Hvordan være rød i et blått land?

Kjære Norge.

En drøy måned er gått siden stortingsvalget, og i samme stil som store deler av Europa og verden for øvrig, valgte dere altså en høyreorientert regjering. Til deg som er glad: Gratulerer! Til deg som er skuffet og bekymret: Som rød i Danmark kjenner jeg meg igjen i din virkelighet.

Ofte scroller jeg gjennom Facebook og blir merkelig forført og forledet. For sauset inn i strømmen av kattevideoer og feriebilder er det stadige moralske appeller om flyktninger, ulikhet, klimakrise og kjønnsdiskriminering. Det florerer av debattinnlegg, artikler og arrangementer. Det er likes og flammende heiarop. I dette sosialdemokratiske, feministiske og grønne universet kjenner jeg meg hjemme, her ligger håp og entusiasme. Men utenfor denne uvirkelige boblen er jeg en rød borger i et blått land, hvor regjeringen har unnlatt å ta imot flyktninger, droppet avgifter på bensinbiler og gjort narr av feminisme og ideen om likelønn, og hvor vi har en mannlig statsminister som vil fengsle tiggere.

Hvordan leve i en politisk virkelighet som gir deg lyst til å stikke hodet i sanden? Her er fem gode råd.

1. La være å booke flybilletten. Et av de vanlige symptomene på at du er rød i et blått land, er at du føler deg fremmedgjort og får lyst til å flykte fra alt. Det er bare symptombehandling. Det er mer effektivt å bli værende og gjøre bruk av de røde verdiene og holdningene. Hvis alle feminister, klimaaktivister og antirasister flytter til Canada eller Sverige, hvem er igjen til å rope ut i landet ditt? «Jeg har kjempet, og det nytter ikke, utgjør ingen forskjell», innvender du kanskje. Da blir de følgende rådene desto mer aktuelle.

2. Dropp nyhetene – en gang iblant. Det kan være utmattende å stå i strømmen av nyheter, utspill, statistikk og meningsmålinger som levner liten tvil om hvor blått landet er blitt. Enten det er manglende innsats mot klimaendringer, skatteletter for de rikeste eller nye asylinnstramminger, konfronteres du stadig med at verdiene dine er parkert på sidelinjen politisk. Prøv derfor følgende kortvarige kur: Slå av tv og nyhetsvarsler på mobilen, la aviser ligge og dropp morgenradio. Les litteratur blottet for politikk, som Sophie Kinsella eller Danielle Steele, og lytt til apolitisk musikk, som silkemyk instrumentell jazz eller lydsporet til La La Land.

Er ikke det usunn isolering og ignorering av realitetene? spør du kanskje. Jo, nettopp. Hvis du som rød borger i et blått land skal kjempe for mindretallsverdiene, må du porsjonere ut energien. Det er ikke en sprint, men et maraton du er med på, og i likhet med sportsutøvere trenger du pauser. Aksepter de apolitiske periodene hvor du lader opp til en ny omgang i bokseringen.

3. Reflekter, diskuter og organiser. Klisjeen fra 70-tallet er fortsatt effektiv. Selv om det er normalt å kjenne lysten til å holde seg med sine egne, mure seg inne bak facebookveggen, få bekreftet egen overbevisning og la motstanderne steke i sitt eget fett, må du opp av skyttergraven for å forstå hva og hvem du står overfor. Lytt og gjør hva du kan for å bevare en respektfull tone, selv om det frister å kalle din smårasistiske tante for en idiot på familiefesten. Du skal fortsatt stå opp mot sexisme, rasisme, homofobi og uvitenhet, men gjør det med kløkt, og organiser deg med folk du deler verdier med. Grasrotorganisasjoner og studentbevegelser vinner mer og mer frem, og dette er tiden for å slenge deg under fanene.

Det er lettere sagt enn gjort. Når en nasjonalistisk gruppe «troller» til Facebook-feeden, mer eller mindre rasistiske kommentarer strøs rundt i offentlige debatter eller satiriske tv-program og du hører homofobiske kommentarer i det offentlige rom, er det vanskelig å møte andre med et like åpent sinn. Men husk at selv om du er i mindretall, så er du ikke alene. I Danmark er bølgen av høyrenasjonalistiske initiativer blitt møtt med en motbølge av venstreorienterte grasrotbevegelser, som Venligboerne, som jobber for en rettferdig behandling og flyktninger, og Feministisk Initiativ som kjemper med nebb og klør for at feminisme skal behandles seriøst. Å stable dialog på bena gjøres i fellesskap. Ansvaret for å bygge bro til de blå er ikke ditt alene – det er mange mennesker som gjerne vil jobbe sammen med deg.

4. Husk at vi alle er mennesker. Et stortingsvalg handler ikke bare om representanter inn, representanter ut. Det tar tempen på befolkningen: Hvilke fremtidsønsker finnes? Hva mener folk om klima, innvandring, økonomi og likestilling? At majoriteten tenker annerledes enn deg, tvinger deg til å se på samfunnet med friske øyne, utenfor din sosiale krets og Facebook-virkelighet.

Vi hører stadig om storby-hipsterne som stemmer annerledes enn tradisjonalistene på landet, og de eldre som stemmer blått og nasjonalistisk, mens de unge trekkes mot det progressive og globalt orienterte. Fortellingen er gjentatt så mange ganger at vi tror den er sann, selv om den er motbevist igjen og igjen. Nylig kom det for eksempel frem at hver tredje danske mellom 18 og 25 år stemmer blått. Og selv om Trumps valgseier først ble forklart med at han forførte den hvite underklassen, kom det senere frem at middelklassen i like stor grad hjalp fikk ham inn i Det hvite hus. Lærdommen er at vi skal være forsiktige med å redusere velgere – blå som røde – til stereotyper.

Den politiske splittelsen er både demokratisk og personlig, tett på og langt unna. Den handler om noe større enn dikotomiene unge mot eldre og by mot land, og må behandles deretter. Det er grunnleggende spørsmål om hvorfor vi mennesker tenker så forskjellig, når vi deler så mange av de samme behovene. Vi skal aldri akseptere rasisme, sexisme og diskriminering, men å forsterke skillet mellom «oss» og «dem» og bedrive heksejakt, er ingen løsning.

Kjære nordmann, du som er glad, og du som er deprimert: La ikke valgresultatet gjøre at dere slutter å snakke sammen. Svar i stedet – nok en gang – med enda mer dialog, humor, debatter og fellesskap. I stedet for å la dere splitte, er det nettopp nå dere skal finne sammen.