Hei Moen, du glemte visst meg, den andre giveren av barnets arvemateriale

Først vil jeg påpeke at jeg er blant ikke-akademikerne av Morgenbladets lesere, og anser meg selv som gjennomsnittlig på de aller fleste områder. Det har jeg akseptert og lever godt med. Jeg er stor tilhenger av Humaniora, ikke minst filosofien og dens rolle i å belyse viktige samfunnsspørsmål. Jeg verdsetter og beundrer de som tør å mene noe, sette spørsmålstegn ved vedtatte sannheter og utfordre våre holdninger til verden og hverandre. Å være politisk ukorrekt krever mot. Men det Ole Martin Moen viser i sin artikkel «Bright New World», er alt annet enn mot. Det er slurv. Det er et stykke arbeid tilslørt med billige metaforer og lite gjennomtenkte poenger.

Det mest innlysende å adressere er hvordan han bruker eugenikk. Selv sier han til Morgenbladet at hans forslag fremmer et helt annet mål enn å rendyrke en rase (som nazistene gjorde under andre verdenskrig), fordi hans forslag baserer seg på frivillighet, og ikke tvang og utryddelse: «Da blir problemene borte», sier han. Tror han virkelig at et slik program, som støtter idéen om at noen mennesker er mer verdifulle enn andre, ikke er ødeleggende bare fordi det er frivillig?

Men det er de andre svakhetene ved artikkelen hans jeg ønsker å vektlegge, de som i mine øyne ikke tilfredsstiller annet enn hans egen publiseringskåthet. For hva innebærer det egentlig for Moen å gjøre verden bedre? Det er når jeg forsøker å tolke hva en bedre verden innebærer ut i fra argumentasjonsrekken hans, at jeg virkelig begynner tvile på hvor seriøst han egentlig tar sitt eget fagfelt. Eller hvor uintelligente han tror vi andre er.

Hans argumenter dreier seg primært om økonomiske vinninger. Personer med høyere IQ tjener bedre, er mer innovative, er mer produktive – en rikere verden er en bedre verden – og så videre. Og rikdommen, det er penger. Om det skal være interessant å diskutere om kvinner skal la seg inseminere av menn med høy IQ, vil kostnadskalkylen være et av de minst etisk interessante poengene jeg kan tenke meg. Hvis han virkelig ønsker å forsvare forslaget sitt etisk (som han selv skriver at artikkelen gjør), bør han først og fremst kunne begrunne hvorfor en rikere verden er det beste for verden.

I Morgenbladets artikkel sies det at Moen tar utgangspunkt i to premisser: «Det ene er at intelligens i sum er et gode. Det andre at intelligens i betydelig grad er arvelig.» La oss tenke litt over disse to premissene. For den intelligensen han referer til i sin egen artikkel, baserer seg i all hovedsak på evnen til å løse ikke-verbale flervalgstester, hvor din evne til abstrakt tenkning blir vurdert ut fra din evne til å forutse bestemte mønstre. Dette er sikkert vel og bra. Jeg skal ikke argumentere mot nytten av slike verktøy. Men selv om det stemmer at intelligens i sum er et gode, så er det ikke utelukkende sånn. Det er ikke nødvendigvis et likhetstegn mellom levestandard og livskvalitet. For igjen, hva er en bedre verden? Personlig synes jeg det er langt viktigere å fokusere på egenskaper som raushet, empati, kommunikasjon og mellommenneskelige forhold.

Så hva med premiss nummer to? Jeg skal ikke motsi betydningen av gener tilknyttet intelligens, men Moen later til å glemme det biologiske premisset for reproduksjon: It takes two to tango. Ikke én gang (foruten noen økonomiske argumenter mot å gjennomføre eggdonasjon) nevner han at arvematerialet faktisk stammer fra både mann ogkvinne. Jeg skal ikke blande inn likestillingsdebatten her, men det er vel litt avleggs å mene at mannen alene avgjør barnets intelligens. Jeg håper han ikke mener det. Men hvis han ikke mener det, hvorfor unnlater han da et så viktig poeng i sin egen fagartikkel? Om han virkelig ønsker en seriøs diskusjon, bør han vel også bidra til seriøse premisser?

Men det aller mest påfallende er at Moen tror at en oppegående kvinne, med over gjennomsnittlig høy IQ, vil velge å insemineres med en annen manns sæd motivert av et insentiv på 1000 dollar. Det er ikke bare fornærmende, men viser også liten kunnskap om hva som motiverer oss som mennesker. Alt handler faktisk ikke om penger.

Det jeg tenker da, her jeg sitter i all min ufullkommenhet, er at Moen kanskje bør jobbe litt mer med sine premisser, argumenter og metode, før han ivrig spyr ut sine idéer.

Dorthe-Beate Lia er frilansskribent, Tekstverket.