Essay

Hvor ble det av naturens egenverdi?

Vi trenger å diskutere miljøpolitikk i et annet språk enn det instrumentelle, økonomiske.

For ti–femten år siden omtalte regjering og miljøforvaltning i hovedsak naturens verdi i økologiske termer. For eksempel er naturmangfoldloven fra 2009, som er det viktigste virkemiddelet forvaltningen har for å ta vare på norsk natur, basert på et bredt miljøetisk verdigrunnlag og skrevet i et språk som varierer fra det økologiske til det filosofiske og religiøse.

I dag er det imidlertid et økonomisk språk som dominerer miljøpolitikken. I stortingsmeldingen «Natur for livet – Norsk handlingsplan for naturmangfold» fra 2015 er naturen nesten bare omtalt i økonomiske termer. Den omtales som tjenesteyter og produsent, og tjenestene den produserer er økosystemtjenester.

Naturen omtales som tjenesteyter og produsent, og tjenestene den produserer er økosystemtjenester.

Begrepet «økosystemtjenester» og økonomisk verdsetting av natur er omdiskutert, blant annet fordi det fratar naturen egenverdi og reduserer den til en tjenesteyter for menneskene. Selv om det å uttrykke naturens verdi i økonomiske termer i utgangspunktet var drevet frem av økologer som håpet å påvirke politikere og ville snakke deres språk, påvirker språket også hvilke verdier det er mulig å tillegge naturen og hva det er ønskelig å gjøre for å ta vare på den.

Også blant dem som er positive til økonomisk verdsetting av natur, er det enighet om at slik verdsetting må komme i tillegg til andre forståelser av verdi i naturen. Likevel ser det ut til at nettopp disse andre forståelsene er på vei til å forsvinne av syne i norsk miljøpolitikk.

Utredningen som lå til grunn for naturmangfoldloven ble avgitt av Biomangfoldutvalget i 2004 og er den mest omfattende som er skrevet om norsk naturmangfold og naturmangfoldspolitikk. I tillegg til kapitler om norsk natur, samfunnsutvikling, påvirkningsfaktorer og tilstandsutvikling hadde utredningen et eget kapittel om verdigrunnlaget for bevaring av naturens mangfold. Her delte Biomangfoldutvalget verdigrunnlaget i fire: «Naturen som grunnlag for bruk», «Naturen som kilde til opplevelser, tilhørighet og læring», «Naturens økologiske verdi» og «Naturens egenverdi».

Utvalget var opptatt av at det er glidende overganger mellom de ulike måtene å verdsette natur på, og at forslaget til ny naturmangfoldlov kunne begrunnes ut fra nærmest et hvilket som helst miljøetisk verdistandpunkt. Utvalget selv beskrev hvor i lovforslaget de fire verdikategoriene var vektlagt, og presiserte blant annet at naturens egenverdi var en del av verdigrunnlaget.

Biomangfoldutvalget beskriver naturens egenverdi slik:

Å erkjenne naturens egenverdi innebærer en aksept av at naturen innehar ideelle rettigheter, dvs. et vern mot krenkelser, herunder at andre livsformer, uavhengig av om de er til nytte for menneskene har en selvfølgelig rett til å eksistere. I dette ligger det også et element av respekt for samspillet i naturen, et samspill der de biotiske og abiotiske elementene sammen utgjør den komplekse og «finmaskede» veven som naturen består i.

Utvalget bruker ord som ‘erkjenne’, ‘aksept’ og ‘respekt’ for å beskrive hva som skjer når man tilskriver naturen egenverdi. Å mene at naturen har egenverdi er ikke et rent rasjonelt standpunkt, det inkluderer både en dyp innsikt og følelsesreaksjoner.

Den egenverdien som beskrives i utredningen er nært knyttet til en rettighetstanke: Naturen har ‘rettigheter’, som først og fremst består i et vern mot å bli krenket og en rett til å eksistere. Det kan være «naturen», «andre livsformer», «samspillet i naturen» eller «arter» som har disse rettighetene.

Den naturen vi finner i utredningen er i stadig endring gjennom økologiske prosesser. Og mennesket er en del av den, ikke noe som står utenfor. Egenverdi er altså i utvalgets forståelse verdi som kan tilskrives helheter og sammenhenger, det som i miljøetikken kalles økosentrisk miljøetikk. Denne miljøetikken står i motsetning til antroposentrisk etikk, der kun mennesket har egenverdi. Den er imidlertid også forskjellig fra zoosentriske og biosentriske etikker, der det enkelte dyr eller den enkelte plante har egenverdi, men systemet som sådan ikke har det.

Biomangfoldutvalget hevdet at naturens egenverdi allerede er tillagt betydelig vekt i det de kaller «det klassiske naturvernet». Som eksempel på dette viste de til viltlovens formålsparagraf, der det på dette tidspunktet sto at «viltet og viltets leveområder skal forvaltes slik at naturens produktivitet og artsrikdom bevares». Selve begrepet 'egenverdi' var imidlertid ikke i bruk i viltloven eller forarbeidene til den.

Naturen har «rettigheter», som først og fremst består i et vern mot å bli krenket og en rett til å eksistere.

I internasjonale sammenhenger var egenverdi (intrinsic value) brukt både i Bernkonvensjonen fra slutten av 1970-tallet og i FN-konvensjonen om biologisk mangfold fra 1992. Verdigrunnlaget som ble presentert i utredningen var imidlertid tydeligst inspirert av Arne Næss' dypøkologi. Både Næss' tanker om relasjonene i naturen og hans bruk av begrepene 'rett' og 'rettigheter' kan gjenfinnes i utredningen. Men også religiøse begrunnelser ble trukket inn – to av kildene Biomangfoldutvalget henviser til er skrevet av biskoper.

Et søk på begrepet 'egenverdi' i miljøpolitiske dokumenter fra før utredningen om naturmangfoldloven fra 2004, viser at begrepet 'egenverdi' om verdi i naturen bare er brukt i ett norsk miljøpolitisk dokument: NOU-en «Naturvern i Norge» fra 1980. Denne utredningen var resultatet av arbeidet til et utvalg som ble satt ned i 1977 for å utrede oppgaver og virkemidler i det offentlige naturvernarbeidet. I stortingsmeldingene om miljøvern fra 1980-tallet og fremover til begynnelsen av 2000-tallet, brukes litt ulike verdikategoriseringer, men altså ikke begrepet 'egenverdi' om verdi i naturen.

Tanken om at naturen har egenverdi er dermed både ny og gammel i norsk miljøpolitikk når begrepet innføres med utredningen om naturmangfoldloven i 2004. Ny fordi utredningen om naturmangfoldloven gir en mye større plass til miljøfilosofi og naturen selv som grunnlag for verdi enn tidligere utredninger og meldinger. Gammel fordi de økologifaglige og filosofiske linjene tilbake til 1970-tallet er tydelige.

Tanken om at naturen har egenverdi er både ny og gammel i norsk miljøpolitikk.

Hvis man ser utover selve formuleringen av verdigrunnlaget, er det først og fremst kontinuiteten mellom utredningen om naturmangfoldloven og tidligere miljøpolitiske dokumenter som kommer til syne. Det økologisk orienterte språket går igjen i miljøpolitiske tekster gjennom hele perioden, fra 1970-tallet til 2004, selv om det finnes enkelte stortingsmeldinger på miljøvernområdet fra denne perioden som tar i bruk et mer økonomisk språk. Kristin Asdal har i boken Politikkens natur – naturens politikk fra 2011 understreket at miljøforvaltningens insistering på at miljøpolitikken skulle være økologisk fundert, både har vært del av en profesjonskamp og en strategi for å synliggjøre norsk natur.

Utredningen om naturmangfoldloven er sterkt preget av den økologisk orienterte språkbruken, selv om Biomangfoldutvalget utvider den til mer eksplisitt å uttrykke et etisk standpunkt.

«Oppfattes mennesket som en naturlig aktør i økosystemene – altså som del av naturen», skriver utvalget, «kan det innebære en form for erkjennelse av helhet og tilhørighet, og dette vil utgjøre et sterkt argument for at naturen må benyttes på bærekraftig måte».

Menneskets plass i og kunnskap om prosessene i naturen ligger altså ikke bare til grunn for naturforvaltning, men også for moralsk erkjennelse. Utredningen om naturmangfoldloven blir dermed nettopp et eksempel på betydningen av språket man uttrykker miljøverdiene i.

Etter utredningen om naturmangfoldloven fra 2004 er det kommet to utredninger som helt eller delvis omhandler naturmangfold. Begge utredningene omhandler forholdet mellom naturmangfold og økonomiske virkemidler. NOU-en « Globale miljøutfordringer – norsk politikk» fra 2009 ble bestilt av Finansdepartementet, mens NOU-en «Naturens goder – om verdien av økosystemtjenester» fra 2013 ble bestilt av Miljøverndepartementet.

Som verdigrunnlag er naturens egenverdi blitt en tilleggsopplysning.

Verdigrunnlaget i «Globale miljøutfordringer – norsk politikk» er hovedsakelig formulert i økonomisk terminologi, og naturens egenverdi er ikke nevnt i utredningen. «Naturens goder – om verdien av økosystemtjenester» inneholder imidlertid en lengre diskusjon av koblingen mellom økosystemtjenester og verdigrunnlaget for miljøpolitikken, blant annet med henvisning til naturmangfoldloven og Biomangfoldutvalget. Økosystemtjenesteutvalget understreker i sine anbefalinger at økosystemtjenester skal være et «supplement til økologiske, etiske og samfunnsvitenskapelige argumenter».

I begge disse utredningene er språket i langt større grad preget av økonomisk terminologi enn i tidligere utredninger. Dette skyldes åpenbart at de to utredningene omhandlet forholdet mellom naturmangfold og økonomi, og ikke naturmangfold eller miljøpolitikk generelt, men konsekvensen var uansett av de bidro til store språklige endringer.

Da Solberg-regjeringen la frem stortingsmeldingen «Natur for livet – Norsk handlingsplan for naturmangfold» i 2015, var beskrivelsen av naturen som tjenesteyter helt gjennomført, og det økologiske språket og forholdet mellom menneske og natur skjøvet i bakgrunnen. Begrepet 'økosystemtjenester' brukes 95 ganger over 155 sider, og er også inkludert i målformuleringen:

«Økosystemene skal ha god tilstand og levere økosystemtjenester.» Som verdigrunnlag er naturens egenverdi blitt en tilleggsopplysning. Etter to avsnitt om naturens produksjon av ulike økosystemtjenester står det: «I tillegg til den betydning naturen har for mennesket, har naturen og dets mangfold også en egenverdi.» Dette er den eneste gangen naturens egenverdi nevnes.

Verdidiskusjoner som inkluderer annen terminologi enn den økonomiske og andre verdigrunnlag enn de antroposentriske finnes i dag hovedsakelig innen miljøetikken som fag, men også i religiøse sammenhenger. Av norske partier er det bare Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti som har programfestet at naturen har egenverdi. Og selv om miljøorganisasjoner som Naturvernforbundet og Natur og Ungdom har naturens egenverdi som del av det formelle grunnlaget for sin aktivitet, brukes begrepet sjelden i annet enn opphetede debatter som ulvedebatten. For eksempel har ingen av miljøorganisasjonene brukt begrepet i sine høringsuttalelser til de to siste større utredningene om naturmangfold.

Hvis vi bare snakker om naturen som tjenesteyter, mister vi noe.

Dersom et slikt verdigrunnlag skal kunne fylles med politisk innhold på samme måte som økosystemtjeneste-begrepet, er det nødvendig at det ikke bare dras frem når alle andre argumenter er brukt opp. Det bør diskuteres hvordan ulike verdigrunnlag kan bidra til å utvide miljødebatten, ikke bare være en implisitt begrunnelse for vern eller bevaring i enkeltsaker.

Å ha et språk for å kunne snakke om at naturen har egenverdi er selvfølgelig ikke nok til å stanse et stadig økende tap av naturmangfold. Det gir imidlertid rom til å diskutere miljøpolitikk i et annet språk enn det instrumentelle, økonomiske. Økosystemtjenesteutvalget omtalte økosystemtjenestebegrepet som et tillegg til andre former for verdi i naturen. I stortingsmeldingen «Natur for livet» er kombinasjonen forsvunnet av syne: Naturens egenverdi nevnes kun i en bisetning, mens naturens tjenesteyting og produksjon er blitt sentrale begreper.

På samme måte som det var en tett kobling mellom det økologiske språket, synet på forholdet mellom menneske og natur, samt beskrivelsen av verdigrunnlaget i utredningen om naturmangfoldloven, er det en tett kobling mellom det økonomiske språket og et antroposentrisk verdigrunnlag. Hvis vi bare snakker om naturen som tjenesteyter, mister vi noe. Selv om vi kanskje får mer oppmerksomhet rundt det faktum at naturen gir oss noe vi trenger, mister vi muligheten til å uttrykke verdier som ikke er knyttet til mennesket som mottager og naturen som produsent.

En lengre versjon av denne teksten står på trykk i Nytt Norsk Tidsskrift nr. 1, 2018.

Mer fra Essay