Det er så stille i Rwanda. Kryssende over grensen fra Goma i Den demokratiske republikken Kongo (DRC), eller gjennom grenseposten Gatuna fra Uganda, er dette den store forskjellen. Stillheten. Varsomheten. Noe nesten nordeuropeisk over lynnet. I alle fall det vi møter og det vi ser. Her er folk reserverte og lar besøkende være i fred. Ingen pågåenhet. Ingen som aktivt prøver å selge deg noe. Ingen som spør hvor du er fra eller hvem du er. En muzungu fra Skandinavia føler seg lett hjemme i Rwanda. Landet med det voldsomme folkemordet over hundre dager i 1994 må være et annet sted.
---
Folkemordet i Rwanda
Ble utløst 6. april 1994, da et fly utlånt av Frankrike, ble skutt ned over flyplassen i hovedstaden Kigali. I flyet satt Rwandas president Juvénal Habyarimana og Burundis president Cyprien Ntaryamira. Det er aldri klarlagt hvem som sto bak attentatet, tross flere granskninger og rettssaker i flere land.
Habyarimana var hutu. Dagen etter startet folkemordet, som i hovedsak ble utført av hutuer mot landets tutsi-befolkning og moderate hutuer.
Allerede i månedene før hadde lederen for FNs fredsbevarende styrker i Rwanda, advart mot et mulig planlagt folkemord.
Folkemordet pågikk frem til 17. juli 1994.
Paul Kagame, leder for opprørsgruppen Front patriotique rwandais (FPR), ble Rwandas nye leder etter folkemordet. Han er fortsatt landets president.
---
Språket, fullt av vokaler, minner meg om italiensk. Her tar man forsiktig sats og lander som oftest på en vokal. Vi kjører gjennom området jeg synes er det aller vakreste, Kabuga. Dalførene ved Kabuga er som Toscana. Mildt frodig, bølgende. Landskapet ser ut til å være formet av kunstnerhender. Jordene med papaya, bananer, poteter, mais og bønner er stedvis omkranset av akasietrær med store klaser av gule blomster. Dette er som Rwandas infrastruktur for øvrig, alt ser ut til å være planmessig gjennomført. Dalbunnen med sine åkermosaikker er ordnet etter et klart og oversiktlig mønster. Her er symmetri og orden. Ingen ting virker tilfeldig. Dessuten har Kabuga og Rwanda nok vann. Dette er det grøderike Afrika. Tørke og nød tilhører andre steder.
Vi stopper og kjøper en kilo avocado. De er nettopp høstet. Vi får med en klase dessertbananer, ett av de åtte slagene som dyrkes rundt Kabuga, som bonus. Og kjører videre til hovedstaden Kigali. Gjennom forstedene Kisimenti, Nyabugogo, Kagarama, Kimisagara og Kibagabaga. Der skal vi bo.
Kigali motsetter seg alt man tror om Afrika. Forretningsdistriktet med sine skinnede høyhus, elegante hoteller og velordnede parker er som om vi plutselig var i Europa. Bare med den forskjellen at her er alle gatene og parkene helt rene. Ikke noe søppel. Plastposer ble forbudt allerede i 2008. Et ivrig ryddekorps er synlig til stede og sørger for at alt holdes i hevd.
Tolken min, Mugisha, påstår at presidenten selv, Paul Kagame, alltid følger med når han blir kjørt fra presidentboligen til regjeringskvartalet. Er det tegn til den minste forsøpling blir ryddekorpset alarmert. Det skal visstnok skje veldig sjelden. Det ytre er på stell i Kigali. Slik det er i Singapore eller Sveits.
I årevis har jeg unngått Rwanda. Selv om jeg ofte har vært i nabolaget. Med familie både i Kenya, Tanzania og Uganda har veien hit vært kort. Men det ble aldri til at vi dro til Rwanda. Til det husket jeg altfor godt reportasjene fra våren 1994. Kaotiske bilder av panikkslagne mennesker flyktende over grensen til nabolandene. Plutselige scener av lemlestede døde strødd utover jordene. Hodeløse lik. Machetene som hogde seg gjennom menneskemengder i nitti dager. Og tok livet av nesten én million mennesker.
Rwanda måtte være helvetes niende sirkel. Landet ble bildet på sivilisasjonens sammenbrudd. Det endelige beviset på at medmenneskelighet er et tynt ferniss vi kan hygge oss med så lenge pengestrøm og pensjonspoeng er i orden. Rwanda satte et tydelig punktum for sentimentale funderinger om menneskets godhet. Journalister og hjelpearbeidere kom nærmest målløse tilbake. Dette overgikk alt de tidligere hadde sett. Selv garvede krigskorrespondenter lette etter ord.
Enkelt fortalt var dette hutuenes endelige hevn over tutsiene. En regjering med ekstreme hutunasjonalister orkestrerte folkemordet. Årtier med politisk kamp munnet ut i de mest brutale myrderiene verden hadde sett siden 1945. Hutuene var og er i absolutt flertall i Rwanda, med 85 prosent av innbyggerne. Tyske koloniherrer, og deretter belgierne, innførte i sin tid en ordning med ID-kort der folk ble identifiserte som hutu eller tutsi. Før identitetskortenes tid var sosial mobilitet ganske vanlig. Den klassiske, etniske fortellingen om folket ble da at mindretallet, tutsiene, normalt er høye og slanke og litt lysere i huden enn hutuene. Tutsiene kan minne om folk fra Etiopia eller Somalia. Hutuene ble av belgierne beskrevet som de mindre, mørkere og staute jordarbeiderne.
Kolonimakten gjorde sitt beste for at dette ble fortellingen om innbyggerne i Rwanda. Den høye, elegante og sofistikerte tutsi versus den mindre, mørkere og mer bondske hutu. Dette er både riktig og galt. For konflikten har aller mest vært en kamp mellom sosiale klasser. Ikke om man var fysisk høy eller lav. Inngifte over flere hundre år har dessuten utslettet mange av de ytre forskjellene. Ikke helt, men nesten.
Konfliktforsker Evelin Lindner skriver om ydmykelsens psykologi. På sine forskningsreiser i Burundi og Rwanda på nittitallet så hun et mønster hun kjente igjen fra sin tyske bakgrunn. Først en langvarig ydmykelse fra dem som regner seg bedre enn, eller definerer seg selv som seierherrer over en folkegruppe eller nasjon. Er ydmykelsen systematisk og blir bedrevet over generasjoner er den en farlig tennsats for konflikter og krig. Både i Rwanda og Burundi gjorde belgierne det som europeerne ofte gjorde i Afrika, de satte folkegrupper opp mot hverandre. Belgierne favoriserte tutsiene. Gjorde dem til samarbeidspartnere for kolonimakten og sørget for at mange tutsier fikk utdanningsmuligheter i Europa.
I 1959 skjer det første, store hutuopprøret og flere tusen tutsier blir drept. Da kolonimakten trekker seg tilbake i 1962 blir det en ny, stor utrenskning. Frem til 1994 er dette et gjentagende mønster. Årelang ydmykelse skal hevnes. Makt og politiske posisjoner skal befestes.
Landet med de tusen åsene, milles collines, er det poetiske navnet på det Rwanda som selges turistene. Hotel Milles Collines er fortsatt en av byens beste og mest berømte. Hotel Rwanda ble det døpt i filmen med samme navn. I dag er gjestene velbeslåtte afrikanere og folk fra Vesten med et opphold i Kigali før de skal ta turen til Virunga-fjellene og se de siste gjenlevende fjellgorillaene.
I den velpleide hagen nedenfor hotellet er det dempede samtaler ved pool-baren. Ingen forstyrrende musikk, bare den beroligende lyden av sirkulerende vann i svømmebassenget. Hotel Rwanda er helteportrettet av direktøren, hutuen Paul Rusesabagina, som bestemt nektet å gi slipp på over tusen forfulgte, mest tutsier, som tok tilflukt i hotellet under folkemordet. De ble alle reddet. Men dette er Hollywood, sier folk. Monsieur Paul var ikke så rettlinjet rettferdig som filmen gir inntrykk av. Han skal ha spilt kortene sine godt. Noen av dem skal ha gitt ham gode inntekter fra nettopp dem som regisserte folkemordet. Rusesabagina selv sier at dette er onde rykter satt ut av misunnelige sjeler. De etterpåkloke, de som aldri løftet en finger for å hjelpe de dødsdømte. Han var med på å redde over tusen mennesker. Det er udiskutabelt.
Men historien om folkemordet får stadig nye kapitler. Som i krig og konflikter flest er det langt mellom heltene. Da er det kortere avstand til alle dem som drepte. Åtte hundre tusen ble anklaget for å ta tatt del i folkemordet. Ikke alle var bødler. Noen var tilretteleggere for udåden, noen hadde brent ned hus og eiendommer, og noen hadde stjålet det de fant av verdisaker fra de drepte. Det ordinære rettsapparatet var sprengt, så de tradisjonelle gacaca-domstolene ble tatt i bruk.
Dommene fra gacaca førte nødvendigvis ikke til fengsel, men denne rettergangen ble en metode for å få overgriperne til å tilstå. Til å måtte se etterkommerne av ofrene i øynene. Til å be om unnskyldning og tilgivelse. Selv om titusener ble fengslet, så er mange tusen av dem allerede frigitt og har flyttet tilbake til sine gamle nabolag.
Fem minutter unna Hotel Milles Collines ligger nonneklosteret The Bernardine Sisters, en gren av cistercienserordenen. Vi blir servert te og hjemmebakst av nonnen Marie Josée Maliboli. Hun er midt i femtiårene, velpleiet og med et avvæpnende smil, er hun som mange andre vi har møtt i Rwanda, gjestfri og hyggelig, men alltid på vakt. Maliboli mistet omtrent hele familien i folkemordet. Hun er glad for å ha moren tilbake. Alt av eiendom tilhørende storfamilien ble plyndret og brent ned. Fortiden hennes har ingen fysiske bevis. Knapt et bilde. En hel familiehistorie er bare et minne.
Marie Josée Maliboli har hørt vitnemål fra mange av morderne. Noen innrømmet til og med at de drepte tutsier med glede. Hver dag med nye drap ble beskrevet som en nytelse, en rus. Likevel, hun mistet aldri troen. Og vil heller ikke spekulere. Hverken i politiske eller teologiske termer. Bare én ting er hun helt sikker på: Det onde finnes. Overalt. Skyggene er der. I alle hjerter. Men vi kan velge. Søster Marie Josée valgte å opprette et hjem i utkanten av Kigali. Et sted der familieløse barn med både hutu- og tutsibakgrunn fikk vokse opp. Nå driver hun forebyggende arbeid og assistanse til ungdommer med hiv.
Minneuken, Kwibuka, finner sted hvert år i april. Mange av dem som vitnet mot folkemorderne er ekstra påpasselige i denne perioden. Gjennom årene er flere blitt angrepet, noen drept, nettopp i dagene før selve markeringen.
Vi bestemmer oss for en søndagstur tilbake til det vakre landskapet ved Kabuga. I byen er det sperringer i et markedsområde vi tidligere har besøkt. En arbeider holder oss tilbake. Han forteller at det er funnet nye massegraver. Rett under hus og bygninger i det fredelige Kabuga har de i løpet av seks måneder gravd frem seksti tusen døde! Klesfillene dandert på noen snorer i nærheten er de siste minnene over levd liv.
Vi reiser få kilometer opp i det vakre dalføret ved Kabuga, jeg og min selvsikre og velutdannede tolk Mugisha, en tutsi på to meter (selv om hutu og tutsi offisielt ikke eksisterer i dagens Rwanda). I en liten, heller fattig landsby stopper vi for å kjøpe vann. Gående gjennom landsbyen reagerer tolken på alle blikkene. Han undres over alle dem som bare sitter utenfor husene og ser. Observerer. Bortsett fra en gjeng med nysgjerrige unger holder de voksne seg borte. De er tause. Massegravene i Kabuga rykker plutselig hele folkemordshistorien ubehagelig nær. Tausheten fra de voksne i landsbyen gjør det ikke noe bedre. Spørrende ser Mugisha seg rundt og blir raskt stoppet av en eldre mann før han får stilt et eneste spørsmål.
Det er mye dere aldri vil forstå , sier mannen, går inn i huset og lukker døren. Ungene danner en ring rundt oss og peker på tolken Mugisha. Han er den høyeste mannen de har sett.
På veien tilbake til Kigali lytter vi til en podkast om forarbeidet til minneuken Kwibuka. Psykologen, doktor Yvonne Kaitenshonga, sier at dette er en nasjon av traumatiserte mennesker. Den nasjonale enheten, befalingen om samarbeid og forsoning, var et politisk grep. Det har med suksess bragt Rwanda ut av kaos til å bli det mest løfterike landet i Øst-Afrika. I alle fall hva økonomisk utvikling angår. Men traumene kan ikke avvikles gjennom et politisk vedtak. Minst to generasjoner, sier psykologen. Det er tiden det vil ta før befolkningen er i balanse. Men det krever et stort og bevisst arbeid. Dessverre har landet kritisk mangel på terapeuter.
I Kigali er det mange væpnede vakter. I alle bydeler. De holder en dempet og ikke-aggressiv stil. Takket være vaktene kan kvinner vandre trygt gatelangs alene hjem på kveldstid, selv i hovedstaden. Vi kjører inn i den elegante bydelen Kiyovu. Der bor president Kagame. Her finnes byens beste hoteller. Og restaurant Heaven. Vi blir servert et av de mest utsøkte måltidene jeg noen gang har inntatt. Åtte små smykker av noen gourmetretter med fint avstemt drikke til hver av rettene. Stolene er behagelige. Bordet minimalistisk vakkert pyntet. Utsikten er upåklagelig. Kelnerne vennlig smilende og tjenestevillige. Alt er så normalt at det ikke er til å holde ut.
Øystein Rakkenes er forfatter, journalist og filmskaper. Han har de siste to årene hatt flere lengre opphold i Rwanda.