Essay

Polariseringens elendighet

• Terje Tvedts siste bok målbærer en holdning som bidro til «de største ulykkene i verden», skrev Morgenbladets anmelder, Espen Søbye. • Det er ikke bare nettroll, men også «anstendige» intellektuelle som polariserer den offentlige samtalen, skriver Terje Tvedt.

---

Aktuell bok

Terje Tvedts Det internasjonale gjennombruddet kom i fjor høst på Dreyer forlag.

Boken har fått mye kritikk, blant annet for selektiv kildebruk. I en artikkel i Dag og Tid 6. april, kommenterer Terje Tvedt Gunnar Sørbøs omtale av boken på kommentarplass i Morgenbladet. Både Søbyes anmeldelse og Sørbøs omtale kan leses på morgenbladet.no.

---

Ifølge den tyske sosiologen Jürgen Habermas, den fremste forskeren på kommunikasjonens vilkår i det moderne samfunn, er offentligheten som kritisk instans ikke et avsluttet kapittel i det postmoderne samfunnet. Det finnes, mener han, et ubrukt potensial av kommunikativ rasjonalitet som kan gi nytt liv til den offentlige debatten: Det kan fortsatt skapes ekte samtaler om prinsipielle og overgripende spørsmål.

Habermas har rett i at det finnes uutnyttede muligheter i den offentlige samtalen – også i Norge. Ikke minst har historikere, samfunnsvitere og filosofer potensial til å gjøre den mer reflektert og nytenkende. Det er også helt sikkert at disse mulighetene ikke alltid er blitt realisert. I Det internasjonale gjennombruddet dokumenterer jeg hvordan den offentlige diskusjonen de siste tiårene – om svært grunnleggende og kompliserte spørsmål som Norges fredspolitikk og den humanitære intervensjonismen, om multikulturalisme og menneskerettighetspolitikk, og om Norges møte med islam – ikke sjelden enten var fraværende eller ble redusert til enkel moralsk posisjonering, rammet inn og påvirket av epokens dominerende oppfatninger av historiens utvikling.

Årsaken til denne miksen av taushet og konformitet på disse politikkområdene var ikke de forholdene Habermas mente ville kvele den rasjonelle samtalen; kommersialisme, egosentrert underholdningsmani og markedsstyrt politikk. Idealet om en debatt preget av fornuft og kritisk dømmekraft og av at det beste argumentet overbeviser debattens deltagere, ble utfordret fra helt andre hold. Fordi politikkfeltene var så omhyllet av etiske dilemmaer og dermed samtidig ble en velegnet arena for moraliserende posering, forfalt debattene lett til fordømming og utstøting fremfor saklig diskusjon om hvordan nye virkeligheter kunne forstås. Det bidro til et debattklima hvor mange kviet seg for å delta i den offentlige samtalen og et forskningsklima der spørsmål ikke ble stilt, på grunn av ubehagelighetene det kunne medføre. Morgenbladets anmeldelse av Det internasjonale gjennombruddet er et interessant eksempel på at praksisen med fordømming og utstøting fortsetter å underminere den rasjonelle samtalens muligheter.

Nå, bare noen måneder etter at omtalen ble publisert, og mot et bakteppe der stadig flere, og ikke minst Morgenbladet selv, uttrykker bekymring for at samfunnsdebatten blir stadig mer konfliktfylt og hvor ytterfløyene lett blir dominerende, peker bokanmeldelsen mot avisen selv som en kilde til polarisering.

Morgenbladets anmelder, Espen Søbye avsluttet sin tekst om en historiebok om Norge med at den står for en primitiv reduksjonisme; jeg analyserer nemlig, påsto han, samtidshistorien som en kamp mellom nordmenn og muslimske innvandrere. Søbye skrev altså, uten belegg, at boken – som i realiteten omhandler den nasjonale betydningen av USAs geopolitiske rolle etter Den andre verdenskrigen, utviklingsbegrepets historie, den norske versjon av dogmet om menneskerettighetenes universalisme, globale migrasjonsbevegelsers innvirkning på norsk politikk og historie, hvordan islam og islamisme ble forstått og møtt, fremveksten av et humanitær-politisk kompleks et cetera – gjør de «store sosiale og økonomiske konfliktene i verden til en motsetning mellom nordmenn og muslimske innvandrere».

Han fortsatte med at boken ser på historien i Norge som formet av en konflikt mellom «raser, kulturer og religioner». Søbye skrev dette til tross for at boken ikke har ett ord om raser i Norge. Men for Søbye var det som om det som sto i boken, var uvesentlig; han insisterte like fullt på at når boken analyserer den norske politiske ledelsens håndtering av innvandring og av islam, eller hvordan det offisielle Norge reflekterer over erfaringer som global bistandsaktør, så reduserer jeg verden til en «konflikt mellom nordmenn og muslimske innvandrere». Jeg analyserer altså verden som om den dominerende konflikten er mellom «raser, kulturer og religioner». Videre slo han uten videre fast, pussig nok siden jeg er historiker, at jeg behandler disse tre fenomenene som «uforanderlig natur»; det vil si, som om kultur og religion og rase er uten historie!

Basert på en slik sammenfatning av boken, var det i og for seg logisk, innenfor Søbyes forestillingsverden, at han avsluttet med å advare mot boken. Han skrev: «Det er grunn til å minne om at det er forsøkene på å unngå slike innbilte farer kombinert med naturalisering av sosiale konflikter som har ført til de største ulykkene i verden.» Morgenbladets anmelder trakk altså en parallell mellom bokens måte å analysere Norges samtidshistorie på, og antisemitters forestillinger om en innbilt jødisk konspirasjon og nazistisk ideologi på 1930-tallet. Den siste setningen i anmeldelsen slo fast at boken fører tankene hen mot et tilsvarende fortolkningsunivers, og som tilhører en sivilisasjonstruende idéverden. Funksjonen til Morgenbladets anmeldelse kunne bare være én: Den plasserte forfatter og bok ikke bare utenfor «det gode selskap»; den var en klokkeklar oppfordring om å stenge meg ute fra bokstavelig talt en hvilken som helst anstendig sammenheng.

Søbyes omtale i Morgenbladet utstiller et paradoks: En avis som ser på seg selv som målbærer av den rasjonelle samtalens ideal, opptrådte i realiteten som en moraliserende sensurinstans. Anmeldelsen krevde i praksis at rammene for en dannet meningsutveksling, skulle være anmelderens virkelighetsforståelse, og dommen om utestengelse kunne fattes, uten at det er noe faktisk som underbygger den. Den som i dette tilfellet ble ekskommunisert og utstøtt fra den anstendige samtalens fellesskap, var altså jeg og en bok om noe så tilforlatelig, men samtidig sentralt, som Norges utvikling de siste femti årene.

Omtale av fagbøker er jo tradisjonelt en sjanger der idealet om kommunikativ rasjonalitet har stått sterkere enn på mange andre samfunnsområder. Da Morgenbladets anmelder søkte å slå an tonen for hvordan denne historieboken burde oppfattes – Søbye var den første som anmeldte den og det til og med før den var gitt ut – brøt anmeldelsen med grunnleggende regler for en balansert, sannhetssøkende vurdering om en fagboks innhold. Omtalen søkte ikke å gjengi hva boken handlet om eller hva forfatteren selv beskrev som teoretisk og metodisk grep for å kunne skrive fruktbar samtidshistorie. Dette er ikke uvanlig, men det oppsiktsvekkende her var at Søbye avskrev bokens prosjekt ikke bare på et mer ordinært moralsk-politisk grunnlag, men ved å tilskrive den en rasistisk og kultursjåvinistisk grunnholdning. Etter hvert som stadig flere har tatt del i debatten om boken (for en ganske dekkende oversikt, se www.rorg.no) – folk som Jonas Gahr Støre, Torbjørn Røe Isaksen, Bård Vegar Solhjell, Gunnar M. Sørbø, Ola Borten Moe, Torbjørn L. Knutsen, Grete Brochmann, Paul Knutsen, Karsten Alnæs, Andreas C. Halse, Jo Skårderud eller Mimir Kristjánsson – fremstår Søbyes konklusjon om at måten den fortolker Norges historie på representer en sivilisasjonstruende tilnærming og ideologi, som mer og mer outrert og bisarr. Det er reist en rekke innvendinger mot boken som er interessante og som kan og bør diskuteres, men Søbyes bannbulle er bare autoritær.

Et annet underlig faktum ved Søbyes tekst som også må forklares for å forstå polariseringens årsaker og mekanismer, er hvordan han kan beskrive meg som en som fortolker historien som om den er en arena for kamp mellom «naturaliserte», det vil si fastlåste og uforanderlige, kategorier som rase og kultur eller religion. Hvis han kan putte sånne skammens hatter på meg, uten at han har ett eksempel fra min forskning eller fra hva jeg har skrevet eller sagt som bekrefter at de er rettferdige og passende, hvem kan ikke da bli gjenstand for tilsvarende domfellelser?

Søbye må jo, som anmelder av boken, vite at jeg var en av de første i Norge som ble professor i utviklingsstudier, og en av landets første historieprofessorer som ble ansatt i stilling som globalhistoriker. De siste årene har jeg forelest om verdens historie utenfor Europa både når det gjelder gammel og ny tid; fra Sumer- og Indus-sivilisasjonene over Ming-dynastiet i Kina og Tokugawa-Japan, og til kolonialisme og imperialisme, og jeg tror ikke noen av mine studenter vil kjenne meg igjen i Søbyes beskrivelse. Søbye beskrev boken som om den analyserer «innbilte farer» og ser Norges utvikling i et perspektiv hvor «naturalisering av sosiale konflikter» dominerer, samtidig viser han til at mitt forskningsfelt i flere tiår har dreid seg om norske stereotypier og forestillinger om den ikke-europeiske verden. Søbye vet også at jeg har forsket på vannets rolle i verdenshistorien, og at grunnen til at jeg kunne lage tv-serier om verdens historie og fremtid som er blitt vist i svært mange land, nettopp var ved å overskride de «mononasjonalistiske» og ahistoriske kategoriene Søbye vil dytte meg inn i.

Så hvorfor beskrev Morgenbladets anmelder likevel boken og forfatteren på denne – for meg i hvert fall – svært overraskende og ubehagelige måten?

Jeg velger å tro at Søbye faktisk mente hva han skrev. Jeg bruker altså «godtrohetens» fremfor «mistankens hermeneutikk» som tilnærming også her, slik jeg gjør i boken. Det vil si at jeg leser Søbyes anmeldelse som om den faktisk sammenfaller med og sammenfatter hans forståelse av hva boken handler om.

Teksten til Søbye peker tydelig tilbake til en tenkemåte, eller en forståelse av historien og utvikling av kulturelle likheter og forskjeller, som må være så mektig at den for anmelderen helt trumfer virkeligheten, selv en virkelighet han kjenner. Den former hans perspektiv så sterkt at en helt vanlig faglig analyse, tydelig plassert innenfor en humanistisk opplysningstradisjon, kan oppfattes og konstrueres som et innlegg som målbærer farlige ideologiske og moralske ytterpunkter. Søbyes talehandling illustrerer og avslører en intellektuell vane hvor hverken realiteten eller rasjonaliteten setter grenser for utstøtingens og fordømmelsens praksis. En holdning til den offentlige samtalen avspeiles, der de som i egne øyne besitter både den rette moralen og den sanne innsikten i historiens utvikling, mener de er i sin fulle rett når de søker å ekskludere fra debatten argumenter og personer som bryter med deres egen virkelighetsforståelse. Og forsøket på denne irrasjonelle utestengning skjer i rasjonalitetens navn.

Hvis Morgenbladets anmelder hadde lyktes med sin sterke advarsel mot bokens tematikk og analytiske perspektiver, eller han hadde fått gjennomslag for sitt implisitte argument om at bokens måte å rekonstruere norsk offentlighets holdning til islamisme og innvandring på er synonymt med å redusere alle konflikter i verden til en rasemotsetning, ville polariseringen ha blitt absolutt. Basert på en slik oppfatning vil det ikke kunne finnes noe rom for saklig, rasjonell forskning og debatt på disse politikkfeltene. I det øyeblikk man skyver analyser av slike temaer ut i det ytterste ideologiske mørke, blir konsekvensen at man med fanen høyt hevet, det vil si på et grunnlag der man selv representerer moralen og kunnskapen om historiens retning, kan avvise enhver offentlig samtale om temaer man ikke liker. Normale og høyst betimelige diskusjoner utvises fra den ordinære offentlige samtalen, for å bli underkastet eller erobret av ytterfløyenes polariserte begrepsverden.

Søbyes tekst, publisert som avisens bokanmeldelse, er definitivt ikke blant Morgenbladets stolteste øyeblikk: Den gjorde det tydelig hvordan optimismen til Habermas om den rasjonelle samtalens fortsatte mulighet, er en skjør drøm.

Terje Tvedt

Professor ved Institutt for geografi, UiB, og professor II i historie, UiO. Forfatter av en rekke bøker.

Mer fra Essay