Hva er det moderne samfunnet?

Det mangler ikke på forslag. I faglitteraturen leser vi om lokale, nasjonale, internasjonale og globale samfunn. Diskursen har en teknologisk dimensjon og refererer til det post-industrielle samfunnet, informasjonssamfunnet, kommunikasjonssamfunnet og nettverkssamfunnet. En inndeling etter sektorer gir begreper som mediesamfunnet, kunnskapssamfunnet, behandlingssamfunnet og utdanningssamfunnet.

Sosial ulikhet er et hovedtema. For noen er det moderne samfunnet et kapitalistisk klassesamfunn. For andre har det utviklet seg til et risikosamfunn. Feministene kritiserer mannssamfunnet. “Alle” snakker om velferdsstaten og om velferdssamfunnet.

Først og fremst er det moderne samfunnet selvsagt et moderne samfunn. Men hva slag modernitet dreier det seg om? Tidlig eller sen, lav eller høy modernitet? Er det moderne samfunnet refleksivt moderne, eller er det moderne et tilbakelagt stadium? Befinner vi oss i det mye omtalte postmoderne?

Lista er på ingen måte fullstendig (hva med det høyst aktuelle sivilsamfunnet?), men den er lang nok til å vise at samfunn betyr mange og ulike ting.

Disse teoriene handler om aspekter eller deler. Når det gjelder spørsmålet om hva det moderne samfunnet er som helhet, finnes det bare to alternativer. Enten preges det moderne samfunnet av en inndeling i klasser, eller deles opp i ulike felt, diskurser eller systemer. På den ene ytterkanten finner vi marxistene som stadig går ut fra at det moderne samfunnet er et klassesamfunn. På den andre ytterkanten finner vi Niklas Luhmanns systemteori som betrakter funksjonell differensiering som typisk for det moderne.

Ifølge den nye systemteorien er samfunnet delt opp i ulike autonome funksjonsområder som økonomi, politikk, vitenskap, religion, massemedier og så videre. Teoretikere som Pierre Bourdieu og Michel Foucault befinner seg et sted imellom. Bourdieu deler det sosiale rommet inn i felt og klasser.

Hvor befinner norsk sosiologi seg i denne sammenhengen? Dersom vi tar klassikeren Det norske samfunnet som representativ for hva norsk sosiologi kan si om Norge, får vi følgende bilde: Kapittelinndelingen svarer i store trekk til en differensiering i funksjonssystemer. Det er ett kapittel om massemediene, et annet om utdanning, et tredje om religion, et fjerde om familien og flere om det politiske systemet. Den sosiologiske interessen gjelder først og fremst sosial ulikhet, altså individenes ulike betingelser for deltakelse i systemene.

Det er færre analyser av funksjonssystemenes egen utvikling. Boka tematiserer ikke spørsmålet om hva slags samfunn det norske samfunnet er. Nærmest et svar kommer vi i kapitlet om klasseteorier. Drøftingen konkluderer i overensstemmelse med Maktutredningens "det norske samfunnet styres av en rekke eliter, en for hver sektor, felt eller system". Man sier som Bourdieu klasse og funksjon. Forholdet mellom klassekampen i feltene, og kampen mellom klassefraksjoner på tvers av feltene er uavklart.

Det som er delt, henger sammen. I et marxistisk perspektiv er det kapitalistiske samfunnet integrert gjennom markedsmekanismen som koordinerer produksjonsprosessen og realiserer merverdi som profitt for kapitaleierne. Dette utbyttingsforholdet understøttes av et statlig maktapparat. Alternativet til denne orden ligger i et annet samfunn hvor samfunnsmedlemmene regulerer sine forbindelser i fellesskap.

Denne forestillingen om samfunn som "community" er ikke marxistenes alene, men den viktigste av sosiologiens kjerneideer. Ideen om samfunnet som "community" finner vi igjen på venstresiden i dikotomier som Gemeinschaft versus Gesellschaft (Tönnies), og sosial integrasjon versus systemintegrasjon (Habermas). Venstresiden er et utgangspunkt for kritikk av høyresiden og skal være et alternativ til den. Ideen finnes både i en konservativ, romantisk versjon – lengselen etter det tradisjonsbundne fellesskapet som går tapt – og i en utopisk versjon.

Alternativene til stat og marked er først og fremst ideer, og ikke begreper og teori som kan systematisere erfaringene med ulike former for integrasjon. De som fylker seg rundt avisa Klassekampen er opplagt ute av stand til å reflektere over begrensningene i sin samfunnsforståelse. Norske akademikere mobiliserte mot universitetsreformer og til forsvar for kollegiale og deltakerdemokratiske styringsformer. Altså ideen om universitetet som “community”.

Men hva med erfaringene? Finnes det etter 30 år med deltakerdemokrati en eneste empirisk undersøkelse av begrensningene, og dermed også en realistisk vurdering av denne styringsformens muligheter? I alle fall ikke i Rune Slagstads Kunnskapens hus, som er den mest omfattende og teoretisk reflekterte kritikken av aktuelle utdanningsreformer.

Begrensningene ved den sosiologiske samfunnsanalysen viser seg i forholdet mellom kritikk og alternativer. Bourdieus forfatterskap kan stå som eksempel. Ved å gjøre også kulturen til en arena for tilegnelse av merverdi, samt utvide klassekampens ideologiske dimensjoner med begreper om symbolsk makt og symbolsk vold, har Bourdieu utvidet sosiologiens potensial for samfunnskritikk.

Men forfatterskapet har lite å bidra med når det gjelder begreper for en annen orden. I boka om maktfeltet er det noen vage hentydninger til den overskridende kampen for universelle verdier. Storverket om framveksten av det litterære feltet i Frankrike slutter med noen betraktninger om de intellektuelles rolle som kollektiv aktør i denne kampen. Kanskje ikke så underlig at det er nyliberalistisk økonomisk teori, og ikke sosiologien som forsyner det politiske systemet med begreper for å reflektere over samfunnets problemer og muligheter.

Sosiologien lanserte seg fra begynnelsen som alternativ til økonomenes nyttetenkning. På forskjellige måte forsøkte Durkheim (solidaritet), Weber (verdirasjonalitet) og Parsons (norm og funksjon) å begrepsfeste samfunnet som kollektiv. I dag synes sosiologien fjernere enn noen gang fra målet om å utvikle en refleksjonsteori for det moderne samfunnet. Det er mange grunner til dette, men en selvstendig årsak er at sosiologien mangler et begrep om kollektiv rasjonalitet som kan konkurrere med økonomenes begrep om individuell rasjonalitet.

Det er i alle fall den hypotesen jeg driver i boka Nyliberalismen og samfunnsvitenskapene. Poenget underbygges av at når den sosiologiske tematiseringen av det kollektive som alternativ til markedet er blitt politisk relevant, i Norge først og fremst gjennom Gudmund Hernes, har det teoretiske grunnlaget vært valghandlingsteori, eller markedsrasjonalitet applisert på hele samfunnet.

Disipliner som statsvitenskap og pedagogikk kan konsentrere seg om ett felt eller funksjonssystem i samfunnet. Sosiologien må berettige seg gjennom en teori om hele samfunnet, om samfunnsmessig differensiering og integrasjon. Men sosiologien greier ikke vise hvordan det moderne samfunnet henger sammen. Kanskje årsaken er empirisk, at samfunnet som en helhet rett og slett har forsvunnet?

Temaet for den skandinaviske sosiologkongressen i august er da også “samfunnets oppløsning”. Kanskje er valg av tema et uttrykk for sosiologiens evige bekymring for normfellesskapets forvitring. Eller kanskje konferansen vil gi Luhmann rett i at det moderne samfunnet er sine funksjonssystemer og mangler et regulerende sentrum?

Det kunne i så fall bidra til å forklare at Fredrik Engelstad aktualiserer Foucaults maktteori når han skal gi en autoritativ definisjon av hva makt i dag er. Makten er overalt og har ingen adressat. Opposisjon mot makten er individuell, øyeblikksbetinget og refererer ikke lenger til et kollektivt prosjekt for et annet samfunn.

En annen tolkning er at disse to teoriene om differensiering og makt bare er en inversjon av ideen om “community”. Samfunnet har ikke forsvunnet. Sosiologene får bare ikke øye på det.

Roar Hagen er aktuell med boken Nyliberalismen og samfunnsvitenskapene. Refleksjonsteorier for det moderne samfunnet.