Juli 1989 i Praha begynte med 90-årsdagen til kardinal František Tomášek. Over fem tusen troende samlet seg i St. Vitus-katedralen, som irriterende nok for regimet befinner seg midt i maktens sentrum oppe på Praha-borgen, der også presidenten holder til. Tomášek mottok personlige gratulasjoner fra både dissidenten og forfatteren Václav Havel og den reformvennlige tidligere generalsekretæren Alexander Dubček, mannen som våren 1968 forsøkte å innføre sosialisme med et menneskelig ansikt i Tsjekkoslovakia, bare for å bli invadert av sine egne allierte samme høst og avsatt neste år.
---
Serie: 1989
I år er det tretti år siden 1989. Årets ikoniske øyeblikk er Berlinmurens fall den 9. november, men diktaturene falt også i Bulgaria, Polen, Romania, Tsjekkoslovakia og Ungarn.
I denne serien skal vi bruke Praha som et prisme for å følge utviklingen fra måned til måned, fra januar til desember, gjennom hele 1989.
Les også:
[ Da Václav Havel løftet de lenkede hendene ]
---
Mannen som nå var generalsekretær, den 67 år gamle Miloš Jakeš, var blant dem som hadde bedt Warszawapaktlandene om å invadere for å få en slutt på reformsosialismen. Han var også den som tok de virkelig hardhendte grepene for å renske opp i kommunistpartiet etter at Dubček og hans reformvennlige kamerater var avsatt. Over en halv million partimedlemmer ble ekskludert, tusener av akademikere, lærere, byråkrater og journalister mistet stillingene sine, og Jakeš var ansvarlig for å avkreve folk lojalitetserklæringer til partiet og staten.
To dager etter feiringen av Tomášek sendte Dubček og flere organisasjoner, deriblant Charta 77 og Den tsjekkoslovakiske Helsingforskomiteen, et felles brev til myndighetene i Bulgaria, Polen, Sovjetunionen, Ungarn og Øst-Tyskland der de ba om at landene tok offisiell avstand fra invasjonen i 1968. Tidspunktet var ikke tilfeldig valgt. Noen dager senere møttes lederne for Warszawapaktlandene i Romania.
På dette møtet brukte Jakeš taletid på å sable ned de som ønsket å revidere synet på det som hadde skjedd 21 år tidligere. Han oppfordret de andre generalsekretærene til å ikke svare på dette brevet, fordi det ikke ville føre noe godt med seg.
Noen dager etter dette igjen, den 12. og 13. juli, møtte Jakeš den vesttyske utenriksministeren som var på besøk i Praha. Etter å ha utvekslet noen formaliteter om å utdype samarbeidet mellom de to landene, tok utenriksministeren opp forholdene for de tsjekkoslovakiske dissidentene, kalte behandlingen av dem for «uforståelig», og oppfordret til toleranse. Han håpet også at Havel ville få utreisetillatelse så han kunne komme til Frankfurt for å motta de tyske bokhandlernes fredspris.
Jakeš reagerte ved å si at Tsjekkoslovakia fulgte sin egen vei. Han mente man måtte ta hensyn til de lokale forholdene, og understreket at «demokratisering» ikke kunne iverksettes bare fordi «noen på gaten skriker etter det», så lenge «det overveldende flertallet av innbyggerne vil ha ro og orden».
Den 17. juli var Jakeš på et møte med lokale partimedarbeidere i den lille byen Červený Hrádek, der han holdt en tale hvor han greide å si mye selvmedlidende, uforståelig og upassende, som at Sovjetunionen var foreldet og ikke fungerte, og at «i dag lever vi i en egalitarisme preget av ulikhet, ekstrem ulikhet» – en innrømmelse av at kommunismen ikke fungerte – og han ga denne analysen når det gjaldt forholdet mellom tilbud og etterspørsel: «Men vi vet om dette produktet kommer eller ikke kommer på markedet … vi vet det, vi er ikke så dumme … og nå er spørsmålet hvorvidt vi er i stand til å få mer av det ut på markedet … og om vi ikke kan det, så kan vi det ikke, og da vet vi at vi er havnet i trøbbel med tanke på markedet, og at folk vil bli sure på oss.» Ikke akkurat ord som skaper tillit til de styrende.
Jakeš var allerede kjent for å snuble i ord, setninger og metaforer, men denne gangen plumpet han ut i en lang tirade der han i tillegg vedkjente at partiet hans ikke hadde mange venner igjen. Det skjedde mens han la ut om hvor mye han fremdeles mislikte Dubček, som i forbindelse med de siste demonstrasjonene var i ferd med å bli en offentlig figur igjen: «Han ble kastet ut av partiet fordi han var inkompetent. Nå for tiden ville han likt å reise verden rundt og bli en slags Messias […] Han ville dra til Italia igjen. Vi lot ham ikke dra. Han ville dra til Spania. Vi lot ham ikke dra. Ambassadører plager oss. Statsministere skriver. Presidenten av Sosialistinternasjonalen – han derre Willy Brandt – skriver stadig. Alle blander seg», sukket generalsekretæren.
Alt dette med Dubček, mente han, understreket behovet for «støtte nedenfra, slik at vi kan si at det ikke bare er oss, det er det folket vil, vi bare oppfyller ønskene deres, og ikke at vi står der alene som en gjerdestolpe uten så mye som mumlende støtte for det vi gjør, og lar dem snu folket mot oss.»
Jakeš visste ikke at talen ble filmet. En fjernsynsjournalist, som egentlig hadde stillingsinstruks om å være lojal mot regimet, greide i hemmelighet å lage en kopi av opptaket. Denne ble sendt til Radio Free Europe, som kringkastet den, og deretter ble den piratkopiert på kassetter over hele Tsjekkoslovakia så folk kunne le av generalsekretæren og høre ham innrømme nederlaget. Opptaket gjorde det pinlig tydelig i hvor stor grad Jakeš og partiet hans var uegnet til å lede. «Jako kůl v plotě» – «som en gjerdestolpe» – ble sommerens munnhell.