Essay

Da He-Man kom til Norge

Mamma var redd for at den neseløse amerikanske helten skulle virke begrensende på fantasien min. Men det var tvert om, skriver Ole-Martin Ihle.

---

Aktuell bok

Ole-Martin Ihle
Da He-Man kom til Norge. En fortelling om å vokse opp på 80-tallet
Kagge Forlag 2018

Denne teksten er et bearbeidet utdrag fra boken.

---

Hør mer om Skeletor og Sky Channel på Morgenbladets podkast:

Hver lørdag våknet jeg på slaget 07.55 med en sitrende følelse som bare kan sammenlignes med den jeg pleide å ha på julaften. Jeg spratt ut av senga og bykset opp trappene i musestille klyv, så ikke mamma skulle våkne, og stilte familiens Panasonic-tv på kanal nummer fem, der Sky Channel befant seg. Dette var en teknisk operasjon som måtte gjøres manuelt på tv-en vår. Ikke fordi tv-er på denne tiden manglet fjernkontroll, men fordi mine foreldre hadde valgt å kjøpe en tv uten.

Fjernkontrollen var ifølge pappa en uting, bevisst designet for å skape «sofagriser» og «tv-slaver», som igjen var et slags første skritt på veien mot «amerikanske tilstander». «Slike fjernstyringsapparater er ikke godt for karakteren», sa han.

«Godt for karakteren» var lakmustesten ethvert nytt fenomen måtte bestå for at pappa skulle gi det sitt bifall, og testen ble utført med lynrask magefølelse. Å fryse, stå grytidlig opp og spise mat som hadde gått ut på datoen, var godt for karakteren. Å sitte apatisk i sofaen og zappe, var det definitivt ikke.

Selv om vi heldigvis hadde fått farge-tv, besto heller ikke den pappas test. Faren med farge-tv var at inntrykkene fra fjernsynet ville bli så sterke og virkelige at det ville være nesten umulig å løsrive seg fra «idiotboksen». Dette ville igjen føre til «sofagriser», «amerikanske tilstander» og så videre. «Synda er komen til jorda, men vi vil ikkje ha ho i fargar», sa kringkastingssjef Einar Førde sarkastisk under farge-tv-debattene på syttitallet. Det var en ganske treffende karakteristikk av pappas teknologiskepsis. Han var for progresjon, men mot fremskritt. For tv (under tvil), men mot fjernkontroll. Og da han flyttet fra Lysejordet, hadde den fjernkontrolløse tv-en blitt igjen etter ham.

For å skru på tv-en måtte jeg derfor trykke på en stor rund knapp nederst i hjørnet av apparatet, som ga fra seg et lite poff, som om noen blåste støvet av maskineriet der inne. Det tok noen sekunder før bildet gradvis kom til syne. Deretter måtte jeg åpne et lite lokk øverst til høyre, hvor kanalknappene befant seg, fra nummer 1 til 10, som var mange flere knapper enn man egentlig trengte.

Frem til nylig hadde de fleste kanalene stått tomme. Men den nye høyreregjeringen, med landets første kulturminister, Lars Roar Langslet, i spissen, var i ferd med å gi slipp på NRKs absolutte enevelde som kringkastere. Allerede i 1981 hadde de i praksis opphevet kringkastingsmonopolet, ved å dele ut konsesjoner til nærradioer og lokal-tv. Dessuten ga de kabelselskap lov til å videreformidle sendinger fra engelske Satellite Television.

Det var dette som var selve syndefallet i mamma og pappas øyne. Kringkastingsmonopolet hadde vært en slags garantist for det norske folks moralske oppdragelse. Man kunne liksom stole på at NRK tok de nødvendige risikovurderinger før noe ble vist, og beskyttet folket mot fordummende underholdning. Men nå skulle altså hvem som helst få lov til å lage tv. Og nordmenn ble fritt vilt for utenlandske kanaler som britiske Sky Channel, som appellerte til menneskehetens absolutt laveste instinkter.

Mamma ga seg likevel ikke uten kamp. Siden vi bodde i Obos-borettslag, var vi underlagt et felles tv-tilbud som kunne påvirkes gjennom demokratiske prosesser, og hun og venninnegjengen gikk fra dør til dør for å samle stemmer mot Janco kabel-tv. «Tenk på barna?» sa de. «Vil du at de skal bli tv-slaver?»

De vant det første slaget, og tv-pakken ble kun utvidet med SVT1 og SVT2. Men de tapte krigen. I 1985 fikk Lysejordet kabel-tv og Sky Channel. Jeg var åtte år. Og barndommen min ble aldri den samme igjen.

Det var ingenting i min tv-erfaring som kunne forberede meg på det som møtte meg på Sky Channel. Absolutt alt var annerledes enn på NRK. I sterk kontrast til den dempede tonen som preget statskanalen, virket det alltid som om det var et eller annet de feiret der. Programlederne skrålte og lo, og var fulle av poengløse påfunn og ablegøyer. Og programprofilen var spekket med eventyrlig upedagogisk moro: Amerikanske tegneserier, musikkvideoer, og serier som Airwolf, A-Team og Alf. Programmer NRK ikke ville tatt i med grytevotter. Dessuten sendte de på dagtid, så når jeg kom hjem fra skolen var det ikke bare et prøvebilde på tv-en lenger. Det var et første glimt av verden bortenfor.

Det første som slo en med Sky, var likevel fargene. Fargepaletten på NRK befant seg liksom i spennet mellom grått, brunt og mosegrønt. Funksjonen til disse fargene var å fortelle seeren at farger ikke var viktige. De skulle ikke stå i veien for innholdet. Men sånn var det ikke på Sky. Den glorete datagrafikken, rekvisittene og programlederne lyste opp, i skarpe farger jeg aldri hadde sett før, og som aldri hadde vært vist på NRK: sjokkrosa, cyan-blå, pastell, neon og glinsende lakk. Mot NRKs gråmelerte hverdag, og for et barn som vokste opp i et hjem som interiørmessig var til forveksling likt et NRK-studio, var det sukkertøy for øyet. Jeg var fullstendig uvaksinert, og som den lille jenta i Poltergeist ble jeg dratt mot lyset fra skjermen.

Det aller beste på Sky var Fun Factory, et fire timers tegneseriemaraton som gikk fra klokken 08.00 til 12.00 hver lørdag, og i reprise på søndag. Ifølge en gallup som jevnlig ble gjennomført i klassen min, var det universets beste tv-program. Selv om det skal sies at mye på Fun Factory var skrekkelig kjedelig.

Som gutt måtte man lide seg gjennom serier som Lady Lovely Locks (om en jente med regnbuehår som bodde i en magisk rosa verden med flyvende kaniner), Care Bears (små pastellfargede teddybjørner som passet på et caring-meter, og levde på skyer forbundet med regnbueveier), og My Little Pony – der flyvende pastellfargede ponnier bodde i et rosa slott og brukte regnbuene som sklier. Det var i det hele tatt mye regnbuer i disse seriene, alle kunne fly, og alt var pastellfarget.

Innimellom kom det heldigvis mer guttevennlig action, som Inspector Gadget, Transformers, Thundercats, M.A.S.K., Teenage Mutant Ninja Turtles og He-Man and the Masters of the Universe.

Dessverre kom det ikke på tale å få se hele Fun Factory. Fire timer foran tv-en var uhørt mye den gangen, selv for foreldre som var langt mer ettergivende enn mine. Man ble visst firkantet i øynene. Men etter å ha diskutert det nøye med venninnene sine, gikk mamma med på å la meg få se to timer hver helg, og jeg skulle selv få velge om jeg ville se programmets første eller siste halvdel. Jeg valgte den første. Siden det begynte så tidlig ga det et håp om at mamma forsov seg, og at jeg på den måten kunne få se mer enn mine tillatte to timer.

Dessuten gikk He-Man i første halvdel.

I 1985 var He-Man and the Masters of the Universe den store snakkisen i skolegården. Handlingen dreide seg rundt He-Man, en blond muskelbunt med pelstanga og uggs, som kjempet mot erkefienden Skeletor, et skjelett i blå kutte, og hans onde hyrde. Denne episke konflikten utspilte seg på planeten Eternia, en slags futuristisk middelalder-planet, der oppfinnelser som laserpistoler, teleportører og romskip merkelig nok ikke hadde overflødiggjort sverd, skjold og ridedyr. Den appellerte sånn sett til alle interessene mine.

Mamma kunne ikke fordra He-Man. Og hun var ikke alene. Det gikk knapt en uke uten at avisene skrev noe negativt om seriene på Fun Factory. «Sky-seriene om He-Man og Transformers formidler aggressivitet og et negativt menneskesyn», sa barneombudet. Spesialpedagogen Trond Waage mente He-Man og Barbie hadde «satt likestillingen mellom kjønnene flere skritt tilbake». Ikke at jeg fikk med meg det som ble skrevet i avisene den gangen, men jeg hørte stadig ekkoer fra disse debattene ved middagsbordet.

Mamma kunne ikke fordra He-Man. Og hun var ikke alene. Det gikk knapt en uke uten at avisene skrev noe negativt om seriene på Fun Factory.

Av en eller annen grunn var det likevel seriens kunstneriske mangler mamma var mest opptatt av. Særlig hang hun seg opp i at karakterene var tegnet uten ordentlig nese eller munn, bare med enkle streker som markører. «De mangler jo neser!» bemerket hun hver gang hun passerte sofaen der jeg satt i pysjen og så på.

Det var også noe med det amerikanske helteutseendet til disse figurene hun ikke kunne utstå: Det selvsikre smilet, det blonde håret, perleraden, og det enorme kjevepartiet som de alltid var tegnet med, gjerne med en dyp kløft i haken. For ikke å snakke om alle musklene, og den litt autoritære tonen de hadde. «I have the power!» sa He-Man hele tiden. Det var noe fascistoid over det.

Mot denne neseløse og autoritære helten, holdt mamma frem de minimalistiske seriene fra Øst-Europa som gikk på Barne-TV. I motsetning til tegneseriene på Fun Factory, var det bare figurene som beveget seg i disse seriene, mens bakgrunnen sto bom stille. I mine øyne fikk det dem til å virke mye mer primitive. Men det spilte ingen rolle for mamma. «Den tsjekkiske streken har personlighet», argumenterte hun. «De er ikke masseproduserte som He-Man».

Selv om jeg ikke så det den gangen, må jeg gi henne litt rett. Ikke bare var serien elendig tegnet, selv etter datidens standard. Når jeg ser He-Man i dag, slår den meg også som uvirkelig stillestående. Karakterene står for det meste rett opp og ned og prater med hverandre. Og det er påfallende lite action. I løpet av 130 episoder dreper ikke He-Man én eneste person. Han slår ikke engang til noen. Stort sett nøyer han seg med å hive skurkene i en haug. Episodene slutter attpåtil med en liten moralpreken, der He-Man vender seg mot kameraet og sier ting som: «I dag lærte vi om hvor verdifullt det er å prøve.» Eller: «I dag lærte dere at våghalser ikke alltid er de tøffeste.» He-Man fremstår egentlig som verdens kjedeligste superhelt. Snusfornuftig, moraliserende og skånsom.

He-Man fremstår egentlig som verdens kjedeligste superhelt. Snusfornuftig, moraliserende og skånsom.

Når serien likevel ble så populær, handlet det nok om at vi ikke akkurat var bortskjemt på underholdningsfronten fra før av. I Muldvarpen og Janosch på NRK, beveget skjelvne strekfigurer i matte farger seg over skjermen, til en stemme som snakket på poetisk nynorsk. Sånn her kunne det låte: «Alltid når du er borte er eg så einsam», sa den vesle tigeren til den vesle bjørnen. «Kan du ikkje skrive eit brev eg kan glede meg til medan du er borte?» «Det kan eg godt, sa den vesle bjørnen og tok med blekk og ei kanarifuglfjør, for dei er så gode å skrive med.» Resten av episoden handlet om brevskriving.

Det sto så dårlig til at høytlesing var vanlig barne-tv. Hvis du var barn i 1982, hadde du ikke noe annet valg enn å benke deg foran tv-en og se Finn Carling lese boken med den fengende tittelen I et rom i et hus i en have. Siden han var hardt rammet av cerebral parese, brukte han ti minutter bare på å sette seg ned bak pulten sin og ta på seg brillene, og handlingen i boken gikk ikke mye fortere. Det ble heller ikke vist et eneste bilde mens han leste. Jeg tror den pedagogiske tanken var at barn skulle lære å produsere indre bilder, selv når de så på tv.

Eternia føltes dermed flere lysår unna Marienlyst og Barne-TV. Det var et første møte med en fremmed og lovløs populærkultur. Dessuten var det ikke tv-serien som var det viktigste med He-Man.

Det var actionfigurene som var poenget. I kamp mot Kenners Star Wars-figurer, hadde leketøysprodusenten Matell laget en serie actionfigurer som så ut som om de kunne knekke Luke Skywalker i to. Tv-serien var bare et middel for å selge figurene, og det var ingenting i hele verden barn på min alder ønsket seg mer.

Av grunner som for meg fremsto som komplett idiotiske, nektet imidlertid mamma å kjøpe

He-Man

-figurer. «Disse lekene er ikke bra for fantasien», sa mamma, og la ansiktet i alvorlige folder.

Det hun i utgangspunktet fryktet med alle nye amerikanske leker, var at de skulle ødelegge det hun kalte «den frie barneleken», ved å tvinge leken inn i et allerede oppdiktet univers, der ingenting lenger var overlatt til fantasien. Men i virkeligheten var det motsatte tilfelle. På et vanlig gutterom levde ikke actionfigurer i separate univers, men i en kaotisk og overlappende fantasiverden der roller og allianser skiftet konstant. He-Man sloss med G.I. Joe, Luke Skywalker og Optimus Prime kjempet mot Darth Vader og Decepticons, og hadde man en lillesøster, kunne Skeletor fort finne på å kidnappe Barbie, og ri av gårde med henne på My Little Pony. Da jeg endelig fikk mast meg til He-Man-figurer, jeg også, trengte han ikke engang være He-Man. Han kunne like gjerne være Einar Tambarskjelve, mens Skeletor var Ridder Cato. Det spilte ingen rolle.

«Hva brast så høyt?» spurte min Skeletor He-Man. «Norge av din hånd, herre konge», svarte He-Man.

Ole-Martin Ihle er journalist og forfatter. Laget NRK-serien Født sånn eller blitt sånn sammen med Harald Eia og medforfatter av boken med samme tittel (Gyldendal, 2010). 

Mer fra Essay