Innbilt likhet

De aller fleste av oss kan ta livet av en organisme og spise den, for eksempel ved å høste en levende blomkål. Mange spiser kjøtt og fisk, og lar dermed også dyr bøte med livet for selv å bli mett.

Menneskene er til gjengjeld potensielle byttedyr for andre. Under seks fot jord kan jeg teoretisk sett bli næring for en blomkål, og garantert mat for mark og biller. Jeg kan bli spist av en krokodille om jeg ikke holder meg unna. Jeg kan bli bitt av en hoggorm, skadet av en slagbjørn, eller bare få et illebefinnende, falle om og bli liggende ubeskyttet i villmark. Etter hvert vil jeg bli spist av et mangfold av dyr.

Menneskene er en del av næringskjeden, og sånn er det bare. Liv resirkuleres. Det gir ikke menneskene rett til å behandle sine medskapninger uten å ta etiske hensyn. Arild Tornes fra Norsk vegansamfunn sier i Morgenbladet den 28. juni at dyreetikk skal basere seg på likhet. Han er dermed uenig med meg som 23. juni sier at etikken må basere seg på en erkjennelse av at det er forskjeller. Det er etter mitt syn ganske menneskesentrert og arrogant å basere seg på ideen om likhet, fordi det uansett vil være menneskene som definerer hva likhetene mellom oss og andre består i.

I innlegget til Tornes er det «følelser, subjektivitet, lidelsesevner, mentalitet, kroppslig helse, frihet og livsvilje» som er det som er felles mellom oss og dyr. Som jeg sa i forrige innlegg, anser jeg dyr som ikke har noe av dette til felles med oss som like viktige for etiske betraktninger.

I naturen er det åpenbart forskjeller mellom arter, og man dreper og spiser hverandre. Ingen etikk og politikk kan endre det, slik etikk og politikk kan skape relativt fredelige menneskesamfunn med høy grad av sosial likhet. Vi må ha en etikk som erkjenner forskjeller mellom arter.

Arild Tornes vil ha plantebasert matproduksjon. Siden han kan drepe og spise en plante, erkjenner han sannsynligvis forskjeller mellom seg selv og planten. Vi må anta at han ikke tilskriver planten interessene og egenskapene nevnt i hans liste gjengitt ovenfor. Men det kan ikke innebære at vi skal akseptere en hvilken som helst dyrking og omsetning av planter.

Det er mange vurderinger som må til. En kan for eksempel kritisere salgsjordbruk for et internasjonalt marked, når det går på bekostning av mat til en fattig lokalbefolkning i det eksporterende landet. Og er det bra å spise avokado når industriell produksjon er en trussel mot grunnvannsnivået der de dyrkes? Det er forskjeller mellom Tornes og planten han spiser, og det er forskjeller mellom ham og menneskene i det lokalsamfunnet som har produsert planten.

Kanskje er det totalt sett bedre at nordmenn spiser mat fra et kontrollert og akseptabelt dyrehold basert på norsk gress og utmarksressurser, enn å basere seg på import av produkter i produksjonskjeder vi ikke har oversikt over? Både forskjeller mellom arter og forskjeller mennesker i mellom må vurderes når vi planlegger hva vi skal spise i framtiden.

Tornes baserer sin etikk på en innbilt likhet mellom arter (planter unntatt?) og nevner ikke sosiale forskjeller mellom mennesker med et eneste ord. Jeg vil foreslå en etikk som inneholder sosiopolitiske og geopolitiske vurderinger, og som fremmer en verdig behandling av dyr, planter og våre omgivelser. Og som viser ydmykhet overfor de organismer som gjør at vi har noe å spise. Blomkålen er død. Blomkålen leve. Sauen er død. Sauen leve.

Agnes Bolsø er professor, Institutt for tverrfaglige kulturstudier, NTNU.