Frastøtende skråsikkerhet

Hjernevask

Et utgangspunkt for å forstå debatten om programserien Hjernevask, er å se hvem som er sinte og hvorfor de er sinte. Er det den respektløse formen forskere stusser over, eller stikker det dypere? Så langt ligger våre hjerter hos programskaperne. Selvhøytidelige samfunnsforskere har godt av litt motstand.

Menneskenatur, kjønn og seksualitet er temaer der sannhetene føles dype og personlige. Av den grunn har samfunnets eliter sett det som en oppgave å forvalte skiftende sannheter om menneskets natur. Om vi skal tillate oss å (mis)bruke homofile av begge kjønn som eksempel, så kan vi se hvordan deres kjønnslige praksis har gått fra å bli betraktet som nesten irrelevant og ufarlig (gamle Hellas), via truende og forbudt (hos jøder, muslimer og kristne), til medisinsk avvik og diagnose, videre til å ses som en normalt medfødt variasjon og frem til dagens stadig mer vanlige syn: at homofili langt på vei er selvvalgt som en slags kulturell egenart, et markant personlig identitetstrekk. Det stopper neppe her, og det er heldigvis ikke lenger slik at ett fortolkningsperspektiv kan kreve fullt hegemoni, brenne andre på bålet eller stenge dem ute fra yrker.

De som betrakter mennesket som en slags leire som formes av mektige samfunnskrefter, utfordres av andre som tror på en biologisk og naturbestemt kraft. I mellom finnes både samspilleffekter og en tredje faktor: troen på vilje og individets egen aktivitet i å forme seg selv. Bevegelsen vekk fra ensidig samfunnsfokus bærer i seg former for individualitetstro som det er lett å spå en viss framgang for. Om vi skal være enda modigere kan vi si at diskusjonen om seksualitet i ekteskapet som Anna Anka dro i gang hos Skavlan, har mange av de samme sidene. Synet på kvinnelig seksualitet har variert og ses ulikt i ulike kulturer; fra moralsk skadelig aggressivitet som må tøyles med ekteskap, religion og straff, via sosial frihetsnytelse som ikke bør stenges inne av ekteskapsrammer, som en halvsykelig trang som fører til shoppomani, kleptomani, og nevroser, videre til en svak drift som er et sterkt byttemiddel, gangbar vare i spill mellom kjønnene, og frem til dagens hovedoppfatning om kjærlighet og sex som i hovedsak del av et livslangt trofasthets- og kjærlighetsprosjekt.

I spillet om kjærlighet og kjønnsroller er det mange dilemmaer, og kravet om vitenskapeliggjøring og elitistisk skråsikkerhet kan virke frastøtende. Hva folk dypest sett holder for å være sant, blir uansett subjektivt og mange ender opp med vanskelig balansekunst for å realisere sine ønsker. Det finnes kvinner som sier de holder sine yrkesmeritter skjult når de er på sjekker’n fordi de tror menn mister pågangsmot av kvinnelig dyktighet. Mange kvinner er bare middels tiltrukket av de lojale tøffeltrollene de skapte. Noen menn krever å være sammen med sine barn og samtidig ha komplekse kjærlighets- og følelsesliv. På Skavlan forteller Anna Anka at hun betjener sin mann seksuelt så ofte han vil, at hun liker det og gjerne ser at han gjengjelder. Effekt: Feministene snerper seg. De postmoderne grøsser over at sex er fengslet i ekteskapets bytteverden. De folkelig heterofile og trofaste stemmer i med Anna Anka. Det er greit at hun i sin tid kapret seg en alfahann, og han bør nyte mens han kan, for også hans sosiobiologiske verdi synker med alderen.

Tror vi at Eia og Ihle sitter på den nye tids sannheter? Absolutt ikke. Vi tror heller det er tid for forklaringer som åpner for mer individualitet, at mennesket både er en biologisk, sosial og viljestyrt konstruksjon. Her spiller Harald Eia på et lag som beveger seg oppover i divisjonene av synsere og fortolkere, men under overflaten aner vi at det biologiske fortolkningsperspektivet vil medføre en innsnevring som neppe gir en levedyktig verdensanskuelse i et flerkulturelt samfunn med sterk individualisme. Angrepet på de herskende ideer om sannheters og menneskers ensidige sosiale forming vil kanskje lykkes på kort sikt, men biologistenes alternativ er uklart og virker lite levedyktig. Det blir morsomt og interessant å følge med på fortsettelsen av Hjernevask, og litt klokere blir vi kanskje. Men scenariet er ikke bra: en svak samfunnsviter med sterk ironiposisjon og enkel biologist-agenda i dyktig manipulert kamp mot en spesiell politisk korrekthet som tror at alt er sosialt konstruert. Antagelig er det bare et svakt håp om en konstruktiv debatt som åpner mer for vilje og individualitet, og svekker både den biologiske og den samfunnsmessige determinismen.

Thor Øyvind Jensen Statsviter, Universitetet i Bergen

Trond Blindheim Sosiolog, Markedshøyskolen