Film som brobygger

FILM

Hvert år lages 5000 filmer i verden, som alle søker lokasjoner og finansiering. Filmhistorier og -innspillinger krysser grenser stadig oftere, med incentivordninger og samproduksjon som brobyggere. I dag er Norge blant de minst aktive brobyggerne. I kommentaren «Film som vidundermedisin» setter Ulrik Eriksen spørsmålstegn ved om Norge bør engasjere seg sterkere på dette området, og er usikker på om incentiver vil gi mening for Norge.

Noen steder har filmbransjen skapt det reneste Texas. Ulrik Eriksen trekker fram Michigans skrinlagte incentiv, et velkjent eksempel på bingospill med skattepenger som innsats. Michigan refunderte opp mot 42 prosent av filmbudsjettene, og bygget store filmstudioer med sikkerhet i pensjonsfond. Staten gikk fra 2-3 filmer i året til 30-40 innspillinger. Det gikk ikke bare bra. Eriksen har helt rett i at det ikke er her vi skal søke inspirasjon til en norsk ordning, det er mer nærliggende land vi kan ta modell av.

Incentivet som vi foreslår vil refundere 2 av 10 kroner som et utenlandsk produksjonsselskap kan dokumentere at det har forbrukt i Norge. Dersom Hollywood skulle utebli, koster det oss derfor ingen ting. Skjønt «koster» blir et relativt begrep i denne sammenheng. Som Økonomisk institutt ved Universitetet på Island har vist, fører en slik ordning til en nettogevinst for statskassen. Av samme grunn var det Frankrikes finansdepartement som kjempet gjennom incentiver der. Der kan både Martin Scorseses Hugo Cabret såvel som norske Vennebyen få 20 prosent av budsjettet dekket, mens andre filmer som Hanekes Amour heller søker franske samproduksjonsmidler.

Ringvirkningsanalyser gir sjelden klare svar. Isolert sett gir det ikke økonomisk mening for Norge å refundere 20 prosent av Scorseses suite på Oslo Plaza, dersom rommet kunne blitt leid ut til andre til full pris. Dersom det utenlandske filmselskapet derimot utnytter ledig kapasitet, blir regnestykket et annet. Dette gjelder filmbransjens arbeidskraft og leverandører, samt reiselivet i distriktene. Derfor har Filmforbundet, LO, Virke og NHO Reiseliv uttrykt støtte til at Norge skal få incentiver.

I tillegg kommer det Eriksen kaller «OL-argumentet». Vi er enige i at det blir naivt å tro at enhver film som spilles inn i Norge vil bringe store turistflokker. Vi er derimot overbevist om at serier og filmer skaper en reisemotivasjon som vanlig markedsføring ikke oppnår like lett. I Storbritannia konstaterer Oxford Economics at filmturisme skaper verdier for 1,8 milliarder pund i året. Nettopp i London twitrer Olie Arnold: «Troll Hunter = Brilliant! Booking my ticket to Norway asap.» I Sandnes sitter nå en indisk ingeniør på jobb i et norsk oljeselskap. Hvordan han oppdaget Norge? I en kinosal i Chennai, der han ble bergtatt av Trolltunga i Kollywood-filmen Ko. Dette sier litt om hvilken motivasjon film kan gi små og store valg vi tar, og hvor fantastiske landskap vi faktisk kan tilby det store lerretet.

Markedsføringseffekten betinger selvsagt at et incentiv ikke kun tiltrekker filmer som foregår helt andre plasser, som Beatles i Budapest. På det punktet kan vi dog berolige Eriksen: Norge vil være for høykost til at det gir mening å kle landet ut som noe annet. Med noen få unntak (isbreer som stand-in for Nordpolen), vil en incentivordning bidra til at de produksjonene som kunstnerisk hører hjemme i Norge, faktisk kan bli spilt inn her. Tv-serien Vikings er et aktuelt eksempel i så måte. Den havnet, som Eriksen skriver, i Irland, mens produsenten bekreftet at Norge ville blitt valgt, hadde vi vært med på finansieringen.

Kulturminister Hadia Tajik uttalte til Dagbladet 17. april at fordelen med et incentiv først og fremst handler om å utvikle det norske filmmiljøet gjennom deltagelse i internasjonale produksjoner. Vi er helt enige – norsk filmbransje vil ha godt av å åpne seg mer mot utlandet. Per i dag er broen åpen for at norske produsenter kan kjøre sine filmer ut av landet. Det ville ikke vært noe problem om broen hadde vært helårsåpen begge veier. Dét vil en incentivordning oppnå.

Sigmund Elias Holm
Vestnorsk filmkommisjon

Lars Leegard Marøy
FilmReg