Et bilde på Vestens verdier?

I år 480 før vår tidsregning sto spartanerne i spissen for en liten styrke av greske soldater som møtte den enorme invasjonshæren til perserkongen Xerxes ved passet Thermopylene i Nord-Hellas. Den greske historikeren Herodot tar godt i og forteller at perserhæren mønstret over to millioner stridende mot noen få tusen grekere. Det måtte likevel en overløper til, som viste perserne en farbar krøttersti rundt grekernes forskansning, før nederlaget var et faktum. Spartanerkongen Leonidas sendte da de fleste hjem, men kjempet selv med sine tre hundre elitesoldater til siste mann. Ett år og flere slag senere var imidlertid perserne slått til vanns og til lands, og de greske bystatene med Sparta og Athen i ledelsen sto tilbake som seierherrer. De 300 ved Thermopylene var sikret legendestatus i klassisk tid, og de fascinerer ennå.

I glansperioden for "sverd- og sandalfilmer" i Hollywood lagde man på 1960-tallet The 300 Spartans. Nå er det kommet en ny film, som simpelthen heter 300. Basert på Frank Millers voldsestetiske tegneserie står den temmelig langt fra historiens spartanerhelter, men den har allerede rukket å bli en kassasuksess i USA og skape harme i Iran, persernes hjemland. Å mene at denne fantasy/action-filmen skulle være en svertekampanje mot Iran iscenesatt av amerikanske myndigheter, er vel å la konspirasjonsteoriene ta overhånd. Den målbærer imidlertid en inngrodd forestilling om antikkens grekere og andre barbarer som innbyr til refleksjon. For én ting er like tydelig her som det var i klassisk tid: Spartanerne var de stauteste krigerne og representerer der de sto skulder ved skulder i sin skjoldborg frihet, likhet og samhold. Kampen mot perserne var en symbolkamp for den frie greske verden mot østlig despotisme og fordervelse. Et seiglivet glansbilde.

Spartanerne var i realiteten de råeste krigerne i Hellas. De var opplært til vold og kamp fra de var sju år gamle. De var også et herskerfolk som hadde underlagt seg en stor del av lokalbefolkningen (helotene) i landskapet Lakonia, sør på Peloponnes. Helotene levde som slaver eller livegne for spartanerne. Krigsmaskineriet var i første rekke innrettet på å holde disse i sjakk. Årlig gikk spartanerne til rituell krig mot helotene for da å kunne drepe gjenstridige uten religiøs besmittelse. Sparta var utvilsomt et terrorregime, som dyrket konformitet, nøysomhet og krigsmentalitet, og motarbeidet individualisme, fritenkning og avvik.

Hva med Athen, demokratiets vugge? Man kan si mye pent om det politiske systemet og ideologien som ble utviklet her. Med aktiv deltagelse i beslutningsprosessene var demos' (folkets) innflytelse formidabel, selv om de mannlige borgerne utgjorde et lite mindretall av Athens samlede befolkning. Kvinner, innflyttere og slaver hadde ingen politiske rettigheter. Man kan imidlertid ikke si mye pent om Athens ytre politikk i perioden etter perserkrigene. Athen skulle lede et forsvarsforbund av greske bystater, men gjorde fort sine allierte til skattepliktige undersåtter i eget imperium. Utbrytere og motstandere ble straffet hardt. Da nøytrale Melos i 416 takket pent nei til å bli medlem av forbundet, jevnet athenerne byen med jorden, drepte de mannlige borgerne og solgte resten som slaver. Dette er bare ett av mange eksempler på hvilke grusomheter demokratiet kunne vedta og gjennomføre i sin storhetstid. Uten slavearbeidskraft og forbundsfellenes ressurser hadde ikke Athen blitt en stormakt og en kulturmetropol. Samholdet blant de greske bystatene var kortvarig. Da spartanerne endelig beseiret sin erkefiende Athen i 404, var det med hjelp av nettopp perserne.

De 300 spartanerne symboliserer derfor starten på en 2500 år gammel ideologisk strid mellom øst og vest. Før krigene mellom Hellas og Persia var det ingen øst/vest-konflikt, ingen kløft mellom Asia og Europa. Den mytiske trojanerkrigen var typisk nok en krig med utgangspunkt i gudenes strid og et brutt gjestevennskap, uten good guys og bad guys. Det østlige Middelhavet utgjorde et fellesskap hvor grekerne i århundrer samhandlet med andre folk og stater, og dagens forskning viser i høy grad hvorledes den greske kulturen er influert av de rike sivilisasjonene i Midtøsten. Grekere koloniserte tidlig Lilleasiakysten og måtte i det sjette århundret innordne seg mektige naboer, som lyderne under den navngjetne kong Krøsus og perserne da de erobret hele Anatolia. Da noen av disse greske bystatene ville gjøre opprør og løsrive seg, fikk de hjelp fra vestlige grekere som blant annet herjet den persiske provinshovedstaden Sardes. Som hevn ville perserne undertvinge hele Hellas, og herav altså Xerxes' erobringstokt sommeren 480.

Kampen mot perserne snudde om på det sedvanlige verdensbildet. Nå rettet kampen seg mot én hovedtrussel, og for å samle grekerne i folden ble et tydelig fiendebilde etablert. Perserkongen ble et symbol på tyranni og dekadanse. Denne ideologien ble videreutviklet og beholdt også i tida etter seieren, for på den måten stadig å minne om trusselen fra øst, men også dyrke egen storhet og overlegenhet. Flere av antikkens fremste vitenskapsmenn, som Aristoteles og Hippokrates, gir til kjenne en ny selvsentrert verdensforståelse. I det kalde nord kunne folk være åndfulle og virile, men usiviliserte og enfoldige; i det varme sør var folk intelligente nok, men sedate og servile. I Hellas derimot var forholdet mellom ånd, intellekt og kraft perfekt. Alle andre var underlegne barbarer, og derfor egnet som slaver. Østens folk ble fremstilt som mindreverdige, dekadente, upålitelige og lumske. Fiendebilder og rasistiske holdninger er utbredt og lett gjenkjennelig fra mange kulturer. Men det spesielle i denne sammenheng er at de ble nedtegnet i den greske litterære kulturen som har hatt slik en høy status i vår vestlige kultur.

Perserne var slett ikke en grusom okkupasjonsmakt etter datidens standard. Nyere forskning viser at Perserriket snarere var et ganske stabilt og veldrevet rike. Perserkongen ville underlegge seg Hellas, derfor ble han fremstilt som en grusom despot.

150 år senere var situasjonen snudd på hodet. Da erobret makedonerkongen og halvgrekeren Aleksander det veldige Perserriket. For denne "bragden" har han i vestlig tradisjon fått tilnavnet Den store og er kreditert å ha gitt gresk kultur nødvendig Lebensraum. Uten kultursentrene som ble etablert i de hellenistiske rikene hadde da heller ikke mange av grekernes skrifter blitt bevart, og dermed heller ikke stereotypiene om Østen. Orientalismen fikk rotfeste og ble etter hvert spredd i Romerriket og den senere kristenheten, slik den stadig preger deler av vår vestlige kultur.

"Lyset fra Akropolis" har ikke opplyst grekernes østlige naboer, snarere har en nedrig skygge som har vist seg besværlig å fjerne, blitt kastet over østlig kultur. Vi har mye å lære av antikkens grekere, men ikke dette. Politikere og kulturformidlere burde snarere virke for forsoning og forståelse enn å dyrke eldgamle fordommer om "Østens folk".