Hva gikk galt med ex. phil.?

"Hvis man vil arbeide for kvalitetsuniversiteter i Norge, må man avskaffe ex. phil." Dette utsagnet må tas alvorlig, også av filosofene.

Kvalitetsreformen fratok ex. phil. sin særstilling som en innføringsdisiplin til universitetsstudiene. Dette faktum – som har store konsekvenser for vurderingen av ex. phil.s fremtidige rolle – blir ofte oversett. Men leser man Mjøsutvalgets innstilling, fremstår det som selvsagt at undervisningsopplegget på ex. phil. har vært modell for kvalitetsreformens ønske om å sette studenten i sentrum.

I kvalitetsreformen er nemlig det særegne ved studiereformen på ex. phil. den gruppebaserte og samtaleorienterte kontakt med studentene i førstesemesteret, som er bygget inn som en definisjon av hva det vil si å gi god undervisning på universitetsnivå.

Når alle andre fag har fått del i den studiemåte som var ex. phil.s særegne fortrinn, blir spørsmålet isteden om ex. phil. selv har noe krav på plass i førstesemesteret.

For det er på ingen måte de disiplinene som inngår i dagens reduserte ex. phil. – filosofiens historie og etikk – som har gitt ex. phil. dens privilegerte status i førstesemesteret. Hvis det hadde vært tilfelle, hadde ex. phil. vært ute for lengst.

Ser man nærmere på situasjonen i lys av nyere undersøkelser, kan situasjonen faktisk vise seg å være at ex. phil. ikke bare er overflødig, men gjør mer skade enn gagn. Og da er det i alle fall klart at ex. phil. må avskaffes.

NIFU-undersøkelsen Frafall fra universitetene antyder at for 1999-kullene av universitetsstudenter var frafallet fra det universitet man begynte å studere ved, mer enn 50 prosent. Man har i samme undersøkelse også registrert at over 30 prosent av de studentene som hoppet av, har funnet et nytt studiested ved en høyskole, altså et studiested hvor man i førstesemesteret ikke blir møtt med ex. phil.

Når mer enn en tredjedel av studentene som begynner på universitet i Norge, forlater universitetet det første året og begynner på distriktshøyskole hvor man nettopp ikke har ex. phil. som begynnerstudium, er en mulig tolkning at møtet med ex. phil. ikke fungerte studieforberedende, men snarere studiefiendtlig. Altså må ex. phil. avskaffes.

All honnør til Bergen for at ex. phil. er reorganisert og gjort mer relatert til de fag studentene er kommet for å studere, men på ett punkt er forholdene i Bergen, tross fornyelse på fagsiden, like ille som i Tromsø.

Det er nylig utlyst tre stillinger i filosofi ved Filosofisk Institutt i Bergen, såkalte faste 100 prosent universitetslektorstillinger til examen philosophicum. I betenkningen for stillingene heter det at søkeren blir bedt om å "legge ved 1 vitenskapelig arbeid til vurdering av bedømmelseskomiteen".

Det dreier seg her riktignok om undervisningsstillinger. Likevel heter det at akademiske kvalifikasjoner ut over minstekravene, som for eksempel doktorgrad, ikke vil gi søkeren noen fordel, selv om det vil telle med ved vurderingen.

Det betyr ifølge betenkningen at det vil vise søkerens kvalifikasjoner med hensyn til "det å være klar og ryddig i fremstillingen".

I klarspråk betyr dette at de pedagogiske kvaliteter skal være overordnet de forskningsmessige kvaliteter ved bedømmelsen av disse stillingene. Det viser en kald skulder til de forskertalentene i miljøet som har skaffet seg akademiske kvalifikasjoner langt ut over doktorgrad, og til kravet om forskningsbasert undervisning.

Og sett i lys av den nye praksis med interne opprykk og omgjøring av stillinger fordi dagens professorstillinger – hvor man ble ansatt gjennom konkurranse – trekkes inn, vil det kunne bli blant dem som ansettes på pedagogiske kriterier at fremtidens professorer ved Filosofisk Institutt i Bergen blir rekruttert.

Eksemplet setter Kåre Johnsens uttalelser om den gode tilstanden ved ex. phil. i Bergen i et nytt lys. Det begrunner ikke hans uttalelse om at ex. phil. kan gis en faglig mening selv om den er redusert til en tredjedels semester, men avslører tvert om at det er ved hjelp av en pedagogisk politur man vil holde seg flytende. Den ex. phil. som studentene der lovpriser, er kanskje et pedagogisk blendverk som ikke tåler innblanding fra forskere.

Noen kunne innvende mot alt dette at det tross alt er slik at ex. phil. fungerer som et “oppmarsjområde” for filosofer som vil kvalifisere seg til faste stillinger. Filosofi har jo ikke anvendelsesområder utenfor universitetene på tilsvarende måte som mange andre fag.

Problemer med en slik argumentasjon er at ex. phil. i sin nåværende form undergraver disse mulighetene, ettersom det undergraver faget – og, som stillingsutlysningen i Bergen synes å understreke – egentlig også undergraver mulighetene for en forskningsrekrutterende bruk av ex. phil.

Derfor er det ikke sikkert at de av våre filosofistudenter som har et forskertalent og som ønsker å arbeide innen faget i fremtiden, er tjent med at deres interesser trekkes frem og tilsynelatende forsvares av de nåværende besittere av ex. phil.-stillinger. For dersom universitetet først oppdager hva som har gått galt med ex. phil., og gjør noe med det, vil nok faget mest sannsynlig være ute for lang tid fremover.

Viggo Rossvær

Professor i filosofi, UiT