Hvorfor tier Østerberg?

I anledning av årets hundreårsjubileum for Jean-Paul Sartres fødsel, bringer Apollon (nr. 2) et intervju med Sartre-ekspert professor Dag Østerberg. En stor del av intervjuet er viet Sartes forhold til politisk ideologi, teori og praksis. Foruten hans videreføring av marxistisk tenkning, nevnes at Sartre "var en hard kritiker av Frankrikes krig i Algerie og seinere av amerikanernes herjinger i Vietnam. Han forsvarte de undertrykte i Den tredje verden, men er blitt kritisert for ikke å ha vært like klarsynt når det gjaldt undertrykkingen i de totalitære kommunistregimene."

Østerberg synes uforbeholdent å avfeie denne kritikken av den franske filosofen. Dette forundrer meg. Det er et faktum at Sartre konsekvent avsto fra å fordømme Gulag-leirene. Dette begrunnet han slik: "Ettersom vi ikke var medlemmer av partiet, var det ikke vår plikt å skrive om sovjetiske arbeidsleire. Vi hadde frihet til å heve oss over kranglene om systemets natur, forutsatt at det ikke inntraff noen begivenheter av sosiologisk betydning" (sitat hentet fra den norske oversettelsen av Anne Applebaums Gulag. Fangeleirene i Sovjetunionen 1917–1989).

Den lidelse og død disse fangeleirene medførte for store deler av det russiske folk, var tydeligvis ikke av betydning i filosofens forestillingsverden. Videre stilte Sartre seg entydig positiv til Maos politikk i Kina. I Jung Chang og Jon Hallidays nylig utkomne Mao. The Untold Story opplyses det: "The influential French writer Jean-Paul Sartre praised the 'revolutionary violence' of Mao as 'profoundly moral' ". Man bør også merke seg at Sartre ga klar støtte til den palestinske terrororganisasjonen Svart Septembers drap på israelske idrettsutøvere under OL i Müchen i 1972. Han hadde åpenbart ingen etiske betenkeligheter med å forsvare bruken av terrorisme, som han innrømmet var grusomt i seg selv, forutsatt at den utøvende part var "undertrykt" etter hans oppfatning.

Sartres forhold til totalitære regimer og terrorisme reiser selvsagt viktige etiske problem- stillinger, og burde følgelig ha vært berørt av Østerberg. Hva kan Sartres stillingtagen til politiske spørsmål fortelle om hans egen politiske tenkning og moralfilosofi? For å kunne gi et forsøksvis dekkende bilde av Sartre som samfunnskritisk intellektuell bør også de ovennevnte aspekter ved hans ideologiske engasjement belyses. Hvis enkelte sider av Sartre som politisk aktør ignoreres, vil bildet av en betydelig moderne tenker fortegnes. Dersom ikke Sartres kontroversielle oppfatninger om viktige samfunnsspørsmål løftes frem, vil det i mine øyne drastisk svekke historiefremstillingens kvalitet. Hvorfor tier Østerberg om disse kjensgjerningene?

Carl Müller Frøland

Idéhistoriestudent