Frp var det første partiet jeg hørte om da jeg var liten. Jeg husker pappa ville «sparke Carl I. Hagen i skrittet», en totalt ukarakteristisk replikk fra en ellers sindig akademiker. Da jeg vokste opp i 1980-tallets Husebygrenda i Oslo, var forakten for partiet til den tidligere sukkerkjøpmannen med oppstoppernese påtagelig. Spesielt godt husker jeg måten min onkel og tante i Oppegård – med det jeg senere skulle lære å kjenne som «høy økonomisk og lav kulturell kapital» – ble omtalt på av mine foreldre. De stemte nemlig Frp, et slags politisk gateway drug til utenomkringkastende kanaler som TV3 og Sky, svømmebassengbygging og grillfester à la Americana. Etter som jeg ble litt eldre, designet jeg min egen personlige variant av Frp-skepsisen. Hagen forfektet en amerikansk drøm, der «hver mann var sin egen lykkes smed», noe jeg instinktivt følte luktet av urettferdighet. Han minnet i grunn litt om Sheriffen av Nottingham, som ville ta fra de fattige og gi til de rike.
Først da jeg kom opp i videregående alder, fikk mitt syn på Anders Langes parti et skjær av saklighet over seg. Deretter kom «7/11», som Carl I Hagens amerikanske ekvivalent Trump så fint sier det, og skepsisen mot det «innvandringsfiendtlige» partiet Frp fikk for alvor et skudd for baugen. Selv blant mine venstreorienterte raddis-venner blåste en ny vind: Taliban-soldater er ikke nødvendigvis frihetsforkjempende martyrer, de er jo faen meg fascister som vil undertrykke både kvinner og det som verre er. Er det dette SV ønsker å rosemale? Hvordan er det god venstrepolitikk? Det er jo nettopp kvinners rettigheter og friheten til å tenke og gjøre hva man vil, opplysningstidens helter sto for! Hadde jeg virkelig tatt feil av Frp?
Det store vendepunktet kom da jeg leste Frp-koden av Magnus Marsdal, kjæresten til søsteren til bestevennen min, en fyr vi syntes var ordentlig tøff fordi han turte å snakke selveste Harald Eia midt i imot. Jeg husker en emmen smak i munnen. Her sto en strigla trønder av en selvproletarisert douchebag med adresse Grünerløkka og mobbet vanlige folk fordi de likte å male seilbåter? Fniste bak ryggen på sine intervjuobjekter fordi de går på Nav samtidig som de vil at innvandrere skal stå opp om morran? Den mildt sagt opprivende leseropplevelsen fikk meg like etterpå til å abonnere på en ny favoritthobby: slumming. Eller «nedsnobbing» som det het seg på norsk. Høstutstillingen ble byttet ut med blikk på Big Brother.
I voksen alder har jeg imidlertid lært meg å både elske og hate partiet simultant. Men det som forbløffer meg år etter år, er at det samme partiet kan huse både en statssekretær i Justisdepartementet som ikke vil se «narkomane vifte med heroinsprøyter i sentrum» og en generasjon under som – med støtte fra selveste Carl I. Hagen – går inn for å legalisere narkotika. Det Frp som ønsker å innskrenke folks personlige frihet ved hjelp av overvåkning, terrorberedskap og stengte grenser, er jeg aldri blitt klok på. Av det lille jeg har lest på vaskeseddlene til Ayn Rands bøker, kan jeg ikke fatte hvordan det Anders Anundsen driver med er liberalisme, like lite som jeg forstår hvordan noen på venstresiden så lenge klarte å se Taliban som frihetskjempere. Men selve kjernen i partiets ideologi blir en sterkere magnet på meg for hvert år som går. Hvorfor skal vi tre et multimilliarder-kroners marmorbygg over hodet på oss som bor i Oslo, et bygg tiltenkt en ørliten minoritet som synes privat svømmebasseng vitner om karakterbrist?
Hadde det vært mulig å stemme FpU, hadde jeg gått en alvorlig tur i tenkeboksen.