielle mål er at bransjen skal vokse kraftig. Ledende politikere snakker ofte om at den skal femdobles. Ideen ble slengt ut på et Sintef-seminar for noen år siden. Etterpå har den ene ministeren etter den andre gjentatt dette med femdobling, som om det er hugget i stein. Selv innad i bransjen er mange skeptiske til om dette er mulig, siden problemene allerede er massive.
Fiskeridirektør Liv Holmefjord er selv oppdrettsinvestor. I åtte år er det jevnlig blitt hevdet at hun har store habilitetsproblemer. [6] Hun håper og tror at Norge skal produsere fem millioner tonn oppdrettslaks og ørret innen 2050. Med dagens metoder vil det innlysende bety den visse død for de fleste norske fjorder.
Fisk blir sakte spist levende av lus, til hodene er hudløse, åpne sår.
Og det vil være spikeren i kista for kystfiskeren. Folk har bodd langs kysten vår i mange tusen år. Grunnen til det er at de har kunnet bedrive fiske. Norge er tuftet på denne naturrikdommen. Også i dag har kystfisket mange fortrinn. Ikke bare leverer kystfiskere fisk av beste kvalitet. De driver også mest økologisk, og sørger for økonomisk aktivitet langs kysten. Hele denne kulturen er nå under et hardt press, for kystfiskerne har så langt vært et lett bytte for kapitalkreftene som står bak oppdrett. Egentlig har kystfiskerne en hevdvunnet rett til områdene, etter å ha fisket der i generasjoner. Men det hjelper lite når sentrale myndigheter nærmest er smeltet sammen med oppdrettsbransjen, og den får ta seg til rette, også i andres matfat.
Kystfiskerne, som sitter på mer kunnskap om miljøet i fjordene enn noen andre, er unisone i sine beskrivelser: Torsken går ikke inn i oppdrettsfjorder. Fisken og rekene forsvinner. Det eneste man kan forvente å fiske, er pellets-sei, som er full av laksefôr og som knapt egner seg til dyrefôr. Jeg vet om katter som nekter å spise denne fisken.
Kystfiskerne mottar ikke én krone i subsidier. Hvordan er det med oppdrettsbransjen? Svaret er et helt annet enn de fleste tror. Gratis, eller tilnærmet gratis, får de forurense noe av det mest verdifulle vi har i Norge. Oppretternes gratis bruk av en helt sentral felles ressurs gjør dem antagelig til Norges mest subsidierte. I tillegg kommer direkte subsidier. Innovasjon Norge gir gjerne milliardærene mange millioner i støtte, til for å for eksempel å bygge lektere til avlusning. Kommuner gir milliardærene store, attraktive tomter gratis, eller legger elver i rør, på skattebetalernes regning.
Oppdrettsgigantene, som i høy grad eies av norske skatteflyktninger, japanske gigantkonserner og amerikanske investeringsbanker, omtaler selv bruken av fjordene som deres store «konkurransefortrinn». Derfor vil de ikke innføre mer miljøvennlig teknologi. Investorene tar gevinsten, mens problemene lempes over til fellesskapet og andre brukergrupper.
Det norske folk, som i fellesskap eier fjordene, har aldri sagt ja til dette.
Sandberg og andre myndigheter sier at det er greit. Som den eneste i Norge, får bransjen selv bestemme hvor mye den vil forurense. Men det norske folk, som i fellesskap eier fjordene på vegne av seg selv og sine etterkommere, har aldri sagt ja til dette.
Små kommuner mangler kultur og kompetanse til å stå imot det som er regjeringens offisielle næringspolitiske mål. Også for enkeltindivider er det vanskelig, når oppdrettskonsernene strør om seg med avlatspenger, arrangerer DDE-konserter og man kanskje har en nær slektning som jobber eller ønsker seg jobb i bransjen. Oppdretterne har dessuten alltid sentrale myndigheter i ryggen, og da må vel alt være greit? Om en kommune ikke rydder plass for oppdrett i kystsoneplanene, kommer myndigheter høyere opp og sørger for at det skjer, som for eksempel i Tysfjord. Andre steder, over hele landet, helt opp til Farsund-traktene, insisterer oppdretterne på hastevedtak og unntak fra reguleringsplanene.
Oppdretterne går til og med inn i barnehagene, slik at de skal bli gode kunder og tenke vel om oppdrett. [7] Barnehagene er vanligvis nøytrale overfor religion, men ikke overfor oppdrettslaks. Oppdrettskonsernenes ekstreme rikdom gir en stor politisk innflytelse, og det pågår en slags (re)føydalisering av kysten.
Slik er situasjonen i dag.
3.
Morgenbladets/Harvests serie om oppdrett har hatt et spesielt søkelys på forholdet mellom vitenskap og oppdrett. Forskere svartelistes, trues og sjikaneres for å gjøre jobben sin. Det statlige Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond (FHF) disponerer flere hundre millioner, og deler tilsynelatende kontrollert ut til oppdrettsvennlige nettverk, hvor ikke alle engang er vitenskapsfolk. Forskningen er naturligvis verdiløs, og det kunne like gjerne vært Norges største julebordfond.
Men det står dessverre ikke mye bedre til i Norges forskningsråd. Også der har næringen stor innflytelse. Fagsjefen for havbruk i FHF heter Kjell Maroni. Han sitter også som observatør i programstyret til Havbruk2 i Norges forskningsråd. Også de gir stort sett bare penger til det som kan gi bransjen større inntjening. Milliarder av våre skattekroner er brukt til dette.
Forskning som skal bedre bransjens omdømme, støttes med offentlige midler. Men det går lite til forskning på det som forårsaker det dårlige omdømmet, altså miljøkonsekvensene. Ærlige og dyktige folk kan gå uten ressurser til å forske. Noen gir opp og søker penger hos «makaronifondene» for å forske på andre ting enn det de synes er mest interessant og prekært.
I praksis er den norske stats politikk ikke bare å skjule ubehagelige sider ved oppdrett. Den er også å hindre at de blir oppdaget.
For øvrig har bransjen ofte taklet kritikk fra journalister på en måte som ligner angrepene på vitenskapen. Journalister som har skrevet kritisk om oppdrett, etter normale journalistiske kriterier, får ofte et slags yrkesforbud. Kunnskap om bransjen er diskvalifiserende for å skrive om bransjen. Et eksempel på dette er Kjersti Sandvik i Fiskeribladet. Etter å ha jobbet med bransjen i flere år, og til slutt blitt en av Norges mest kunnskapsrike journalister på feltet, måtte hun slutte å skrive om oppdrett. Jeg tror ikke grunnen var at Sandvik hadde skrevet noe feil, men det motsatte: Hun hadde skrevet for mye riktig. Dermed hadde hun en «agenda» – ifølge folk som jobber døgnet rundt, året rundt, med å fremstille oppdrettsbransjen i et best mulig lys.
I snart ti år har Norge produsert rundt én million tonn laks og sjøørret i året. Først i år har Havforskningsinstituttet (HI) fått penger til å forske på miljøkonsekvensene for flora og fauna på bunnen. Om man ser på søknaden, er det mulig Forskningsrådet gjorde en intern glipp da de bevilget 8,6 millioner kroner prosjektet. Det er nemlig kamuflert som en studie som skal kunne gi enda større vekst ( «Bærekraftig havbruk i nord – identifisering av terskelverdier, indikatorer og verktøy for videre vekst»).
Vi har krav på å vite: Allerede i 1998 advarte miljømyndigheter om at lusemidlene kunne føre til massedød av reker. Men sentrale myndigheter er mer bekymret for lommeboken til norske og utenlandske millionærer og milliardærer, enn for helsetilstanden til våre viktigste økosystemer. Ingen fornuftige nordmenn, og vi er i flertall, ønsker vel at kunnskap skal undertrykkes fordi den kan bli ulønnsom for investorer i lakseoppdrett? Eller at Norges fiskeriminister skal mobbe vitenskapsfolk på vegne av økonomiske særinteresser, ved å kalle dem «mørke motkrefter»?
HIs årlige risikovurdering er forstemmende lesning. På annenhver side står det at «vi mangler kunnskap». Alle føre-var-prinsipper er lagt til side. Og det gjelder ikke bare miljøet i fjordene, men også vår helse, slik Morgenbladet viste 30. juni. Selv fant jeg for noen år siden ut at det var Norges sjømatråd som fikk skrive helserådene på Helsedepartementets offisielle nettside, samt på hjemmesiden til noen norske ambassader. Bakgrunnen var at norske eksperter i Vitenskapskomiteen for mattrygghet hadde gått ut og advart unge kvinner og gravide mot å spise oppdrettslaks mer enn to ganger i uken. I den nye versjonen, rettet mot utlendinger, var advarselen blitt gjort om til en oppfordring om å spise mer norsk laks. Departementet innrømmet til slutt skriftlig at teksten var skrevet av Sjømatrådet, som har egne kontorer og ansatte med diplomatpass ved norske ambassader over hele verden.
Våre myndigheter er villig til å gamble med helsen vår for at oppdrettskonsernene skal tjene enda mer penger. Derfor arbeider «miljønasjonen» Norge i EU for forhøyede grenseverdier for gift i mat. Norge fikk for eksempel tidoblet tillatt mengde av stoffet endosulfat i laksefôr.
Norsk oppdrettslaks inneholder også langt mer av stoffet ethoxyquin – et giftstoff som hindrer at fiskefôr harskner eller eksploderer under transport – enn EUs tillatte grenseverdier. I sommer forbød EU all bruk av stoffet, også som fôrtilsetning. EU mener at stoffet ikke kan brukes fordi forsøk viser skader på lever og nyrer hos rotter. Norge mener – i likhet med Monsanto, som produserer ethoxyquin – at stoffet bør kunne brukes fordi man ikke har påvist skader hos mennesker. Er det på grunn av slike stoffer norske oppdrettsforskere spesialdesigner laks når de skal undersøke hvor mye gravide bør spise av et annet produkt, altså oppdrettslaksen som selges i butikken?
For ordens skyld: Jeg vet ikke svaret. Men mistenkelig adferd skaper mange mistanker, og vi har krav på kunnskap.
---
Sjømatnasjonen norge
Kilder: Norges sjømatråd, iLaks.
---
Stoffer som i andre sammenhenger regnes som sterkt giftige, som kobber, fjernes av våre myndigheter fra prioriterte miljølister. Under mange oppdrettsanlegg ligger det nå kobber i enormt høye konsentrasjoner – i snitt er konsentrasjonen tre ganger høyere enn det som regnes som akutt giftig – ifølge en rapport fra miljøvernavdelingen hos Fylkesmannen i Hordaland fra september i fjor. Utviklingen kalles «urovekkende» og «ikke bærekraftig» av samme etat.
Over tusen tonn av denne giften, som ikke brytes ned i naturen, går hvert eneste år rett ut i miljøet. Som bunnstoff for båter ble stoffet allerede forbudt på 1980-tallet, enda dette forbruket kvantitativt var helt marginalt sammenlignet med dagens utslipp fra oppdrett.
Etter at Norge ble en gigant i produksjonen av oppdrettslaks, er for øvrig Mattilsynet bygget ned. I anleggene florerer en lang rekke dødelige sykdommer som skyldes parasitter, bakterier, virus og amøber. Mange av sykdommene sprer seg fra anlegg til anlegg, med kyststrømmene som du, Per Sandberg, tilsynelatende ikke vet om.
Noe av denne dødssyke laksen havner på din tallerken. Det er faktisk lov å slakte og selge laks som er dødssyk av virussykdommen ILA (infeksiøs lakseanemi). Slik laks er også blitt eksportert til Kina, ifølge Mattilsynet. Akkurat nå meldes det at lokaliteter i Finnmark med 1,4 millioner laks er rammet av sykdommen. Se opp for gode tilbud på laks i butikken.
Når fiskesykdommer defineres som uhelbredelige, som HSMB (hjerte- og skjelettmuskelbetennelse), hva foretar Mattilsynet seg da? Jo, de fjerner den fra listen over rapporteringspliktige sykdommer, og overlater kontrollen til private helsefiskefirmaer som ofte er eid av oppdretterne selv.
Våre myndigheter insisterer på fritak fra EUs vanndirektiv fordi vi «mangler kunnskap om miljøpåvirkning om oppdrett». Ansvarlige myndigheter ville selvsagt ikke holdt på slik. De ville undersøkt miljøkonsekvensene.
Nå forsøker Klima- og miljødepartementet og Olje- og energidepartementet å flytte vannforvaltning bort fra det fylkeskommunale nivået, slik at staten skal forvalte hele saksfeltet og slippe å forholde seg til lokal kunnskap. Arbeidet har foregått bak lukkede dører, ifølge en pressemelding landets elleve vannregioner gikk ut med 19. oktober i år.
Vitenskap kan og skal ikke være et støttehjul for en bransje som representerer store miljøproblemer.
Hvorfor er hele denne utviklingen så urovekkende? Jo, fordi vitenskapens frihet og uavhengighet er en bærebjelke for den demokratiske vestlige samfunnsorden. Forskning må være objektiv for å i det hele tatt fortjene navnet. At oppdrettsbransjen, i samarbeid med de øverste norske myndigheter, korrumperer norsk vitenskap, er derfor høyst alvorlig. Vitenskap kan og skal ikke være et støttehjul for en bransje som alle skjønner at representerer store miljøproblemer.
I tillegg skaper dagens situasjon konkrete problemer som en ansvarlig stat ikke ville vedkjent seg. At bransjen hindrer forskning på miljøproblemer, gjør den i stand til å avvise kritikk med at den «ikke kan dokumenteres». Kunnskapsløshet er for den en styrke.
All tvil kommer oppdrettskonsernene til gode. Men vi burde for lengst ha undersøkt hvilke konsekvenser de uhorvelige giftmengdene har på økosystemene. Tar de livet av skalldyr, som innledende forskning tyder på? Da tenker jeg ikke bare på reker, men også dyreplankton, krill og mindre arter som hele økosystemer er avhengige av. Hva betyr nedslammingen av fjordbunner over hele landet? Nøyaktig hvorfor ødelegges kystfisket i oppdrettsfjorder? Hvilke giftstoffer inneholder egentlig laksen som selges, og hvor skadelige er de?
Dette var kortlisten.
4.
Tittelen på Stortingsmeldingen fra 2015, som skal sikre videre vekst innen lakseoppdrett, er rett og slett: «Forutsigbar og miljømessig bærekraftig vekst i oppdrett». Smatt litt på den. Hvordan kan våre styresmakter, om man tar lusesituasjonen, virussykdommene og forurensningen i betraktning, programfeste forutsigbar vekst?! Når miljøsituasjonen er så dårlig som den er, burde det jo like gjerne kunne være snakk om en reduksjon? I hvert fall som en uforutsigbar teoretisk mulighet?
Departementet har i de siste årene utviklet et system med røde, gule og grønne «trafikklys» for videre vekst. Om du har 200 000 lusesyke laks i en merd, får du ikke lov til å tilføre 20 000 nye laks i samme merd. Om de 200 000 laksene ennå er friske, kan konsernene øke antallet laks jevnt og trutt – helt til alle blir syke.
Bare luseproblemer skal kunne gi rødt lys. Jussprofessor Ole Kristian Fauchald slaktet nylig trafikklyssystemet i et intervju i DN. Professoren påpeker at det på ingen måte er holdbart å bruke lus som eneste indikator. I så fall må myndighetene se bort fra naturmangfoldloven, akvakulturloven og kanskje flere lover. Professoren gir departementet «stryk». Intervjuet gir et utvetydig inntrykk av at departementet enten ikke vet hva de driver med, eller at de bevisst forsøker å forbigå det norske lovverket. Det er vanskelig å si hva som er verst. At departementet er korrupt, eller at det er fullstendig inkompetent?
Det er vanskelig å si hva som er verst. At departementet er korrupt, eller at det er fullstendig inkompetent?
Flere av våre stortingspolitikere er også oppdrettsinvestorer, samtidig som de jobber med å lage rammevilkårene for bransjen. Da regjeringen i 2015 la frem en ny havbruksmelding («Stortingsmelding om vekst i havbruksnæringen»), stilte noen spørsmål ved at politikere som hadde deltatt i utarbeidelsen av vekstplanene, også var storinvestorer i oppdrett. En slik investor og stortingspolitiker er Ove Trellevik. Meglerhuset Pareto mente stortingsmeldingen var svært godt nytt for eierne. Den ville både føre til høyere laksepriser og lavere driftskostnader for oppdrettskonsernene, som hadde vært delaktige i utarbeidelsen av meldingen. Trellevik er nå forfremmet til fiskeripolitisk talsmann for Høyre.
Er det noe sted i staten lakselobbyen ikke har en utilbørlig grad av innflytelse, slik den har innen vitenskap, helsevurderinger, politikk, diplomati og forvaltning?
Ja, kanskje overfor Riksrevisjonen, som kom med en knusende rapport om bransjen i 2012. I sommer ble noen spesielle e-poster, sendt av Frode Reppe (Norske Sjømatbedrifters Landsforening), offentlige. Reppe trodde han hadde opprettet en privat kanal til fiskeriminister Per Sandberg og statssekretær Roy Angelvik. For selv om Frp har sagt kontant nei til et lobbyregister, ønsket Reppe en kanal som ikke lot seg etterspore via e-postjournaler og andre innsynsproblemer som vårt demokrati stadig representerer for bransjen.
Alle e-postene gikk til en etter hvert ganske forskremt svenske ved navn Per Sandberg. Reppe hadde skrevet inn feil adresse. I en av e-postene ber Reppe fiskeriministeren om hjelp til å få en mann på innsiden av Riksrevisjonen. Sandberg mottok jo aldri disse e-postene, men det gjorde statssekretær Angelvik. Det hadde vært svært interessant å se hva statssekretæren svarte Reppe. Kan du få sendt disse svarene til meg, Sandberg? Husk å dobbeltsjekke e-postadressen før du trykker på send.
I ettertid har Reppe hevdet at han fikk Sandbergs private e-post av Sandberg selv. Nå nekter Sandberg å uttale seg om saken.
Regjeringen er ikke valgt av oppdrettskonsernene, men av det norske folk. Derfor er det meningen at landets øverste politiske ledelse skal ivareta nasjonens interesser, i et helhetlig og overordnet perspektiv. Når den øverste politisken ledelse så åpenbart er blitt agenter for konserner som driver med lakseoppdrett, fungerer ikke demokratiet.
Etter alt å dømme bryter Norge allerede en lang rekke egne lover og internasjonale konvensjoner (naturmangfoldloven, OSPAR-konvensjonen, vanndirektivet, ja, kanskje til og med Grunnloven). Må virkelig private norske borgere saksøke den norske staten for å tvinge den til å følge norske lover? Når myndighetene ikke gjør jobben, vil sivil ulydighet være legitimt for noen.
5.
Da jeg begynte å skrive om oppdrett, var Lisbeth Berg-Hansen (Ap) fiskeriminister. Hun hadde allerede tjent seg søkkrik på oppdrett, og ble bare kalt «oppdrettsministeren». Hennes etterfølger var Elisabeth Aspaker (H), som konsekvent lignet en nyfrelst mellomleder i et reklamebyrå med oppdrettsindustrien som eneste klient.
Da du, Per Sandberg, ble fiskeriminister, ga noen edle, men naive sjeler deg en sjanse. De resonnerte slik: «Ja, Sandberg er en ganske rabiat type. Men kanskje såpass egenrådig og sta at han tør si næringen imot.» Hypotesen var feil. Oss oppkomlinger imellom: Du er den typen oppkomling som alltid vil kysse hånden til dem med mest penger.
Lisbeth Berg-Hansen, Elisabeth Aspaker og du, Sandberg har vært oppdrettsbransjens trojanske hester innenfor politikk og forvaltning. Aspaker er nå blitt fylkesmann i Troms, og befolkningen der vet hva de har i vente.
Mange forveksler din ofte brautende og ustabile stil med «folkelighet». Du forsøker stadig å bygge opp under dette med å brette ut privatlivet ditt i mediene. Du vil svare med at dette dreier seg om politisk uenighet, og at jeg tilhører venstresiden. Men jeg har alltid vært uavhengig, og aldri medlem av noe. Dette er hevet over partipolitikk. Omsorg og respekt for miljøet og demokratiet er etter min erfaring hevet over snevre politiske skillelinjer. Høyrefolk er ofte like glade i naturen vår, og i demokratiet, som folk på venstresiden. Men vi kan ikke forvente at statsminister Solberg ordner opp i dette. Hun driver ikke med slikt, bak sin landsmoderlige maske som mediene har fått så stor respekt for.
Du, Per Sandberg, spiller ofte på en falsk form for patriotisme som gjerne retter seg mot innvandring og ytre fiendebilder. Det er så sin sak. Men en ekte patriot er glad i norsk natur, i vårt særegne klima og økologi. Han har respekt for hvordan folk i dette landet gjennom tusenvis av år har skapt en særegen kystkultur. Dette er du villig til å ofre ved å løpe oppdrettskonsernenes ærend. Du burde rett og slett begynne å oppføre deg som en god nordmann.
Du burde rett og slett begynne å oppføre deg som en god nordmann.
Fisk råtner fra hodet og ned, sier et gammelt russisk ordtak. Du, Sandberg, har jo allerede gitt oppdrettsbransjen signaler om at du ønsker jobb hos dem når du er ferdig med politikken. Din eneste kompetanse er jo tjenestene du gjør bransjen i stillingen som fiskeriminister. Det du ber om, er å få lønnen på etterskudd.
La meg avslutte dette åpne brevet med en oppfordring, ikke til Sandberg, men til deg som leser dette. Frem til det blir en endring i politikken, og oppdrettsbransjen kommer under demokratisk kontroll. Før våre politikere begynner å ivareta våre nasjonale interesser, og gjenoppretter forskningens frihet og forvaltningens integritet: Frem til da vil jeg oppfordre folk til hverken å kjøpe eller spise oppdrettslaks fra åpne merder. Jeg hater faktisk å blande meg inn i hva folk skal velge til middag, men dette handler ikke om mat. Det handler om politikk og miljø.
Vi som liker og respekterer «norske verdier» skylder oss selv, og våre etterkommere, å reagere.
Det har ikke lyktes Morgenbladet å få fiskeriministeren med i en brevveksling i Morgenbladet. Per Sandberg har imidlertid svart at han «ikke har behov for å skrive brev til Strøksnes, men er oppdratt slik at om han får et brev, så sender han et svar». Herved inviteres Sandberg til å svare på dette åpne brevet.
KILDER [1] iFinmark, 24. november, 2014. [2] NRK, 25.09.2015 [3] NRK, 18.11.2016 [4] NRK, 25.05.2016. [5] NRK, 10.11.2016 [6] Bergens Tidende, 27. 02, 2016 [7] Fiskesprell, hefte for barnehageansatte