I debatten om en god skole, får de økende problemene med vold og manglende rettssikkerhet for lærere liten oppmerksomhet. Alt tyder på at det skjer mer vold i skolen enn offentlig statistikk viser. I en reportasje i Dagsavisen i sommer kom det frem at en Oslo-skole bare hadde rapportert inn fire av 20 politianmeldte forhold til kommunen. Mange av disse voldsepisodene gjaldt ansatte, men ingen var rapportert inn til Arbeidstilsynet, noe skolene er pålagt. Slikt er ikke bare lovstridig, det hindrer også debatt og problemløsning.
Antakelig står vi overfor en systemsvikt, og dagens regime med stykkprisfinansiering og New Public Management slår ekstra dårlig ut for lærere, særlig de som rammes av vold. En lærer i videregående skole som ble alvorlig skadet av elevvold, har nå tatt ut stevning mot Oslo kommune for å få oppreisning etter lang tids sykemelding. Saken, som skolen aldri rapporterte til Arbeidstilsynet, kan gi oss et helt nytt syn på rettstilstanden, systemsvakhetene og den manglende respekt for fagarbeidet i skoleverket.
Dagens regime med stykkprisfinansiering og New Public Management slår ekstra dårlig ut for lærere.
Arbeidstilsynet har publisert en veileder om vold og trusler i arbeidslivet. Der er undervisningssektoren ført opp blant de fem verste. Ifølge tall fra Oslo kommune har det vært en jevn økning av vold og trusler de siste årene. I 2016 økte antallet registrert voldsepisoder med over 100 prosent. Det vi si 901 alvorlige hendelser i Oslo-skolen - altså flere enn 3 alvorlige voldsepisoder per skoledag. I de videregående skolene var det 30 prosent økning.
Hvilke skoler og hvor mange «svært alvorlige» hendelser det dreier seg om, vil ikke kommunen offentliggjøre. Uansett hvor god begrunnelsen måtte være, bidrar toleranse for sviktende rapportering til en fortielseskultur, som sakte men sikkert rammer arbeidsmiljøet på skolene. Ifølge Aftenposten har politiet for første gang laget en «verstingliste» med navn og skoler som er knyttet til vold og narkotika, som vitner om at skaden allerede er alvorlig.
Hovedverneombudet ved Oslo-skolen, Einar Osnes, sa i mai år at det er grunn til å anta at det skjer en underrapportering, og at «det kan tenkes at hensynet til skolens omdømme er en av årsakene». Også Utdanningsforbundet har uttalt at det er store mørketall. Mye taler altså for at rektorer og skolemyndigheter legger lokk på en uønsket utvikling i skolen på grunn av systemet med stykkprisfinansiering, der skolen mister økonomisk tilskudd når elever bytter skole. Rektorene frykter rett og slett at elever vil flykte fra «voldsskoler». Derfor blir medisinen «Hold kjeft hvis du vil bevare arbeidsplassen din». Slik skapes lett en ond sirkel av rykter, selvsensur, frykt og økt vold, som skader alle, inkludert storsamfunnet.
Den konkrete erstatningssaken som nå er under oppseiling, dreier seg om Clemens Saers (1951-), som har mer enn 45 års erfaring som lærer. Dagsavisen har omtalt hvordan han ble kvalt av en mannlig elev på Oslo Handelsgymnasium 15. mai 2014. Elevens voldshistorikk og rusbruk var kjent for skolen, som hadde hyret inn en vekter for å holde øye med ham. De fleste lærere, inkludert Saers, var ikke informert om at eleven hadde et eksplosivt gemytt og kunne være farlig.
Saers besvimte og er selv sikker på at han var i livsfare. Han ble reddet av en kvinnelig elev, som siden fikk Carnegies heltediplom for sin snarrådighet. Saers fikk skader i strupen, som fortsatt vanskeliggjør hverdagen hans – og ikke minst arbeidet som lærer.
Skolen og Utdanningsetaten i Oslo kommune dysset ned saken. Blant annet var hverken kommunen eller skolen representert da heltediplomet ble tildelt på Den amerikanske ambassaden i 2016. Læreren sitter derfor igjen med en følelse av å være usynliggjort fordi saken er dårlig reklame for skolen og skolepolitikken.
Ifølge den ferske stevningen, som jeg har lest, ble han i 2014, dagen etter at han hadde strigrått i en tilstand av sjokk og angst på rektors kontor, på det samme kontoret beskyldt for selv å ha fremprovosert volden. Det var en jurist fra Utdanningsetaten, med rektor som lojal bisitter, som fremførte det overraskende, og for Saers, knusende budskapet. Dessverre er dette en vanlig herskemetode i varslersaker.
Så ille var fortielsen at han, etter voldshendelsen og i løpet av en lang sykmeldingsperiode, ikke fikk en eneste blomsterkvast eller besøk fra skolen. Til gjengjeld fikk han høre at elven, som nesten hadde drept ham, fikk tilsendt den hyggelige karakteren «god» i adferd ved avslutningen av skoleåret. Rektor mente eleven hadde fått streng nok straff i og med at han ble utvist fra skolen. Senere på sommeren frafalt rektor den delen av politianmeldelsen mot eleven som gjaldt trussel mot rektoren selv og hærverk på skolen. Clemens Saers ble aldri informert om dette.
Eleven ble dømt til fengselsstraff i Oslo tingrett i august 2015. Retten konkluderte med at Saers som følge av kvelningen hadde utviklet posttraumatisk stress, og at han i tillegg hadde fått nedsatt stemmefunksjon og vansker med svelging.
Den voldelige eleven og hans venner, som hadde fortalt rektor at det var Saers som hadde tatt kvelertak på eleven, ble ikke trodd av tingretten. Dermed fikk Saers offentlig oppreisning, men uten at det endret skolens holdning til saken. Det kom blant annet til uttrykk da Saers ønsket at de elevene i klassen som hadde reddet ham, skulle hedres av lærerkollegiet og rektor under en tilstelning. Rektor krevde da at en slik ros bare kunne gis dersom Saers holdt munn. Fortsatt har hverken læreren eller elever fått blomster eller ros fra skolen.
Clemens Saers har på mange måter hatt uflaks. Han var på feil sted på feil tidspunkt, og tilfellet ville det slik at han akkurat da voldshendelsen skjedde var uorganisert. Saers fikk imidlertid støtte fra forsker Børge Skåland, som har skrevet en doktoravhandling om mangelen på støtte og oppfølging til voldsutsatte lærere. Overfor NRK sier han at er en tendens at ledelsen forsøker å mørklegge voldshendelser, og at kolleger snur ryggen til i frykt for å havne i vanskelige situasjoner.
Fasiten blir dessverre da at lærernes faglige autoritet og gjensidige solidaritet forvitrer mens politikerne skryter av «disiplin» og «fritt skolevalg». Tragisk nok har Saers selv måttet bære kostnadene til juridisk assistanse. Foreløpig har han ikke fått en krone i skadeserstatning fra arbeidsgiveren Oslo kommune. Dette er en side ved læreryrket som er lite kjent. Tilstanden bør tas opp til debatt før det verdibaserte offentlige skoleverket tar varig skade.
Liksom i valgkampen er det makten over den beste fortelling som betyr noe. Clemens Saers fortelling passer åpenbart ikke inn i skolesystemets hierarkiske struktur. Skolehverdagen er blitt mer forretning enn pedagogikk og medmenneskelighet.