Følelsen av alltid å ha fortalt en annen historie

Det var Historien om Eli, Liv Køltzows tredje bok og andre roman, utgitt i 1975, som åpnet forfatterskapet for meg. De eksistensielle spørsmålene og grundigheten i skriften til Køltzow traff meg, klartenktheten som var nedlagt i hver setning. Beskrivelsene av å være innelukket i en borgerlig tilværelse og strevet med å frigjøre seg fra den.

De hadde forsøkt det umulige, å beskytte seg mot omverdenen, å beskytte seg mot det onde, det vil si livet. […] De hadde fjernet store deler – mesteparten - av den virkelige verdenen, så bare det fineste ble igjen.

(fra Historien om Eli)

«Familiespillet» kaller Køltzow systemet som ordner livet i den borgerlige familien. Fedrene i disse miljøene opptrer som ren og uforstyrret handling, med sine kvinner som tar seg av alt på innsiden og sørger for den jevne og stødige flyten i hverdagen. En datter i dette miljøet, som Eli i Historien om Eli, skal opptre på en slik måte at moren ikke forstår at livet har gått bort til å «gjøre det beste ut av alt». Alt blir tilrettelagt for yngstedatteren Eli, alt ubehagelig unnveket. Hun lever i barndomsårene i en slags evig tid, det er som om tiden ikke går fremover, hun lever i «det samme» i disse årene. Hun forholder seg til moren, til tanten, til søsknene, disse få i den innerste kretsen. Eli vet ikke hva hun klargjøres for, bare vagt ser hun konturene av et eget liv, og når det voksne livet nærmer seg, kjenner hun seg ufri, innestengt, hun kan ikke komme ut dit hvor hun kan delta som handlende menneske i verden. Hun ønsker å ta en selvfølgelig og målrettet del i tilværelsen og glemme seg selv, men hun er både for selvopptatt, og har et selv som ikke er klart adskilt fra de andre i familien.

Mer og mer blir hun klar over sin egen innestengthet og handlingsvegring, og det hun beskriver som «samtalen inne i henne», blir sterkere. Dette er en samtale som startet i barndommen, det er en stadig pågående og presserende samtale som hun ikke kommer ut av. Hun kaller den «denne fram- og tilbakebevegelsen, mellom henne og noen få andre». Eli føler at hun blir gal av å ikke komme ut av denne pendlende tilstanden mellom henne og de andre, de navngitte andre, det gjør henne klar over at hun ikke har et manifestert selv. Hun prøver å få klarhet, men når hun nærmer seg avgjørende erkjennelser som vil få konsekvenser, er det stadig mekanismer som trer i kraft for å få henne til å forbli passiv. Tilværelsen lukker seg med en falsk trygghet; de rådende forholdene fremstår igjen som «vanlige», slik det må være. Det er tryggheten i å ikke velge som trer i kraft, å la noen andre velge, så velger man ikke feil. Den lumske dag-for dag-tryggheten som har sneket seg inn i henne gjennom oppdragelsen hun har fått, som på finurlig måte kan utslette enhver trang til virkelig handling.

Å innrette seg rundt et livsbedrageri. Å ikke tørste etter erkjennelse, sannhet. På mange måter det motsatte av å skrive. Slik tanten til Eli, Ada, forteller den samme historien gang etter gang, den såkalte Italiahistorien, som tar for seg hennes ekteskap med en vakker, italiensk soldat som døde ung, en historie uten fremdrift, rettet mot det som var, i et halvføydalt Italia. Tanten bygger sine drømmer på denne historien, noe som hindrer utvikling av livet hennes. I begynnelsen er barnet Eli fascinert av historien, hun drømmer seg inn i den, for den har noe vakkert og tiltrekkende ved seg, selv om den alltid er uklar for henne, hun får aldri klarhet i de grunnleggende elementene i den, for det er så mye som må være utelatt: helt vesentlige spørsmål, som hvilket hus de bodde i, faste punkter i den materielle virkeligheten. Og historien blir ikke klarere, den utvikler seg jo ikke, ingenting forandres. Den blir mer og mer fremmed i tiden, på samme måte som borgerskapet: tuftet på det som var, gjentagelser, ritualer, som strekker seg fra det daglige til de faste sommerferiene på en idyllisk øy.

Helen i Hvem har ditt ansikt har mange likhetstrekk med Eli. Barndommen til Helen: en søskenflokk, hun er yngst, moren er sykepleier som aldri tok seg jobb, men viet livet til å forhindre rot, forfall, og dyrket det riktige, gode, vakre. Helen husker sin barndom som lykkelig, men også som et slags korthus.

Hvordan blir disse kvinnenes liv når de bryter med det baktunge borgerskapet og kommer over i et moderne storbymiljø? I et idealistisk, kunstnerisk og progressivt miljø med sterk politisk bevissthet. Eli blir en del av det unge sosialistiske miljøet i hovedstaden. Hun omgir seg med arkitekter, musikere, kunstnere. Helen maler, studerer engelsk, tør ikke helt satse på kunsten selv om hun åpenbart har stort talent. Hennes liv og arbeid, i likhet med de fleste av Køltzows hovedpersoner, er preget av avbrudd og tvil. Splittelsen er i dem på alle plan.

Men samtidig er både Eli og Helen, i likhet med de andre hovedpersonen til Køltzow, utrettelig pågående, opplevelsen av passivitet er ofte større enn den faktiske passiviteten. (Er det fordi disse menneskene egentlig har så store ambisjoner? For de har også en selvfølgelighet plantet i seg når det gjelder å beherske og prestere på høyt nivå i samfunnet.) Noe av det spennende med Køltzows romanpersoner er at de er analyserende, selvkritiske, handlingslammede, men samtidig får gjort svært mye. De er nærmest hyperaktive til tider. De får barn, de tar utdannelse, de jobber hardt, de har dyptgående kjærlighetsforhold, de har et fullverdig sosialt liv med venner og sene kvelder og fester, de har overskudd til diskusjoner og aksjoner. Det som slår meg, er den faktiske friheten mange av disse kvinnene har. Det er ikke uvanlig i dette miljøet at mødrene drar fra barna sine i lengre perioder, for å følge en nødvendig utvikling i sitt eget liv, for å leve ut et nytt kjærlighetsforhold. De er mindre knyttet til kjernefamilien enn det som er vanlig nå. Man får vite lite om barna som individer (et av unntakene er kanskje novellene i April/November). Det er interessant hvordan foreldre-barn, mor-barn-beskrivelser er forskjellig fra i litteraturen i dag. Barna «betyr» ikke så mye, tilsynelatende (eller var det i tiden å ikke snakke om det?). Andre kan like gjerne ta seg av dem som foreldrene, de blir for eksempel ivaretatt av besteforeldre, og mødre overlater barn til fedre uten videre, de splitter søskenpar uten at det er et tema, de reiser fra barna et halvt år, er borte i uker eller måneder.

Hvem bestemmer over Bjørg og Unni er den boken som mest eksplisitt tar opp kvinners stilling i det moderne Norge på 70-tallet, den blir regnet som en «kvinnesaksroman», men er ingen sjablongmessig politisk pamflett. Den viser nyanserte portretter, spesifikke liv og beskrivelser av miljøer, er først og fremst litteratur. Og oppglødd håp. I romanen Løp, mann! er «arbeidsfamilien» etablert, der begge ektefellene er i betalt arbeid. Lærerrollen! Så forskjellig fra nå! Man forstår hvor mye lærerens rolle og status har forandret seg. Lærerens selvstendighet er verdsatt, kontra dagens funksjonærideal eller karismatiske predikant-idealer. Men selv i den idealistiske lærerfamilien i denne boken, som innretter hele livet rundt rettferdighetsspørsmål, er kjønnenes skeivfordeling svært vanskelig å få bukt med. Det er «en tredjedel på ham, to tredjedeler på henne» som gjelder hjemme. Konflikten mellom det lønnsomme og synlige arbeidet kontra det reproduktive og nesten usynlige arbeidet virker nærmest umulig å løse.

Den kanskje mørkeste boken fra Køltzow, er April/November, særlig novellen «November», som handler om Ines liv med ektemannen Bård.

Hun følte ingen motvilje mot husarbeid i seg selv, ikke arbeid i seg selv, bare tiden det stjal fra henne.

Alle de andre så en eller annen mystisk skikkelse i henne – mor, elskerinne – og oppførte seg deretter. Hun var aldri helt seg selv for noen i familien.

Nesten alltid var hun litt kald, litt forbeholden, det var det verste med det ufrivillige husarbeidet, hun hatet denne kulden det skapte.

(fra April/November)

I familiene i disse bøkene, blant annet i Løp, mann!, novellene April/November, og også i Verden forsvinner, forstår man at kvinnene legger ned en innsats som er på grensen av det forsvarlige. Det er disiplin, hele tiden å disiplinere seg for å kunne få til alt, og den kulden det kan medføre. De kjemper mot et patriarkat som utfolder seg og hviler på kvinners usynlige arbeidsinnsats, mennene er mindre presset og kan utfolde sin mannfolknatur: dyrke vennskap, konkurrere om status, hele spekteret, mens kvinner alltid må ta flere mennesker enn seg selv med i betraktningen. Flere av mennene bikker også over i det manipulerende. Jon, lærer og karaktersvak middelklassemann som vet å sno seg, i Løp, mann!, gjør Rita gravid to ganger for å holde på henne. Han later som de deler likt på husarbeidet. Bård i «November», dataingeniør, grenser mot det psykopatiske i hvordan han ikke lar Inefå muligheten til å fullføre sine psykologistudier og lever sitt liv på bekostning av hennes.

Men samtidig har kjærligheten mellom mann og kvinne stort potensial i Køltzows skrift. Det er vakre beskrivelser av ikke-stereotyp seksualitet. Kjærligheten har forrang foran alt annet, og den enkeltes utlevelse av muligheter kommer foran familiens beste. Når de først har overvunnet tvilen og kommet over terskelen for handling, nøler ikke personene her med å oppløse familier og sette sammen nye. Familiemodellen blir som regel: Mine og dine barn som glir inn i en ny familieenhet, forskjellige konstitusjoner og varianter av dette. Arbeidsfamilien, den funksjonelle familien, snarere enn den hellige familien.

På ett eller annet tidspunkt startet altså samtalen inne i Eli, samtalen som hun ikke kommer ut av. Den foregår mellom henne og noen få andre. Så vesentlig for forfatteren. Denne irriterende refleksive samtalen. For å kunne skrive, er man avhengig av å ha en ustabil jeg-følelse, man kan ikke være et lukket, rent handlende subjekt ute i verden. Den pendlende bevegelsen mellom «jeg» og de få andre, de til og med navngitte få andre, er betingelsen, nødvendigheten, som ligger bak det å ville fortelle.

Samtalen inne i henne er nettopp forutsetningen for spranget, for forfatteren. Inn i miljøet i Oslo på 60-tallet, 70-tallet. Det uavsluttede selvet blir gjort om til en styrke, bort fra det negative «jeg-svake» som det er blitt hevdet i noen analyser jeg har lest av personen Eli. Det åpne selvet, som er sterkere, som virker sterkere i verden enn det kan innse, som trekker i motsatt retning av borgerlighetens idealer. Som ikke er selvbekreftende, men ufullendt, og derfor kan ta opp i seg stadig mer. Forskjellen er stor fra å eksistere som Italia-historien til Ada. Den fremstår som vital og spennende den første tiden, men fordi historien er og blir den samme uavhengig av de skiftende omstendighetene rundt, visner den mer og mer. Den blir avsondret og viser tydeligere sin usannhet, i takt med Adas stadig mer innkapslede og ensomme liv.

Mens Køltzows hovedpersoner er i stand til å inngå dype kjærlighetsforhold fordi de ikke kan eksistere som lukkede enheter. Kjærlighetsforholdet er en parallell til skriften, det er vilje til skrift, fordi nye beskrivelser må til, nye fortellinger om en selv, det blir det eneste sanne. Dette er ett av de vesentlige trekkene ved Køltzows bøker. Den nødvendige pendlende bevegelsen. Disse personenes narrativer om eget liv er ustabile. Samtidig muliggjør det nettopp tørsten etter å stadig fortelle, ikke stoppe å fortelle, ta seg bryet med å fortelle selv til nye kjærester, og oppleve det som meningsfullt, trass i alltid denne følelsen av å fortelle noe annet. Dette er også selve beveggrunnen for forfatteren, å ha fortalt noe som gir mening som fullendt verk men som straks viser seg å være noe annet enn det man ville fortelle, vissheten om å aldri egentlig få fortalt «slik det er», selv om man kan beskrive faktiske forhold (som Eli kommer frem til, noe som er terskelen for at hun kan begynne å beskrive, handle, skrive – det å tro at noe kan beskrives på en gyldig og sann måte.) På samme måte prøver vi gang etter gang å fortelle om drømmene våre, selv om vi burde vite av erfaring at det ikke lar seg gjøre å ha en korresponderende beskrivelse av en drøm, den lar seg ikke gjenfortelle.

Jeg vil trekke trådene til de senere bøkene, fra Det avbrutte bildet: «… som når man forteller om en drøm, det er aldri den samme drømmen man forteller…». På samme måte kan en forfatter ha følelsen av å alltid ha skrevet en annen roman, hovedpersonene i romanen har følelsen av å alltid ha fortalt en annen historie.

Hanna i Det avbrutte bildet er forfatter. «Hun føler seg, som alltid, opprevet etter å ha fortalt.», «[hun] var blitt et monster av erfaringer», «hun var egentlig for kresen for livet».

Men det er dette: kjærlighetsforholdet og personen som vi nok en gang prøver å beskrive hvem vi er for, samtidig som vi er en annen, blir en annen før det hele er fortalt.