Militærøvelsen Trident Juncture er viktig, ikke bare fordi den styrker Natos forsvarsevne og sender et signal til Russland, men særlig fordi praktisk-operativt samarbeid er det beste bolverket mot svekket alliansesolidaritet.
Norge har nettopp vært vertsland for en stor Nato-øvelse: Trident Juncture. En gevinst ved øvelsen har vært å få testet evnen til å gjennomføre en stor artikkel 5-operasjon i lys av endrede trusselvurderinger. For at Natos strategiske motstandere, fortrinnsvis Russland, skal vurdere det som fåfengt å utfordre enkeltmedlemmer, må alliansen som helhet synliggjøre at relevante kapasiteter står til rådighet, at kapasitetene kan forflyttes hurtig og at medlemslandene er i stand til å ta imot støtte og forsterkninger. Tanken bak øvelsen er at demonstrert evne av dette slaget virker avskrekkende.
Avskrekking handler om å påvirke motpartens nyttekalkyler, og det er grunn til å tro at Trident Juncture, til tross for den norske fregattulykken, har fungert etter hensikten. Nato øver ikke for å bli mester, men for å signalisere for omverdenen hva man mestrer. At ingen stater eller allianser av stater kan skilte med tilsvarende mestring, påvirker utvilsomt russiske nyttekalkyler.
Samtidig er det først når Natos militære evner kobles med troverdig solidaritet, at avskrekkingseffekten skyter i været. Sammenlignet med militære evner er solidaritetskomponenten vanskeligere å måle. Alle Nato-land vet, selv om det sjelden tematiseres, at løfter i fredstid om militær assistanse kan være tomme dagen det smeller. Forestillingen om at Natos artikkel 5 gir medlemmene en sikkerhetsgaranti, er derfor diskutabel. Det må treffes en politisk beslutning og gis en ordre, før militær bistand effektueres gjennom etablerte kommandostrukturer. Grunnlaget for å tvile på om allierte holder ord, vil variere med skiftende omstendigheter, men inngår alltid blant bekymringene som forsvarsplanleggere i allierte småstater forholder seg til.
At bekymringen er reell, er hevet over tvil. I de interne diskusjonene i USA forut for undertegnelsen av Atlanterhavspakten og etableringen av Nato i 1949 skrev kommende CIA-direktør Walter Bedell Smith i et gradert notat: «Jeg vet at militærallianser er bortimot verdiløse … likevel tilskriver europeerne en papirbit der vi lover dem støtte langt større betydning enn vi noensinne har gjort».
Samtidig må bekymringen ikke overdrives. Papirbiten Smith refererer til, er snart 70 år gammel og har vist seg alt annet enn verdiløs. Den har vært bestemmende for USAs forsvarsprioriteringer, og politikkutformingen har vært forenende på en måte som har redusert europeisk tvil. En særegenhet ved Nato har nettopp vært at tvilen, selv i alliansens mange kriser, aldri har overmannet troen på solidaritet.
En særegenhet ved Nato har nettopp vært at tvilen, selv i alliansens mange kriser, aldri har overmannet troen på solidaritet.
I den gjeldende langtidsplan for det norske forsvaret beskrives Nato som «bærebjelken i norsk sikkerhetspolitikk», og våre forsvarsplaner og styrkebidragsmål utformes for tiden i tett samspill med Nato. Det er ingen dristig spådom at identiske formuleringer vil finne veien inn i den nye langtidsplanen som nå skal skrives. Alternative «bærebjelker» diskuteres sjelden, hvis overhode. Årsaken er at Atlanterhavspakten betraktes som noe langt mer enn en «papirbit».
Derfor er det den tiltagende usikkerheten omkring USAs Nato-forpliktelser foruroligende. Nettopp denne usikkerheten var bakteppe da det amerikanske Senatet 5. september i år gjennomførte en bred høring om verdien av Nato for USA. Ekspertene som var invitert til høringen, har alle i en årrekke vært lojale Nato-sympatisører, og deres konklusjoner var, ikke overraskende, at Nato er et ubetinget aktivum for USA.
Det mest iøynefallende ved vitnemålene var likevel bekymringen som ble lagt for dagen. Gjennomgangstema var hvor ødeleggende de politiske og diplomatiske signalene fra Washington har vært under Donald Trumps ledelse, og at hans diplomati har undergravet alliansesamholdet. For enhver stat som betrakter Nato som «bærebjelken» i sin sikkerhetspolitikk, burde høringen ansporet øyeblikkelig strategisk nytenkning.
Trump har, langt tydeligere enn sine forgjengere, utrykt utilfredshet med USAs allianseforpliktelser i Europa. Da Fox-News ankeret, Tucker Carlson, nylig spurte Trump hvorfor hans barn skulle sendes i krigen for Makedonia (Natos nyeste medlem), svarte Trump at han har stilt seg nøyaktig det samme spørsmålet. Slike utspill uroer europeiske hovedsteder nettopp fordi de sår tvil ved hvor dypt den amerikanske Nato-solidariteten stikker.
Forut for sommerens Nato-toppmøte skal flere i Trump-administrasjon ha holdt pusten av frykt for at presidenten, uten forvarsel, ville føye Atlanterhavspakten til listen av internasjonale avtaler han trekker USA fra. Selv om det ble med skrekken, har Trump vekket til live holdningen som Bedell Smith tilkjennega i 1949. Tydeligst har dette kommet til uttrykk gjennom kravet om at hvert Nato-medlem skal bruke i hvert fall 2 prosent av BNP på forsvar. Gitt Trumps tilbøyelighet til å bilateralisere USAs relasjoner med omverdenen, er det ikke utenkelig at Trump bruker denne enkle målestokken for etableringen av et uformelt A- og B-lag i Nato. Ettersom det ikke er noen utsikter til at Norge vil nå dette målet, vil en plass på B-laget av gratispassasjer være en strategisk akilleshæl for oss.
Trumps Nato-misbilligelse må også tolkes i lys av hans populisme. Over tid har det funnet sted en holdningsendring til USAs internasjonale forpliktelser i den amerikanske opinionen. Flere enn tidligere mener at USAs globale lederrolle og fotavtrykk i verden ikke svarer seg. Tanken om at USA har en særegen forpliktelse til å opprettholde globale kollektive goder, og derigjennom representere en ordensskapende kraft i internasjonal politikk, har redusert oppslutning. I en undersøkelse fra PEW i 2017 sa bare en tredjedel av de spurte seg enige i at USA skulle hjelpe andre land med sine problemer. Allerede under Barack Obama dukket innadvendte slagord som «nation building at home» og «leading from behind» opp. Trumps «Making America Great Again» er fortsettelsen av samme isolasjonistiske trend. Gjennomslaget til slike holdninger tilsier at prioriteringen av europeisk sikkerhet og europeiske institusjoner ikke kan tas for gitt.
Over tid har det funnet sted en holdningsendring til USAs internasjonale forpliktelser i den amerikanske opinionen.
I tillegg har utviklingen i Asia medført at regionen i økende grad påvirker USAs forsvarsplanlegging. Kinas kolossale økonomiske vekst de siste 35 årene og den ledsagende militære moderniseringen har nå nådd et nivå som gjør at USA innser at den regionale maktbalansen står på spill. Å bli utfordret av en regional stormakt er både uvant og uakseptabelt i amerikanske øyne, og USA er villig til å strekke seg langt for å opprettholde sin dominerende posisjon i regionen. Gitt USAs begrensede ressurser er det krevende.
En måte å frigjøre ressurser, er å nedskalere nærvær i andre verdensregioner. Europa er, i noens øyne, en åpenbar kandidat både fordi regionen er relativt stabil og fordi europeiske Nato-allierte på papiret er i stand til håndtere sikkerhetsutfordringene i egen region, også fra Russland. Av denne grunn har flere sikkerhetspolitiske eksperter i USA, som Berry Posen og Andrew Bacevich, i lang tid argumentert for at USA bør skalere ned Nato-samarbeidet – ikke for å late Europa i stikken, men fordi den globale maktfordelingen tilsier at det er en fornuftig prioritering.
Summen av Trumps diplomati, den amerikanske opinionens ønske om å nedtone USAs globale forpliktelser og fremveksten av prekære sikkerhetspolitiske utfordringer i Asia er i utgangspunktet dårlig nytt for Nato. Ettersom USA har en nøkkelfunksjon i Natos avskrekkingsstrategi, er indikasjoner på militær nedprioritering og reduserte solidaritet strategisk beklemmende nettopp fordi det kan påvirke russiske nyttekalkyler. Azita Raji skrev nylig på nettstedet War on the Rocks: «Ingen øvelse kan kompensere for tillitstapet [Trump har forårsaket]». Det er treffende skrevet, men villedende tenkt.
For selv et betydelig tillitstap vil ikke rokke ved den pluralismen av sikkerhetspolitiske hensyn og interesser som USA til enhver tid forholder seg til uavhengig av president. Den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa, i særdeleshet hvordan den russiske atomvåpenflåten opererer, vil bestandig være et prioritert anliggende for USA. Det er denne pluralismen av hensyn og interesser som forklarer at de praktiske sidene ved det sikkerhetspolitiske samarbeidet over Atlanterhavet har blomstret de seneste årene, til tross for Trumps deklaratoriske ringeakt.
Etter at Russland tok kontroll over deler av Georgia i 2008, og ikke minst etter annekteringen av Krim og påfølgende lavintensitetskrig i Ukraina i 2014, har USA intensivert den militære satsingen i Europa, først under Obama, dernest under Trump. Den gjennomførte øvelsen i Norge er ett ledd i Natos ambisjon om å øve og trene mer. Bare i Norge har en rekke tiltak blitt iverksatt knyttet til forbedret infrastruktur (blant annet på Rygge), forsterket nærvær (750 marinekorpssoldater på rotasjon) og økt kapasitetssamarbeid (F35, P8, Marjata).
Det er dessuten vedtatt å styrke Natos hurtige reaksjonsstyrker og å gjøre dem mer robuste. Av betydning for europeisk sikkerhet er også planene om å etablere en fellesoperativ Nato-kommando i Norfolk og USAs parallelle beslutning om å reetablere den såkalte andre flåte med et særlig ansvar for Nord-Atlanteren. Alt dette intensiverer det praktiske, operative samarbeid over Atlanterhavet.
Det viktigste enkeltelementet i USAs økte engasjement i vår del av verden, er det såkalte «European Deterrence Initiative». Betydelige summer er øremerket for modernisering av baser, forhåndslagring, øving og trening. Det gjør det mulig å øke nærværet og sette inn styrker raskt. Nærværet utgjør ingen vesentlig forskjell i kampkraft isolert sett, men styrker sannsynligheten for at USA involveres hvis en konflikt skulle oppstå. Referansepunktet for denne «snubletråds-politikken» skriver seg fra den kalde krigen: Bare 7000 amerikanske soldater befant seg i Berlin på 1950-tallet, men de holdt likevel hele den Røde Arme i sjakk fordi Sovjetunionen visste at hvis disse styrkene døde i strid, ville det ikke være noen vei utenomen en storkonflikt som ingen ville tjene på. Det amerikanske marinekorpsets engasjement i Norge, som har mye materiell lagret i Trøndelag, utgjør en betydelig kraft og samtidig en snubletråd. Det samme er amerikanernes økte nærvær i Baltikum og Polen.
Skulle amerikanske liv i Europa plutselig stå i fare, vil Trumps fløyte brått få en annen lyd, opinionen vil kreve at nasjonen kommer dem til unnsetning og utfordringene i Asia, om aldri så store, vil for en periode legges på is: Solidaritet teller, interesser avgjør. Implikasjonen er enkel: Så lenge det praktisk-operative forsvarssamarbeidet i Nato vedvarer, er Europas sikkerhet langt mindre sårbart for fluktuasjoner i amerikansk solidaritet. Det er i lys av dette poenget, at Trident Juncture er viktig.