Debatten om hverdagsrasisme i Norge fikk nylig en oppsving da assisterende generalsekretær i Skeiv Verden, Nina Bahar, skrev en kronikk i VG om temaet. I tillegg til støtte og applaus fikk hun mengder med grovt hat og voldstrusler i etterkant. Samfunnsdebattant Kjetil Rolness fulgte opp Bahars kronikk med sin egen «Rasisme – her, der og overalt». Her er Rolness indignert over «identitetspolitikkens galskap», som har gjort oss blinde for å se rasismens sanne ansikt. Han kan skjønne at det kan være slitsomt for personer med innvandrerbakgrunn å høre at man er «eksotisk», snakker bra norsk og får spørsmål om hvor vi egentlig kommer fra, men urimelig forskjellsbehandling basert på etnisitet er det absolutt ikke.
Jeg kan forsikre om at rasismen lever i beste velgående i Norge.
Når Bahar i sin kronikk setter ord på det hun og mange andre med innvandrerbakgrunn opplever i hverdagen av – ofte velmenende – kommentarer og spørsmål som gjør at vi føler oss annerledesgjort, avfeier Rolness det som «vrangtolkning, overfølsomhet og paranoia». «Har vel vi hvite noe vi skulle sagt?», undrer han.
Selvfølgelig kan også hvite mennesker diskutere rasisme. Samtidig kan vi ikke legge til grunn at hvite mennesker kan snakke fra det samme perspektivet som de av oss som ikke faller inn under denne kategorien. Mennesker med innvandrerbakgrunn får ofte lag på lag med mikroerfaringer som oppleves som «andregjørende». Lagt sammen kan disse resultere i en tilværelse hvor vi må forholde oss til en tilskrevet identitet som en Annen.
Privilegiet som hvithet innebærer i denne sammenhengen, gjør at rasisme ofte er usynlig for dem som tilhører majoritetsbefolkningen i Norge, fordi den sjelden er rettet mot dem. Når Rolness og hans meningsfeller ikke er villige til å åpne ørene for dem av oss som er mest utsatt for diskriminering basert på etnisitet, er det heller ikke så underlig at de ikke anser rasisme som en alvorlig utfordring i dette landet. De ser den ikke, derfor finnes den ikke. «Privilegier – her, der og overalt», er jeg fristet til å svare tilbake.
Poenget er ikke at den «krenkede alltid har rett», slik Rolness oppsummerer det, men at den krenkede bør lyttes til. For jeg, og flere med meg, kan forsikre om at rasismen lever i beste velgående i Norge. Den tar ulik form på både individ- og samfunnsnivå – fra det intensjonelle, som har som formål å forskjellsbehandle – til det mer subtile, som har forskjellsbehandling som konsekvens. Diskrimineringslovverket underbygger også en slik forståelse av rasismens vesen.
For å komme videre i debatten om rasisme i Norge er det nødvendig å gå bort fra perspektivet om at rasisme er et fenomen som utøves av en liten og ekstrem minoritet som hater mennesker av utvalgte raser. Rasismens ansikt er også ditt og mitt. Den er hverdag, tidvis velmenende og business as usual. En slik tilnærming innebærer ikke om en utvanning av rasismebegrepet, men en anerkjennelse av diskrimineringens komplekse karakter, og runddansen den stadig gjør mellom individ og samfunn, menneske og struktur.
Å få bukt med hverdagsrasismen krever derfor en kontinuerlig selvransakende prosess, og en anerkjennelse av at noe av det mest menneskelige i oss – gruppetenkning, stereotypiske antakelser og skepsis til dem vi tror er forskjellige fra oss selv – må problematiseres. Det er først når vi virkelig kan se oss selv inn i øynene at vi makter å se andre mennesker klart.