Et forskerliv

AKADEMIA

I dag var minstejenta syk, så jeg ble hjemme. Jeg trengte ikke si fra til noen. Jeg jobber ofte hjemmefra uansett. Jeg gjorde unna litt arbeid mens hun sov. I tillegg hadde jeg et møte midt på dagen. Gruppen min pleier uansett å møtes på nett. Mens møtet sto på, så minstejenta film på nettbrettet.

Jeg har stort sett få møter, og legger dem alltid til etter 10 om jeg kan, sånn at jeg ikke trenger å stresse de dagene det å få tre barn ut ikke går helt på skinner.

Jeg kan ikke tenke meg noe yrke som skulle være bedre tilpasset småbarnsforeldre.

Det er for få kvinner i akademia. I Morgenbladet 21. februar diskuterer fysikkstipendiat Sunniva Rose og tre kvinnelige realfagsprofessorer i femti-, seksti- og syttiårene hvorfor damer så sjelden blir professorer og publiserer minimalt i topptidsskriftene.

Når man får høre, ofte, at man er del av en utsatt gruppe, er det fort gjort å la seg overvelde av problemene man venter vil dukke opp. Og når man leser artikkelen, er det ingen tvil om at generasjonene før oss har overvunnet mange hindringer. Men nå? Som jeg ser det, gjenstår bare to bremseklosser:

1. Som én kvinne blant mange menn er man ikke en av gjengen. Men jeg tror vi er på vei til snu på dette. Når jeg ser meg rundt på fysikk, er det få kvinner over meg, men en god del ved siden av og under. I løpet av få år vil det bli lettere for jenter å finne gode kvinnelige rollemodeller i realfagene.

2. Bare et fåtall av de som får doktorgrad vil ende opp som professorer. Mange forskere er over førti før de får en fast ansettelse. Dette rammer både kvinner og menn. Men det er lettere å takle den usikre tilværelsen om man er en av gjengen. For en kvinne som henter mesteparten av sin støtte utenfor den akademiske verdenen, er det vanskeligere å holde oppe motivasjonen.

Men: Det kommer selvfølgelig an på gruppen man er del av. Ukultur og mannssjåvinistiske drittsekker finnes i alle bransjer. Det gjelder å velge riktig sjef, og riktig arbeidsplass. La de bakstreberske miljøene dø ut av seg selv.

Jeg nyter en privilegert tilværelse, og for den står jeg i gjeld til tøffe damer som har banet vei. Nå gjenstår det bare å fullføre, slik at kvinneandelen når et nivå der realfag blir et like naturlig valg for min datters venninner som det er for min sønns venner.

Det passer aldri å få barn, å flytte, å få kjæreste, eller å bli syk. Livet er upraktisk. Men det er ikke så mye mer upraktisk for oss kvinnelige akademikere enn for alle andre. Skal vi liksom være generasjonen som ikke tåler litt motgang?

Anja Røyne
Fysiker, Universitetet i Oslo