---
INNAFOR
Kilde: NRK
---
Du kan også høre Linnéa Myhre på Morgenbladets podcast. Abonner gratis via Itunes eller lytt her:
I første episode av den firedelte opplysningsserien Innafor, får vi vite at én av åtte kvinner har vurdert å operere seg nedentil. Programleder Emma Clare blir sendt ut for å stille intimkirurgiindustrien til veggs. Men i ønsket om å opplyse, og kanskje til og med arrestere en usunn trend, sitter jeg igjen med spørsmålet om jeg ikke burde operere meg, jeg også. Det tror jeg ikke var NRKs hensikt.
Det fremstår som om programskaperne ikke helt har fått det de ønsket seg: En kritisk vinkling mot den ekstremt voksende trenden intimkirurgi, der kirurgen får rollen som uetisk og pengegrisk eldre mann, som utfører operasjoner i underlivet på helt normale jenter. «Kan vi operere vekk et dårlig selvbilde?» spør programlederen. Et godt, men stort og vanskelig spørsmål, som kunne ha vært en programserie i seg selv. Svaret vi får er kort og nedslående: «Ja, i veldig stor grad».
De siste årene har vi brukt store ord og ressurser på å prøve lære våre barn at det perfekte ikke finnes, selv om det kanskje ser sånn ut på Instagram. At det tar tid å lære like seg selv, og at man ikke blir lykkelig av en slank kropp, eller av å operere seg.
NRK sier imidlertid det motsatte: Den perfekte vagina finnes, og slik ser den ut. Så er det opp til hver enkelt å finne ut hvor langt unna man er idealet, og eventuelt hvor kjipt man synes det er. Den voksne kvinnen som ikke har oppfattet det som et problem tidligere, vil mest sannsynlig ikke gjøre det nå heller. For den unge jenta som bare har lyst å være som alle andre derimot, kan noen detaljer fra programmet i verste fall ha hjulpet henne å konstruere et problem som aldri burde oppstått.
De fleste som har skrevet om Innafor er godt voksne kvinner og menn, som understreker hvor viktig det er å sette lys på denne typen fenomener av tiden. At det er skremmende hvor vanlig intimkirurgi eller prestasjonsdop er, og ikke minst hvor mye det faktisk påstås å hjelpe. Det de derimot later til å hoppe over, er påvirkningskraften det kan ha på den faktiske målgruppen: De selvgranskende, usikre og etterhvert ganske desperate ungdommene. Noen tåler det, andre ikke.
Jeg tåler det så vidt. Gjennom et halvt liv med anoreksi, har jeg hatt komplekser for det meste av kroppsdeler: Alt fra de vanlige problemområdene som mage og hofter, til det mer spesifikke, som for tykke tær eller brede kneskåler. Dette stammer hovedsakelig fra utrygge omgivelser i oppveksten, og ikke fra å se jenter tynnere enn meg selv i media. Sistnevnte gjorde imidlertid alt ganske mye vanskeligere.
Som mennesker har vi alltid vært gode til å sammenligne oss, men i vår tid er det verre enn noen gang. Kroppen og utseendet definerer mer og mer hvem vi er, samtidig som vi har fått flere plattformer å sammenligne oss på. Idealene — som oftere og oftere er opererte uten at vi kan se det — blir desto mer uoppnåelige. For våre etterkommere, som daglig blir bombardert med bilder av six packs, thigh gaps og måltider som knapt metter et barn, er det lettere enn aldri før å føle seg mindre god.
NRK sier: Den perfekte vagina finnes, og slik ser den ut.
Av naturlige årsaker blir vi sjeldnere bombardert med bilder av kvinnelige underliv. Med mindre man oppsøker det selv, får man som kvinne lite å sammenligne seg med, og av den grunn har jeg hele livet vært så heldig at jeg har sluppet å bekymre meg for mitt eget underlivs utseende. Og slik skulle jeg ønske det kunne ha forblitt.
Emma Clare, som tilsynelatende er på seerens lag, tar støyten og innrømmer underveis hvor lett hun selv har blitt negativt påvirket av prosjektet. Hvorfor hun ønsker å utsette oss for det samme — ved å presentere oss for flere detaljer enn vi er tjent med — er for meg imidlertid en gåte.
Det kunne ha vært gjort enkelt. Unngår vi de mest konkrete detaljene, er det vanskeligere for oss å sammenligne oss. Jeg kan illustrere det på denne måten: Får jeg ikke vite vekten og midjemålet til forbildet mitt, har jeg ingenting å måle meg etter. Får jeg ikke oppgitt hvor lite eller mye samme forbilde spiser, må jeg selv tilpasse hvor mye mat kroppen min trenger. Lar NRK være å gi meg malen på hvordan underlivet mitt egentlig burde sett ut, hadde jeg aldri trengt å tenke tanken.
Det er heller ikke gjort et eneste forsøk på å sensurere klinikkens navn fra NRKs side. Noe som er rart, ettersom man som gjest i et NRK-program knapt kan ha på seg en Adidas-jakke uten å bli bedt om å ta den av. (Vi kan skylde på rosabloggerne for mye hva kropps- og skjønnhetspress gjelder, men de har i alle fall skjønt at å oppgi navnet på klinikken der de opererte rumpa eller nesen er problematisk).
Programlederen tar til og med på seg badekåpen med klinikkens navn trykket over hele brystet, mens hun får underlivet sitt bedømt av en som synes vi kan definere selvfølelsen vår ut fra hvordan underlivet vårt ser ut.
Mot slutten kan det virke som NRK begynner å forstå at dette ikke går helt som planlagt, og at intimkirurgitrenden i verste fall kan oppfattes som mer fristende enn avskrekkende. Dermed blir vi presentert for to nye kvinner som skal rette opp i inntrykket vi sitter igjen med. Den ene en godt voksen og tidligere operert dame, som nøler idet hun blir spurt om hun angrer. Hun veier sine ord, innrømmer at hun kanskje burde ha prøvd å bli kvitt kompleksene på andre måter før hun tok inngrepet. Det er likevel ikke altfor vanskelig å gjennomskue at det har vært vanskelig å finne en kvinne som angret.
Den andre kvinnen, og vårt siste håp, er en stereotypisk sexolog-skrulle som entusiastisk viser oss bilder av kvinnelige underliv fra a til å, og avslutter med å sammenligne utseendet i underlivet med utseendet i ansiktet: vi er alle unike. Hun er herlig befriende, men betyr nok fint lite for unge kvinner som nå ettertrykkelig har skjønt at de ikke ligner idealet. For dem er det allerede for sent.
Sannheten kan svi, og skal ikke sensureres, men vi er likevel nødt til å tenke over hvordan vi presenterer den. Skal vi grave i trender som stammer fra unge kvinners dårlige selvtillit, må vi trå varsomt, og unngå grave opp enda flere komplekser.
I episode to av denne serien, blir vi kjent med jenter som tjener raske penger ved å selge kroppen sin på Internett. Tidligere denne uken, fikk jeg høre om en ung jente som hadde lyst til det samme, etter å ha sett hvor lett det var. Og hun er neppe alene.