Før påske ringte Dagbladet til redaksjonen jeg jobber i. Ville vi svare på kritikken, lurte journalisten.
– Hvilken kritikk, svarte sjefen min.
Det var ikke en overraskende telefon. Vi jobber i et tv-program på NRK som i blant kritiseres – og hadde dagen før annonsert en sketsj hvor vår etnisk norske programleder Thomas Seltzer er sminket som afrikansk taxi-sjåfør.
– Det er de kommentarene på Facebook, svarte journalisten.
Dette var andre gang avisen tok kontakt. Første gang var for å innhente kommentar til saken «Thomas Seltzer får kritikk etter taxi-stunt». Hvordan kritikken var formulert og hvem som fremførte den, var uklart – bortsett fra en referanse til noen kommentarer på Facebook. Det viste seg å være tre av dem, ingen åpenbart kritiske.
I og med at den påståtte kritikken fortsatt var begrenset til disse, avslo vi tilbudet om å svare via Dagbladet. Journalisten svarte skuffet:
– Da blir det vel ikke noe ny sak.
Slik blir et par kvitter til Twitter-storm.
At Dagbladet vil skrive om sketsjen, er ikke rart. Det pussige er at det hele sirkulerer rundt tre intetanende privatpersoners uspektakulære Facebook-kommentarer.
Det er et fenomen som er blitt vanlig i nettaviser: Artikler hvor kildene er erstattet av et sammenrasket utvalg utspill i sosiale medier, plukket slik at de passer en eller annen vinkling. Om vinkelen så er «Bacon-kutt skaper Facebook-storm», «Massiv kritikk for Instagrambilde» – eller «Får kritikk etter taxi-stunt».
Slik skaper mediene sine egne nyheter. Når kjendis.no skriver at «NRK får Sophie Elise-refs», er det riktig – et intervju med blogger Sophie Elise fikk negative kommentarer på en NRK-drevet Facebook-side. Like korrekt: «NRK får Sophie Elise-ros» – om man plukket ut et utvalg av de mange positive reaksjonene på samme intervju.
Står det på fronten av en av landets største aviser at noe eller noen «møter kritikk», er utsatt for raseri eller står i «klagestorm», dreier det seg kanskje om et knippe sure tweets fra anonyme kontoer som ingen vet (eller bryr seg om) hvem som står bak.
Slik blir fjær til høns, et par kvitter til Twitter-storm. Ett spisset poeng hamres inn i tittel og ingress, før det i resten av artikkelen pulveriseres. Setninger overlesses med forbehold og skrus sammen av grammatikkens mest usikre konstruksjoner. Tilbake står en tekst som tilsynelatende kun eksisterer for å unnskylde tittelen, hvis fremste verdi er å teknisk sett ikke være løgn.
Helt tilfeldige ytringer – en oppgitt kommentar under en lenke på Facebook, en privat mening om et tv-program, en innforstått vits på Twitter – blir del av offentlig konflikt i massemedier.
Jeg opplevde det nylig selv. TV2-programlederen Ida Fladen var lettkledd (ikledd to egg, ett på hver pupp) på forsiden av et Dagbladet-magasin, angivelig i protest mot kroppspress. Vi lo av det på kontoret, jeg slo en vits, en kollega postet den på Facebook. Dagen etter publiserer VG artikkelen «Dagbladet og Ida Fladen latterliggjøres for ‘kroppshysteri’-bilde». Her kan vi lese at min kollega «velger å sitere en kollega» – og vitsen fra kontoret dagen før.
I samme sak opplyser VG at Dagbladets magasinredaktør ikke vil svare på spørsmålet: «Hva synes du om kritikken?» – som riktignok ikke kun besto av min kommentar, men også en oppdatering på Instagram og to tweets.